Doha-forumet har blitt en sentral samlingsplass for å diskutere geopolitiske utfordringer i Midtøsten. Qatar bruker det for å øke sin innflytelse og gjøre seg gjeldende på verdensscenen.
Den 23. utgaven av Doha-forumet ble arrangert forrige helg i Qatars hovedstad, i en sammenheng som påfallende tydelig speiler regionale dynamikker. Siden forrige utgave har emiratet to ganger blitt rammet av to makter som former det strategiske balansepunktet i Midtøsten. I juni valgte Iran å angripe Al-Udeid, det sentrale knutepunktet for USAs militære tilstedeværelse. I september slo Israel til mot et hus der Hamas-ledelsen var samlet, og traff nettopp dem emiratet hadde tatt imot for å legge til rette for et amerikansk forslag om våpenhvile.
Angrep på bakken
Disse to angrepene, som kom tett etter hverandre, fremhever et grunnleggende paradoks i Qatars posisjon: En uunnværlig aktør i regional mekling, en alliert av USA og vertskap for en rekke sikkerhetsinnretninger, men samtidig automatisk eksponert for rivaliseringer som går langt utover landets egen rekkevidde. Qatar har utpekt seg selv som en «meklingsmakt» nettopp for å verne eget territorium og egne interesser. Det er derfor ikke tilfeldig at disse to regionale stormaktene, som utgjør de viktigste geopolitiske polene i Midtøsten og Vest-Asia, stod i sentrum for de fleste av diskusjonene under forumet, selv om bare én av dem, Iran, deltok offisielt.
Denne situasjonen, der det engelske ordet «awkward» er det eneste som fullt ut fanger stemningen, gjorde seg gjeldende allerede ved åpningen av forumet og illustrerte ambivalensen i et Midtøsten på jakt etter en ny likevekt, samtidig som Washington fremmer en omfordeling av det strategiske ansvaret (ordet «byrdefordeling» ble gjentatt nærmest uavbrutt av de amerikanske deltakerne med tilknytning til Trump-administrasjonen). Nå som forumet er blitt en av verdens viktigste møteplasser for sikkerhetsspørsmål, og utvilsomt den viktigste i regionen, fungerte det som et forstørrelsesglass for endrede oppfatninger og ulike rivaliseringer, og ga samtidig et glimt av de forsiktige konturene av nye regionale posisjoneringer.
Kilde til ustabilitet
Tonene ble lagt dagen før forumet åpnet, da prins Turki al-Faisal uttalte seg i Abu Dhabi. På det etter hvert faste spørsmålet om hvorvidt dagens Iran eller Israel utgjør den mest umiddelbare trusselen mot regional stabilitet, svarte den tidligere sjefen for saudiarabisk etterretning uten omsvøp: «Akkurat nå er det definitivt Israel.» En måned tidligere hadde Omans utenriksminister, Badr al-Busaidi, allerede lagt premissene ved å slå fast at Israel, mer enn Iran, nå er den fremste kilden til ustabilitet i regionen, samtidig som han oppfordret Golf-statene til å søke dialog med Teheran fremfor å isolere landet. Derfor ble prins Turkis uttalelse oppfattet som et tegn på en dyp endring i de strategiske stemningene i Golfen. Den ble et slags underliggende tema i de fleste samtalene i forumets korridorer og avslørte en nesten håndgripelig uro over stadig mer uforutsigbare sikkerhetsdynamikker. Selv om han ikke var til stede, var hans nærvær merkbart i diskusjonene på Sheraton Doha.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
