Med Indias økende global ambisjoner og Pakistans interne stridigheter, stiller mange spørsmålet om det historisk anstrengte forholdet mellom de to nabolandene fortsatt har betydning.
I lys av det kommende valget i India, fra 19. april til 1. juni, står den indiske regjeringen overfor en rekke utfordringer, hvorav forholdet til nabolandet Pakistan er blant de mest presserende. Svaret på hvordan India skal håndtere denne skjøre relasjonen kan imidlertid være enkelt: Ikke gjør stort, skriver Shashi Tharoor i Project Syndicate.
Pakistan har lenge vært preget av politisk ustabilitet, og situasjonen ble ikke bedre etter valget i 2024. Den populære tidligere statsministeren Imran Khan og hans parti ble ekskludert. Det har ført til spørsmål om den nye regjeringens legitimitet. En svak koalisjonsregjering støttet av militæret. Det er usannsynlig at Pakistan vil ta initiativ til dristige diplomatiske tiltak overfor India.
India og Pakistan opprettholder diplomatisk kontakt, men engasjerer seg sjelden i dialog, og når de gjør det, snakker de forbi hverandre. South Asian Association for Regional Cooperation (SAARC) har vært lammet av deres gjensidige fiendtlighet. Bilateral handel er minimal, og utveksling mellom vanlige borgere er begrenset. Visum til hverandres land er vanskelig å oppnå, og de konkurrerer sjelden i sport utenfor internasjonale turneringer. Med andre ord, India og Pakistan er naboer som ikke snakker sammen – og for India, er det helt i orden.
Historisk sett kunne ikke India overse Pakistan, som lenge har vært en kilde til terrorisme rettet mot India. Det mest kjente angrepet fant sted i november 2008 da terrororganisasjonen Lashkar-e-Taiba utførte en aksjon i Mumbai og drepte 170 mennesker. Forholdet mellom de to landene har aldri helt hentet seg inn etter dette.
Les også: Dynamitt ved Durand: Taliban og al-Qaida presser på Pakistans dørstokk 🔒
Hendelser som kunne ha ført til en opptining i relasjonene, som den uventede stoppen til Indias statsminister Narendra Modi i Lahore i 2015, har alltid blitt avbrutt av nye terrorangrep fra Pakistan. Så lenge Pakistan ikke kan eller vil bekjempe islamistisk terrorisme fra sitt eget territorium, vil bilaterale relasjoner være utenfor rekkevidde.
Tharoor argumenterer med at India i dag har enda mindre grunn til å engasjere seg med Pakistan. Med interne sikkerhetsutfordringer, spesielt langs sine vestlige grenser, har Pakistan lite kapasitet til å iverksette alvorlige angrep mot sin nabo. Pakistans militære etablissement, ledet av general Asim Munir, har brukt disse sikkerhetsutfordringene – inkludert de som direkte stammer fra grupper Pakistan fostret som våpen mot India – som en unnskyldning for å konsolidere sin kontroll over den pakistanske staten.
Det ser ut til at India, med en økonomi ti ganger større enn Pakistans og brede globale ambisjoner, har lite å vinne på å endre sin nåværende politikk overfor Pakistan. Med verdenspolitikken i endring og Pakistans nytte som partner på den internasjonale arenaen i nedgang, kan India med rette se utover sitt problematiske nabolag, konkluderer Tharoor.
