Dens religiøse natur burde føre Den hellige stol til et ideologisk diplomati preget av prinsipper, følelser og moralske forbud. Likevel viser handlingene seg ofte å være svært pragmatiske, og dermed også forvirrende. Det er derfor nødvendig å definere dens egentlige natur.
Med dette begrepet betegner historiografien politikken og arven etter kardinal Ercole Consalvi, statssekretær under Pius VII fra 1800 til 1806, og deretter igjen fra 1814 til 1822. Hans tid i embetet sammenfalt med fremveksten av en ny type forhold mellom stat og kirke etter omveltningene under den franske revolusjonen. Pavestolen befant seg da i en konfrontasjon med en stat som først forsøkte å underordne kirken ved å bryte båndene til Roma gjennom geistlighetens sivile konstitusjon, deretter førte en antireligiøs politikk rettet mot den katolske gudstjenesten, presteskapet og de troende, og til slutt tok de første skrittene mot en form for sekularisme fremmet av Direktoriet.[1]
Bonapartes maktovertakelse i 1799 markerte slutten på den store katastrofen, samtidig som den nye sterke mannen ønsket å føre Frankrike ut av den religionskrigen revolusjonærene feilaktig hadde dratt landet inn i. Men denne freden, som alle Napoleons fredsavtaler, ble inngått på harde vilkår – først og fremst kirkens underordning under staten.
Overfor ham stod en pave som nettopp var valgt 14. mars 1800 under navnet Pius VII, og som uten opphold utnevnte monsignore Consalvi til statssekretær. Som senere Pius XI og monsignore Eugenio Pacelli, dannet de to et politisk par med stor komplementaritet og arbeidet for å gjenreise pavemaktens moralske autoritet. Men selv om paven alltid forble den eneste beslutningstakeren, har historien festet navnet Consalvi til den politikken av forsiktighet og realisme som i realiteten var pontifeksens egen. Romer av opprinnelse og høyt dannet, en klarsynt og dyktig diplomat med stor selvkontroll, var han samtidig en ekte prest, dypt kristen og sterkt knyttet til forsvaret av Kirken. Det krevdes en mann av dette formatet for å føre de vanskelige forhandlingene med Bonaparte til ende, forhandlinger som til slutt resulterte i undertegningen av det berømte konkordatet (kirkelig avtale) 15. juli 1801.
Paul VI og Martin Luther King, 1964
Av disse svært komplekse drøftingene kan vi, for vårt formål, holde oss til det vesentlige. Roma måtte gi etter på flere punkter som var smertefulle for Pius VII: Prinsippet om religionsfrihet, avgangen til alle biskopene fra revolusjonsperioden, også dem som hadde forblitt lojale mot Den hellige stol, samt anerkjennelsen av salget av kirkelig eiendom. Men disse ofrene gjorde det mulig for paven å oppnå full og reell trosfrihet for katolikkene, samt garanti for gudstjenestens offentlige karakter. Gjenopprettelsen, ja kanskje selve overlevelsen av Kirken i Frankrike, hadde denne prisen. Hadde ikke Bonaparte, revolusjonens arvtaker, truet med å opprette en nasjonal religion løsrevet fra Roma? Hele kjernen i konsalvismen, og videre i Den hellige stols politikk, finnes i denne trosbekjennelsen fra kardinalen: «Problemet vi må løse, er ikke å unngå all form for ondskap, men å finne måten å lide minst mulig på.[2]»
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
