I sin ferske bok La Tragédie migratoire et la chute des empires (Migrasjonstragedien og imperiers fall, red.anm.) trekker den franske filosofen Chantal Delsol en parallell mellom vår egen tid og perioden rundt Romerrikets fall.
I et intervju med Le Figaro hevder hun at Vesten ikke befinner seg i en vanlig krise, men i et historisk sammenbrudd på linje med imperienes endelikt.
– Dette er ikke bare en periode, det er en epoke. Et sjeldent og krevende øyeblikk der et gammelt verdensbilde bryter sammen, uten at vi vet hva som kommer etterpå, sier hun.
Ifølge Delsol bærer Vesten alle kjennetegn på et imperium som har trodd seg evigvarende. Slik Romerriket gjorde på 400-tallet, har også vår sivilisasjon mistet evnen til å se sine egne grenser.
– Et imperium oppfatter seg som grenseløst, både i rom og tid. Det anser sine prinsipper som universelle og overlegne alle andre.
Hun peker samtidig på et tydelig brudd: For første gang på over femti år avvises den europeiske modellen for menneskerettigheter, demokrati og likestilling åpent av land utenfor Vesten. Den internasjonale rettsordenen, som lenge har fungert som en sekulær religion, mister sin autoritet.
Fra erobring til tilflukt
Delsol beskriver et avgjørende vendepunkt i imperienes livsløp.
– Først erobrer imperiet. Deretter blir det et tilfluktssted.
I Romerriket strømmet folk fra de erobrede områdene mot sentrum for å ta del i godene. I dag ser hun samme mønster i Europa.
– Vesten tiltrekker seg mennesker gjennom frihet, trygghet, velferd, skoler og helsetjenester, og blir gradvis offer for sin egen suksess.
Les mer: Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser
Når imperiet går fra å ekspandere til å bli et mål for migrasjon, er det, ifølge Delsol, et tegn på at slutten nærmer seg.
– Imperiet spises av det det selv har spist. Mange betrakter dette som historisk og moralsk rettferdig.
Augustins ro i møte med sammenbruddet
Som intellektuell veiviser vender Delsol seg mot kirkefaderen Augustin. Han levde i overgangen mellom det fjerde og femte århundre da Romerriket gikk i oppløsning, og møtte sammenbruddet uten bitterhet.
– Augustin nektet å tolke Romas fall som Guds straff. Han skilte mellom den jordiske og den evige byen, og viste at historien har sin egen orden.
For Delsol er dette avgjørende også i dag: Mennesker er frie og ansvarlige, og historiske katastrofer er konsekvenser av menneskelige valg – ikke av guddommelig vilje.
Tapet av mening
Delsol mener Vestens dypeste krise er eksistensiell. Tapet av religion og store fremtidsfortellinger har etterlatt et tomrom.
– Når mennesker mister mening, vender de seg mot dommedagsforestillinger. Katastrofen sitter ofte i hodet, sier hun, og peker på samtidens klimatiske, sivilisatoriske og religiøse endetidsnarrativer.
Likevel avviser hun resignasjon. Med Augustin – og senere Hannah Arendt – insisterer hun på nødvendigheten av å elske verden slik den er.
– Verden er alltid en blanding av godt og ondt. Det går ikke an å skille dem fra hverandre.
Hun kaller det en smertefull, men nødvendig kjærlighet:
– Det er som å elske et land som ikke lenger klarer å se selv eller endre sin egen kurs. Det er vanskelig, men ekte kjærlighet.
