Syv kilometer fra fronten ligger den ukrainske byen Orikhiv for døden. Av byens fjorten tusen innbyggere er bare rundt tjue igjen. De klamrer seg til ruinene under den konstante trusselen fra russiske droner.
Etter en lang dag på oppdrag i Orikhiv kjører jeg motorsykkel tilbake til sjefen for enheten jeg er tilknyttet. Planen for neste dag må legges. Veien går mot Komyshuvkha, frem til grensen til sonen der de russiske dronene jakter. Der stanser jeg ved en av de få bensinstasjonene langs denne veistrekningen. Midnatt er passert. Tåken har slukt alt, og stasjonen ligger livløs: Ikke en stemme, ikke en motor – bare natten.
Bak vinduet holder én eneste skikkelse vakt: en eldre kvinne som speider ut. Det er hun som skal fylle tanken. Hun ser meg, iført skuddsikker vest og med det lille «presse»-merket på brystet, og spør med et bredt og nysgjerrig smil hvor jeg kommer fra. Iskald i ansiktet etter kjøreturen svarer jeg: «Fra Orikhiv, noen titalls kilometer herfra.»
Hun sier ingenting. Smilet brister plutselig, og hun begynner å gråte. Forlegen vender hun blikket bort og tørker øyelokkene med håndleddet. Noen sekunder går. Jeg spør om alt står bra til. Hun nikker. Hun forteller at hun ble født der og har bodd der hele livet, men at hun forlot byen for bare åtte måneder siden, drevet bort av evakueringene. Et helt liv knyttet til en by hun kanskje aldri får sette sine ben i igjen.
En by redusert til et navn
I juni 2026 ligger Orikhiv syv kilometer fra frontlinjen sørøst i Ukraina, rundt seksti kilometer fra Zaporizjzja, midt på sørfronten. Før den russiske invasjonen i 2022 hadde byen nærmere fjorten tusen innbyggere.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
