Kommunistpartiet kaller oppgjøret med Stalins forbrytelser en «feil». Historiker Alexey Uvarov forklarer hvordan kulten gjenoppstår i Putins Russland.
Stalin vender sakte, men sikkert tilbake til hedersplass i den russiske offentligheten. Det sovjetiske navnet Stalingrad kan få nytt liv. Monumenter gjenreises. Litteratur og minnearbeid skyves til siden. Og nå kaller kommunistpartiet i Russland selve oppgjøret med Stalin for en «feil».
– Dette er ikke en åpen re-Stalinisering, men en krypende, snikende prosess, advarer historiker Alexey Uvarov i en artikkel for Meduza.
I juli vedtok Det russiske kommunistpartiet (KPRF) en resolusjon som avviser Nikita Khrusjtsjovs berømte «hemmelige tale» fra 1956, der Stalin ble knyttet til massehenrettelser og persondyrkelse.
Samtidig oppfordrer partiet til at Volgograd får tilbake sitt gamle navn, Stalingrad.
Fra opprydning til rehabilitering
Etter Stalins død i 1953 tok Sovjetledelsen gradvis avstand fra undertrykkelsen. Hundretusener av fanger ble løslatt, og i 1956 tok Khrusjtsjov det historiske steget med å avsløre forbrytelsene i en lukket tale til partikongressen.
– Han ville redde troverdigheten til kommunistpartiet og peke på Stalin alene som skyldig, forklarer Uvarov.
Talen vakte voldsomt engasjement. Folk gråt, leste høyt og diskuterte heftig. Men konsekvensene var dype: Internasjonale kommunistpartier ble splittet, og Kina vendte seg mot Moskva. Khrusjtsjov hadde åpnet døren for tvil – og mistillit.
Fem år senere ble Stalins legeme fjernet fra Lenin-mausoleet, og navnet hans ble systematisk fjernet fra byer, gater og monumenter. Men selv da var deler av partiapparatet fortsatt stalinistisk i ånden, særlig i KGB og Komsomol.
Stalin i skyggen under stagnasjonen
Under Brezjnev ble Stalin fortsatt fordømt offisielt, men kritiske tekster ble stanset av sensuren. De fleste som ønsket å bevare minnet om terroren, måtte ty til undergrunnslitteratur (samizdat) og smugling av tekster fra utlandet (tamizdat).
I løpet av 1970-tallet ble dette en parallell kultur: Bøker som Gulag-arkipelet og sanger av Vysotskij sirkulerte i hemmelighet.
Les også: Minnegudstjeneste i Russland for å hedre ofre for Stalins terror ble avbrutt
Samtidig ble det ført nye rettssaker mot dissidenter, og Stalin ble i det stille rehabilitert i enkelte kretser – som hos KGB-sjefen Jurij Andropov, som fjernet referanser til overgrep fra skolebøkene.
Glasnost: Da Stalins ofre fikk ansikt
Først under Mikhail Gorbatsjov og glasnost-perioden ble undertrykkelsen et offentlig samtaleemne. Litteratur som tidligere var bannlyst, ble trykket i millionopplag. I 1990 kom Solovetskij-steinen – det første minnesmerket for Stalins ofre – på plass i Moskva.
Etter Sovjetunionens fall vedtok Russland lover for rehabilitering av undertrykte og erkjente terrorens omfang.
– På 1990-tallet var det offisielle synet tydelig: Stalin sto for uakseptabelt tyranni, sier Uvarov.
Putins balanseakt – og et nytt skifte
Med Vladimir Putin kom en annen tone. I begynnelsen tok han avstand fra overgrepene, men ønsket samtidig å forene ulike epoker i russisk historie. Symboler som det sovjetiske nasjonalsymbolet og tsarens ørn ble gjenbrukt side om side. Men uten å ta stilling til fortidens ansvar.
Under Medvedev ble Gulag-arkipelet en del av pensum, og et nytt minnesmerke – Sorgens mur – ble avduket i 2017. Men disse tiltakene ble ikke fulgt opp. Minnet om undertrykkelsen ble sakte marginalisert.
Krim, kult og kontroll
Etter annekteringen av Krim i 2014 tok rehabiliteringen fart. En statue av Stalin ble avduket i Yalta – den hadde ligget lagret i ti år fordi Ukraina nektet å sette den opp. Siden har det dukket opp Stalin-byster over hele Russland, ofte i regi av KPRF eller veteranorganisasjoner.
FSB-sjef Aleksandr Bortnikov hevdet i 2017 at sikkerhetspolitiets represjonene måtte forstås i «historisk kontekst». Samme år uttalte Putin til filmskaper Oliver Stone at Stalin var en «kompleks figur» og at «overdreven demonisering» var en måte å angripe Russland på.
Symboler i kampens tjeneste
Minnetiltak som «Den siste adresse» – som setter opp navneplater på husene til ofre – ble undertrykt og stemplet som «utenlandske agenter». I 2021 ble prosjektet tvangsoppløst.
I februar 2025 nektet Kaliningrads ordfører å tillate et nytt Stalin-monument, og i Volgograd forsøker aktoratet å få fjernet en ny statue.
– Selv om KPRFs vedtak om å fordømme Khrusjtsjovs tale ikke nødvendigvis reflekterer Kremls offisielle linje, markerer det en dyp endring i hvordan russere forholder seg til sin egen historie, skriver Uvarov.
Slik sniker Stalin seg tilbake i Russlands kollektive hukommelse – ikke som diktator, men som krigshelt og statsmann.
Det russiske post-imperiale syndromet: Mellom nostalgi og geopolitiske ambisjoner
