Det er sannsynligvis den mest kjente – og en av de mest siterte – tekstene om temaet nasjon og nasjonalisme. Likevel er det langt fra sikkert at de som viser til den, eller uttaler seg med fagkunnskap om den, faktisk har lest den. Og om de har lest den, husker de ofte bare det som passer dem.
Den første feilen som begås når man bruker historiske paralleller, er at man glemmer å sette ting i sammenheng. Når Renan, en positivistisk filosof, tar for seg nasjonen, skyldes det debattene som fulgte Tysklands annektering av Alsace-Moselle etter krigen i 1870–1871. For å rettferdiggjøre annekteringen lente de tyske elitene – inkludert akademikerne – seg på det språklige fellesskapet: Fordi de snakket tysk, tilhører alsacerne og mosellanerne den tyske nasjonen, selv om mange av dem var fransktalende.
Den germanske historiske forståelsen av nasjonen – sterkt inspirert av romantikken og av Fichtes skrifter på begynnelsen av 1800-tallet – ser nasjonen i like høy grad som et biologisk og kulturelt fellesskap som et geografisk fellesskap. Nasjonen er formet av språket, av jorden og av forfedrenes blod – uttrykket Blut und Boden, blod og jord, oppsummerer denne såkalte völkisch-forståelsen, som kommer fra det tyske Volk (folk), og som i særlig grad kom til å inspirere nazismen. Den eksisterte før den antok politisk form som nasjonalstat.
Les også: Opera og nasjonalisme i 1800-tallets Tyskland 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Geopolitikkens far: Friedrich Ratzel og kampen om Lebensraum 🔒
