Å snakke om Cæsars strategiske tenkning er en utfordring. Selv om han var en stor intellektuell, etterlot prokonsulen og diktatoren seg ingen teoretisk refleksjon over denne disiplinen; det var det heller ingen andre i antikken som gjorde.
Cæsar etterlot seg riktignok skrifter som begrenset seg til beskrivelser av faktiske hendelser, men uten teoretisk innhold. Likevel var han i praksis nødt til å utforme en strategi for å føre sine to store kriger: Den ene mot gallerne fra 58 til 51 f.Kr., og den andre – en borgerkrig – fra 49 til 45 f.Kr. For å avdekke hans ferdigheter, må man derfor følge ham og hans bragder.
Det ville være urettferdig å bebreide ham for å tie fordi han ikke begrunner de strategiske valgene han tar; på den tiden fantes det ikke et klart begrep om strategi. Det beste beviset finner vi i ordforrådet: det fantes ikke noe latinsk ord for å betegne begrepet ‘strategi’. Cæsar selv brukte en lignende betegnelse, ordet consilium, «prosjekt, plan, hensikt». En annen forfatter, Frontin, benyttet seg av en omskrivning, præcepta imperatoria, «keiserens beslutninger», eller med et gresk ord, strategica.
Likevel og til tross for disse vanskelighetene, har flere moderne forfattere latt seg begeistre av Cæsars strategiske tenkning: G. Veith i 1967, J. F. C. Fuller i en nyutgivelse fra 1991, og L. Loreto i 1993. De har beundret hans bruk av tid, rom, logistikk og psykologi, hos egne soldater og fienden. Samlet sett definerte L. Loreto Cæsars praksis som en form for geopolitikk og makrostrategi. Imidlertid kom det en streng kritikk fra C. Goudineau i 1991: Cæsar, hevdet han, kunne verken geografi, økonomi eller krigskunst, heller ikke hadde han kart; ifølge denne forskeren kunne han derfor ikke tenke strategisk. Disse innvendingene er mest sannsynlig overdrevne. Ser man på de viktigste etappene i krigene Cæsar førte, fremgår det tydelig at han visste hvor han kom fra, og fremfor alt hvor han skulle. Det gjenstår derfor å tolke de foretakene han faktisk gjennomførte.
Cæsar, en krigsleder som fortsatt inspirerer
Som alle generaler på sin tid hadde Cæsar en omfattende historisk utdannelse; lesningen av Xenofon og de greske og latinske historikerne var avgjørende for hans dannelse. Han kjente dessuten inngående myten om Aleksander den store, og lot seg inspirere av dette idealet som perfeksjonerte krigskunsten. Hans hovedverk – de som er bevart til vår tid – Gallerkrigen og Borgerkrigen, ble senere stående som nærmest forbilledlige håndbøker for krigsherrer.
Les også: Keiser Augustus: Arkitekten bak det evige Romerriket🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Slaget ved Gaugamela (1. oktober 331 f.Kr.): Da Aleksander ble stor 🔒
