Europa har gått fra den amerikanske sikkerhetspolitiske trygghetens illusjon til en geopolitisk virkelighet definert av politisk realisme.
Europa har i over syv tiår levd i en selvbedragets komfortsone. Vi har latt oss innbille at USAs sikkerhetsgarantier er naturlover: evige, uforanderlige og gratis. Men internasjonal politikk kjenner ingen naturlover – bare maktbalanser, interesser og strategiske kalkyler. Nå, når USA vender seg mot Kina og Indo-Stillehavet, står Europa tilbake med en ubønnhørlig erkjennelse: vi har brukt generasjoner på å underfinansiere vår egen sikkerhet, mens vi outsourcet ansvaret til Washington.
USAs National Security Strategy (2022) er krystallklar: Kina er «the pacing challenge» – den eneste stormakten med kapasitet til å omforme den internasjonale orden. Europa er viktig, men ikke lenger sentralt.
Spørsmålet er derfor ikke om USA vil forsvare Europa, men om Europa vil – og kan – forsvare seg selv.
Den historiske livsløgnen: Fra Marshallhjelp til NATO-utvidelser
Etter 1945 bygget USA ikke bare opp Vest-Europas økonomi gjennom Marshallhjelpen, men også sikkerhetsstrukturen gjennom NATO. Rollen som «Atlanterhavets vokter» var forankret i både strategiske og ideologiske hensyn: et Europa under amerikansk beskyttelse var et stabilt Europa, og et stabilt Europa var en bastion mot Sovjet.
Men allerede da var forholdet asymmetrisk. Europa reduserte forsvarsutgiftene, og USAs dominerende rolle ble akseptert. Under den kalde krigen var dette bærekraftig – fordi trusselen fra Sovjet var eksistensiell.
Så kom 1990-tallet. Sovjetunionen falt, Warszawapakten forvitret, og NATO valgte ekspansjon som sin nye raison d’être. Flere østeuropeiske stater ble innlemmet. USAs utenriksminister Madeleine Albright lovet at dette ikke ville kreve flere amerikanske tropper på europeisk jord. På papiret: «risikofritt».
Les også: – Uten økte forsvarsutgifter kan USA vende ryggen til Europa 🔒
George Kennan, mannen bak inneslutningsstrategien (containment strategy), advarte i 1997 i The New York Times: NATO-utvidelsen ville være en «tragisk feil», en provokasjon som gradvis ville føre Russland inn i konfrontasjon.
Likevel fortsatte prosessen. Som Mary Elise Sarotte viser i Not One Inch, ble «åpen dør»-politikken en selvforsterkende dynamikk uten strategisk sluttpunkt.
Europa hvilte videre på livsløgnen: sikkerhet var noe man kunne importere, ikke produsere.
Teoriens dom: Når realismen slår tilbake
De siste tiårene ble det moderne Europa et eksperiment i liberal institusjonalisme. Vi lot oss overbevise av tanken om at institusjoner og samarbeid kunne erstatte maktbalanse og harde kapabiliteter.
Men John Mearsheimer minnet oss brutalt: den liberale verdensordenen var «dømt til å feile». Den ignorerte den grunnleggende sannheten i internasjonal politikk – at makt og sikkerhet ikke kan outsources.
Barry Buzan og Ole Wæver utdypet dette i sin teori om regionale sikkerhetskomplekser: stater i samme region deler sikkerhetsskjebne, og deres trusler er uløselig knyttet sammen. Europas sikkerhet er derfor langt tettere koblet til Moskva, Warszawa og Berlin enn til Washington. Likevel har Europa outsourcet sitt primære forsvar til en stat på den andre siden av Atlanteren.
Dette er ikke bare en akademisk erkjennelse – det er realpolitikkens dom over Europas strategi.
USA i geopolitisk ombalansering: Fra Atlanterhavet til Stillehavet
Den amerikanske supermaktens prioriteringer har flyttet seg. Under den kalde krigen var Atlanterhavet selve livsnerven for USAs sikkerhetspolitiske positur – Europa var USAs første linje mot Sovjet. I dag er Atlanteren redusert til sekundærteater.
National Security Strategy (2022) definerer Kina som «the pacing challenge» – den eneste aktøren med kapasitet til å utfordre den internasjonale orden på globalt nivå. Dermed flyttes amerikanske ressurser, oppmerksomhet og strategisk fokus mot Indo-Stillehavsregionen.
Trump understreket dette med brutal retorikk: han krevde 5 prosent av BNP i forsvarsutgifter fra allierte, truet med å trekke seg ut av NATO, og spøkte om å «annektere Grønland». Mange avfeide dette som «Trumpisme». Men bak retorikken lå et mønster: USAs strategiske prioriteringer endrer seg – ikke fordi en president ønsker det, men fordi maktbalansen i verden gjør det uunngåelig.
Selv Biden-administrasjonen, mer «tradisjonelt transatlantisk» i tonen, har gjort det klart at Europa ikke kan ta amerikansk tilstedeværelse for gitt.
Dette er kontinuitet, ikke brudd.
Europas fragmenterte respons: Strategisk autonomi eller byråkratisk fata morgana?
Europa elsker å lansere dokumenter. EUs Strategic Compass (2022) er det hittil mest ambisiøse veikartet for en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dokumentet definerer trusler, peker på behovet for å styrke forsvarsindustrien og løfter frem begrepet «strategisk autonomi».
Men virkeligheten er en annen. RAND-rapporten European Strategic Autonomy in Defence (2021) peker på de strukturelle hindringene: duplisering av systemer, manglende interoperabilitet, nasjonale særinteresser og en ineffektiv byråkratisk overbygning. Kort sagt: Europa bruker mer penger på forsvar enn Russland, men får langt mindre igjen.
Les også: Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
Som Daniel Fiott påpekte i EUISS allerede i 2018: «Strategisk autonomi» er et begrep uten substans dersom det ikke følges opp av reell kapasitet. Så langt har EU ikke klart å konvertere økonomisk styrke til militær slagkraft.
Macron taler varmt om europeisk selvstendighet, men Øst-Europa lener seg fortsatt tungt på NATO og Washington. Tyskland er preget av politisk nøling og industriell krise. Resultatet? Et fragmentert kontinent med store ressurser – men uten vilje til å samle dem.
Russland: Begrenset hegemon, men destabiliserende aktør
Russland er ikke Sovjetunionen. Landet har ikke den økonomiske kapasiteten til å dominere hele Europa. EU har ni ganger større økonomi og tre ganger så mange innbyggere.
Men Russland har viljen – og evnen – til å destabilisere. Som Keir Giles påpeker i Moscow Rules (2019), er Moskvas strategi ikke å bygge en ny orden, men å hindre at den gamle fungerer. Russland er en «spoiler power»: ute av stand til å konstruere, men fullt kapabel til å ødelegge.
Krigen i Ukraina har vist dette med all tydelighet. Europa talte med Churchillisk høytidelig retorikk, men uten USA hadde Ukraina falt for lengst. Amerikansk logistikk, våpenleveranser og etterretning har vært avgjørende. Europa har lovet mye – men levert mindre.
Dette avslører kjernen i Europas sikkerhetsproblem: ressursene finnes, men evnen til å bruke dem kollektivt er fraværende.
Norden og Baltikum: Fremvoksende sikkerhetskompleks
Med Sveriges og Finlands NATO-medlemskap har Norden og Baltikum blitt et distinkt regionalt sikkerhetskompleks. Dette styrker alliansen i nord og gir NATO en sammenhengende frontlinje mot Russland fra Barentshavet til Svartehavet.
Men denne integrasjonen skaper også et dilemma. På den ene siden kan Norden bli en modell for europeisk selvstendighet: en region med høy økonomisk kapasitet, teknologisk kompetanse og politisk stabilitet. På den andre siden frykter NATO-ledelsen fragmentering. Jens Stoltenberg advarte i 2023 mot å etablere en «nordisk blokk» som kunne skape spenninger internt i alliansen.
Likevel er realiteten at regionale sikkerhetskomplekser – slik Buzan & Wæver beskriver dem – naturlig vokser frem når stater deler trusselforståelse og sikkerhetsbehov. Det nordisk-baltiske komplekset er i praksis et faktum, og det kan utvikles til å bli Europas sterkeste forsvarspilar dersom politisk vilje følger etter.
Europas stormakter i ubalanse
Tyskland: Industrikrise og politisk nøling
Tyskland, Europas økonomiske motor, står midt i en industrikrise. Avhengigheten av billig russisk energi er brutt, eksportsektoren presses av kinesisk konkurranse, og innenrikspolitikken er lammet av uenighet. Scholz’ «Zeitenwende»-tale i 2022 lovet et «paradigmeskifte» i sikkerhetspolitikken, men leveransen har vært begrenset. Tyskland forblir et land preget av nøling, fanget mellom historiske traumer og geopolitiske realiteter.
Frankrike: Ambisjoner uten oppslutning
Les også: Brüssel-veteran om strategisk autonomi: – EU hadde det, men mistet det 🔒
Macron har posisjonert seg som Europas fremste talsperson for «strategisk autonomi». Han har pekt på behovet for å frigjøre Europa fra total avhengighet av USA. Men Frankrike mangler ressurser til å lede alene, og mange østeuropeiske stater har liten tillit til Paris som sikkerhetsgarantist. Dermed fremstår Macrons visjon som retorisk sterk, men geopolitisk svak.
Polen: Den nye frontlinjestaten
Polen har satset massivt på opprustning. Med bestillinger av amerikanske Abrams-stridsvogner, sørkoreanske K2 og HIMARS-systemer, bygger landet Europas største hærstyrke. Men Polens strategi er ikke å fremme europeisk autonomi – snarere å forankre seg enda tettere til USA. Dermed fremstår Polen som både Europas mest offensive militære aktør og samtidig USAs mest lojale klient.
Kontrasten mellom disse tre stormaktene illustrerer Europas dilemma: et kontinent fullt av ressurser, men splittet av divergerende strategier.
Geoøkonomi og sikkerhet: Europas styrke – og svakhet
Europa liker å omtale seg selv som en økonomisk stormakt. Tallene støtter påstanden: EU har over 450 millioner innbyggere mot Russlands 146 millioner, og et nominelt BNP nesten ni ganger større enn Russlands.
Likevel er disse ressursene lite verdt uten koordinering. Fragmentering gjør at Europa får lavere «security return on investment» enn både Russland og USA. Mens EU prioriterer byråkrati, rapporter og kompromisser, har Russland vist at selv en svak økonomi kan brukes til å utløse maksimal geopolitisk effekt dersom viljen er til stede.
Samtidig øker Kinas økonomiske og teknologiske penetrasjon i Europa. Som Mark Leonard viser i The Age of Unpeace, kan gjensidig avhengighet skape sårbarhet snarere enn stabilitet. Kina investerer i europeisk infrastruktur, teknologi og energimarked – og binder dermed europeiske stater inn i en økonomisk avhengighet som har sikkerhetspolitiske konsekvenser.
Europa sitter altså med ressursene til å bli en global stormakt, men risikerer å forbli en geopolitisk middelmakt fordi viljen til å samordne mangler.
Europas strategiske valg
Europa står nå ved et geopolitisk veikryss. Tre veier ligger åpne:
1. Fortsatt klient av USA
Europa kan fortsette å lene seg på Washington. Dette vil sikre en form for beskyttelse, men til prisen av økende avhengighet. USA vil aldri prioritere Europa på samme måte som Asia. I verste fall reduseres kontinentet til en perifer region – geopolitisk irrelevant, økonomisk utnyttet, sikkerhetspolitisk passiv.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
2. Regional sikkerhetsarkitektur innenfor NATO
Europa kan bygge en sterkere «europeisk pilar i NATO». Dette innebærer tettere integrasjon, større byrdefordeling og at EU og NATO opptrer som reelle partnere. NATO forblir rammen, men Europa tar ansvaret for frontlinjen. Dette er kanskje det mest realistiske scenariet på kort sikt.
3. Full europeisk strategisk autonomi
Den mest ambisiøse – og minst sannsynlige – veien er å bygge et fullstendig selvstendig europeisk forsvarssystem. Dette ville kreve politisk revolusjon, industriell koordinering og et radikalt brudd med dagens avhengighet. Macron ønsker dette, men Øst-Europa motsetter seg.
Det mest sannsynlige er en hybrid: en europeisk pilar i NATO, der kontinentet tar større ansvar for sin egen sikkerhet – men fortsatt under USAs strategiske paraply.
Fra livsløgn til handling
Europa har i en generasjon levd på en sikkerhetsmessig livsløgn: at amerikanske garantier var evige og gratis. Denne illusjonen er i ferd med å briste.
USAs oppmerksomhet vender seg mot Kina. Russland har vist vilje til å destabilisere. Kina binder Europa inn i økonomisk avhengighet. Og samtidig har Europa selv ressursene: tre ganger så mange innbyggere som Russland, ni ganger større økonomi, verdensledende teknologi og industri.
Problemet er ikke kapasitet. Problemet er vilje.
Historien gir oss svaret: Stormakter overlever ikke på gode intensjoner alene. De overlever fordi de konverterer økonomisk tyngde til geopolitisk evne, og fordi de handler i tide.
Spørsmålet Europa må stille seg er ikke lenger: Kan vi stole på USA? Spørsmålet har blitt: Kan Europa stole på seg selv?
Dersom svaret fortsatt er nei, vil kontinentet synke ned i rollen som en klient – i beste fall beskyttet, i verste fall irrelevant. Dersom svaret er ja, krever det en strategisk revolusjon: en vilje til å bygge en europeisk pilar som ikke bare er et vedheng til USA, men en selvstendig maktfaktor i en multipolar verden.
Referanser
- Buzan, B., & Wæver, O. (2003). Regions and Powers: The Structure of International Security. Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9780511491252
- European External Action Service. (2022). A Strategic Compass for Security and Defence. https://www.eeas.europa.eu/sites/default/files/documents/strategic_compass_en3_web.pdf
- EEAS. (2022). Strategic Compass – overview page. https://www.eeas.europa.eu/eeas/strategic-compass-security-and-defence-1_en
- Fiott, D. (2018). Strategic autonomy: towards “European sovereignty” in defence? EUISS Brief 12/2018. https://www.iss.europa.eu/publications/briefs/strategic-autonomy-towards-european-sovereignty-defence
- Giles, K. (2019). Moscow Rules: What Drives Russia to Confront the West. Brookings Institution Press. https://www.brookings.edu/books/moscow-rules/
- Ikenberry, G. J. (2001). After Victory: Institutions, Strategic Restraint, and the Rebuilding of Order after Major Wars. Princeton University Press. https://chooser.crossref.org/?doi=10.2307%2Fj.ctv3znx0v
- Kennan, G. F. (1997). A Fateful Error — Expanding NATO Would Be a Rebuff to Russian Democracy. The New York Times (via Congressional Record). https://www.govinfo.gov/content/pkg/CREC-1998-03-03/html/CREC-1998-03-03-pt1-PgS1283-3.htm
- Leonard, M. (2021). The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict. Penguin. https://www.penguin.co.uk/books/443237/the-age-of-unpeace-by-leonard-mark/9780552178273
- Mearsheimer, J. J. (2019). Bound to Fail: The Rise and Fall of the Liberal International Order. International Security, 43(4), 7–50. https://direct.mit.edu/isec/article-abstract/43/4/7/12221
- RAND (Retter, L., et al.). (2021). European Strategic Autonomy in Defence. RAND Corporation. https://www.rand.org/pubs/research_reports/RRA1319-1.html
- Rynning, S. (2005). NATO Renewed: The Power and Purpose of Transatlantic Cooperation. Palgrave Macmillan. https://doi.org/10.1057/9781403978431
- Sarotte, M. E. (2021). Not One Inch: America, Russia, and the Making of Post–Cold War Stalemate. Yale University Press. https://yalebooks.yale.edu/book/9780300268034/not-one-inch/
- White House. (2022). National Security Strategy. https://bidenwhitehouse.archives.gov/wp-content/uploads/2022/10/Biden-Harris-Administrations-National-Security-Strategy-10.2022.pdf
- EUISS. (2025). NATO after the Hague summit: Building the European pillar. https://www.iss.europa.eu/publications/commentary/nato-after-hague-summit-building-european-pillar
- Institut Jacques Delors. (2025). The European pillar of NATO. https://institutdelors.eu/en/publications/the-european-pillar-of-nato/
- NATO. (2025). Relations with the European Union. https://www.nato.int/cps/en/natohq/topics_49217.htm
- World Bank. (2025). EU & Russia GDP (current US$). https://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.MKTP.CD?locations=EU-RU
- Eurostat. (2025). Population and population change statistics. https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php/Population_and_population_change_statistics
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
