Et merkelig døgn i Brüssel for en årlig konservativ konferanse viste muligheten – og nødvendigheten – av en stor konservativ sammenslutning.
Nasjonalkonservative så et usannsynlig parti hoppe til deres forsvar midt i et latterlig og uakseptabel kanselleringsprosjekt i Brussel. Ingen andre enn deres erkerivaler, «De frihetskonservative», trådte til.
Frihetskonservative (FriKons), en paraplygruppe som generelt har et gammelt fusjonistisk syn, motsatte seg kanselleringen av Nasjonalkonservative (NatKons), samtidig som de minnet dem om deres appell til liberalismens prinsipper, åpen debatt, ytringsfrihet og redusert statlig makt.
«Selv om Frihetskonservative har mange og dype uenigheter med Nasjonalkonservative, fordømmer vi ethvert forsøk fra regjeringen på å hindre eller frarøve den fredelige utøvelsen av noens grunnleggende rettigheter til fri tale, forsamling og forening,» bemerket deres uttalelse.
John Hood, en undertegner av uttalelsen og president for Pope Foundation, påminnet meg om at Nasjonalkonservative også har en forpliktelse til å bygge broer hvis de søker en ekte bevegelse:
«Enhver politisk bevegelse som er bred nok til å vinne valg og styre effektivt, vil omfatte individer og institusjoner som er uenige om noen prinsipp- eller prioritetsmessige spørsmål. Robust debatt om slike uenigheter kan være sunt, så lenge den er substansiell og folk fortsatt deler nok felles grunn til å kunne arbeide sammen. De siste ti årene har jeg imidlertid sett at disse debattene blir stadig mer giftige. Og det vi deler, kan ikke bare være progressivisme som en felles fiende. Det er ikke nok.»
Les også: Financial Times’ uoppriktige prekener om fascisme
Og det er nettopp derfor FriKons når ut i støtte til NatKons: «Selv om FriKons og NatKons er uenige om mange spørsmål, burde vi kunne være enige om ytringsfrihet og de andre grunnleggende prinsippene for et fritt samfunn,» sa Hood.
Det europeiske møtestedet i år var i Brussel, hovedstaden i EU og sete for NATO. Det som skjedde var rett og slett absurd. To arenaer ble tvunget til å avlyse konferansen under press fra mobber, antifa, og den sosialistiske ordføreren i distriktet, Emir Kir. Det tredje stedet opplevde en massiv politioppbygging—ironisk i en by kjent for sin manglende evne til noensinne å stoppe et terrorangrep eller museumsvandalisme—men da de nektet å stenge konferansen, beleiret politiet stedet, nektet folk, mat og vann adgang. Et britisk parlamentsmedlem, Miriam Cates, måtte eskorteres med hodeplagg gjennom en bakdør.
Dette er bare ett av flere eksempler på brudd på ytringsfriheten i hjertet av EU. Til slutt, etter at det utviklet seg til en internasjonal diplomatisk hendelse, omgjorde belgisk høyesterett ordren om politibelegningen, og konferansen fikk lov til å fortsette, med den belgiske statsministeren som twitret hvorfor ytringsfriheten aldri burde ha blitt krenket. Men da hadde, som The Economist bemerket, skaden på EUs rykte allerede skjedd.
«Det er den triste realiteten at en juridisk nødprosedyre måtte opprettes for å kunne samles fredelig i Europas politiske sentrum. Hvordan kan Brussel hevde å være Europas hjerte når det bare tillater én side av den europeiske samtalen å komme til orde?» sa Paul Coleman, internasjonal administrerende direktør for Alliance Defending Freedom, til The American Conservative i en e-post. «Det vi har sett i Brussel er et åpenbart forsøk fra myndighetene på å sensurere og undertrykke fri tale og ideer de er uenige i—tyranni på sitt fineste.»
Han siterte flere brudd på ytringsfriheten innen EU, inkludert de høyt profilerte sakene til den finske kristne parlamentsmedlemmet Päivi Räsänen og Isabel Vaughan-Spruce, en katolsk aktivist i Storbritannia. «I denne hendelsen med NatCon, har sunn fornuft og rettferdighet seiret. Men kampen for å beskytte ytringsfriheten i Europa er langt fra over,» sa han.
Les også: Inne i Storbritannias katastrofe
Men de teoretiske motsigelsene var synlige denne gangen, og blir stadig vanskeligere å ignorere. Den venstreorienterte ordføreren som forsøkte å avlyse NatCon-arrangementet forsøkte å gjøre dette i frihetens og autoritetens navn, og Nasjonalkonservative appellerte med prinsipper om ytringsfrihet som bæres av liberale.
Nasjonalkonservatisme-bevegelsen er basert på to grunnleggende pilarer: Først, at nasjonalstater er de grunnleggende enhetene i internasjonale relasjoner, og de finner sin kurs uavhengig; og for det andre, en bred motstand mot den fusjonistiske konservatismen som har styrt den angloamerikanske høyresiden siden omtrent slutten av 1960-tallet til i dag. Med økt sekularisering av samfunnet og mangel på en overveldende ekstern sekulær-autoritær trussel i USSR, oppløste båndene fra en 50-årsperiode med sosial samhørighet. NatCons tror derfor på en retur til en mer samfunnsorientert økonomi, et program for sosial samhørighet og assimilasjon, og en retur til mer religiøse undertoner i den sosiale kontrakten.
Så langt, så godt. Problemet oppstår imidlertid av og til fra definisjonene av disse begrepene. Som Max Weber skrev i «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», har for eksempel ytringsfriheten sine røtter i en bred anglo-protestantisk teologisk impuls, som også motsetter seg økt økonomisk samfunnsorientering – en tilnærming som stadig blir mer ortodoks blant Nasjonalkonservative på høyresiden.
Det finnes også andre filosofiske konflikter. I løpet av de siste fire årene har Nasjonalkonservative motsatt seg «utenlandske intervensjoner», «Covid-tyranni» og samfunnsnedstenginger, samt statspålagte vaksinasjoner støttet av straffetiltak. Samtidig har de støttet valgfrihet i skolesystemet og kutt i høyere utdanning; de nedvurderer også retorisk både libertarianske og fusjonistiske synspunkter.
I utenrikspolitikken blir det enda mer komplisert. Ungarerne og polakkene, for eksempel, står på hver sin side i det ukrainske spørsmålet, med amerikanske Nasjonalkonservative fast på Ungarns side, mens de britiske Nasjonalkonservative lener seg mer mot Polen. Utenfor Europa står Modis India, som kunne vært en alliert og et forbilde for Nasjonalkonservative verden over, i komisk kontrast til det sterkt anglosentriske grunnlaget for den moderne indiske staten, som ble formet etter britenes tilbaketrekning. Det er faktisk usikkert hvor Nasjonalkonservative står når det gjelder ytringsfrihet.
Les også: Det uverdige tidspunktet for transsynlighetsdagen
Dette er ikke kritikk. Hver bevegelse har forskjellige undergrupper; en del av jobben med å vokse en bevegelse er å søke felles grunnlag.
Disse problemstillingene vil bli stadig mer relevante i et valgår, ettersom venstreorienterte krefter i regjeringen, som står overfor offentlig motstand og fiendtlighet, tyr til autoritær bruk av statsmakt for å knuse dissens i Europa, USA, og potensielt i et Labour-styrt Storbritannia. (Legg merke til hvordan Labour-benken hånlo av nyhetene om forsøket på å avlyse konferansen.)
«Det er absurd at Brussel tenkepolitiet ble sendt ut for å stenge en konferanse med demokratisk valgte politikere som representerer synspunktene til millioner av mennesker. De ønsket tydeligvis ikke å høre om hvordan vi kan sikre våre grenser og beskytte våre borgere,» fortalte det nåværende parlamentsmedlemmet og tidligere britiske konservative innenriksministeren Suella Braverman til The American Conversative, og la til at «jo mer latterlige deres forsøk på å stenge oss ute er, desto mer oppmuntret blir jeg over at vi vinner argumentene.»
Men mens Braverman er det siste store Tory-håpet mot et nytt Blairist-angrep på Storbritannia, og i det minste i noen grad identifiserer og forstår hovedårsaken til all anglo-amerikansk sosial dysfunksjon, understreker Brussel-episoden at argumenter og debatter i seg selv tydeligvis ikke er nok; politisk makt og viljen til å bruke denne makten mot demokratiske mål er også presserende og nødvendig. Og det er kanskje spørsmålet som trenger et bedre svar fra fremtidige konservative tenketanker, enten de er organisert av FriKons, libertarianske, fusjonister, eller NatKons.
Realiteten er at Johnny Public ikke virkelig bryr seg om styringsteorier. Han ser en praktisk åpen grense og ubegrenset utenlandsk bistand for å sikre utenlandske grenser. Han ser også sin stemme bli druknet i deres lokale skolestyrer, hjernedød oppløsning av indre byer, kriminalitet på gatene på grunn av slapp styring og en feilaktig straffefilosofi, massiv inflasjon og underskudd på grunn av en oppblåst regjering, en spesielt selvhatende og destruktiv utdanningssektor, og en politisk klasse som i beste fall er likegyldig til hans kulturelle arv og i verste fall antagonistisk.
Til slutt er imidlertid den felles fienden til FriKons og NatKons den samme: en upolitisk og byråkratisk klasse, stadig voksende og selvopprettholdende—et byggverk, en superstruktur, en styring av sverm, som Michael Brendan Dougherty en gang bemerket. Demokrati, i enhver form, enten det er populistisk, statlig, nasjonalistisk eller lokalt, mister all mening mot det, siden svermen ikke har ansvarlighet og ingen hierarki.
Kanskje konservative bør slutte å krangle seg imellom og anerkjenne denne realiteten.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
