Rødt varsel i Indo‑Stillehavet. Dette land‑ og havområdet er et jaktterreng for Kina og USA. Militærmakt settes inn her, og rivaliseringen mellom stormaktene blir stadig skarpere.
Den økende militariseringen av regionen gjenspeiler de strategiske rivalitetene mellom stormakter, kyststatenes sikkerhetsbekymringer og ønsket fra flere aktører om å påvirke den regionale maktbalansen.
USA: maktens sentrum
USA har lenge hatt en massiv militær tilstedeværelse i Stillehavet, en arv fra andre verdenskrig. Opplegget deres omfatter store baser på Hawaii, Guam, i Japan (særlig Okinawa) og Sør‑Korea, samt forsvarsavtaler med Australia og Filippinene, og, mer nylig, tettere strategisk samarbeid med India gjennom QUAD (Quadrilateral Security Dialogue).
Kina: rivalens fremmarsj
Kina, som er i gang med en rask modernisering av sine væpnede styrker, særlig marinen (PLAN), viser åpent at landet vil bli en ledende sjømakt. I denne sammenhengen bygger landet doble militære og sivile havner i Indiahavet (den såkalte «Perlekjeden»-strategien) og opprettholder militær tilstedeværelse hos sine allierte, som Kambodsja, Laos og Myanmar.
Beijing begrunner denne utvidelsen med behovet for å beskytte sine økonomiske interesser, men nabolandene ser den som en trussel mot deres suverenitet og mot fri navigasjon. Kina fortsetter å øke sin militære styrke, særlig marinen, som nå i det minste på papiret kan måle seg med USAs.
Frankrike: et avgjørende område
Men Indo‑Stillehavet begrenser seg ikke til havområdene: det omfatter også landterritorier, som general Pierre‑Joseph Givre minner om: «Indo‑Stillehavet er både flytende rom og fysiske områder, territorier og befolkninger. Når man bruker havet som navn for hele regionen, har det en tendens til å overdrive den maritime siden av de strategiske utfordringene – på bekostning av de land- og luftbaserte dimensjonene, som også er avgjørende.[1].»
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
Indo‑Stillehavsregionen er avgjørende for å verne franske interesser: «Hvis kontrollen over havområdene er første linje i forsvaret av våre oversjøiske territorier og for å ivareta de sjøveiene som er essensielle for vår økonomi, er forsvaret av selve territoriet til syvende og sist avhengig av luft- og bakkestyrker som kan hindre en invasjon fra land[2].»
Selv om havet dominerer, utøves suvereniteten først og fremst på land: «Suverenitet slås fast på bakken, og for å hindre enhver innsigelse kreves det en tilstedeværelse av territoriale væpnede styrker, representert ved enheter fra hæren og gendarmeriet[3].»
Frankrike er dessuten en kyststat i Indo‑Stillehavet, som admiral Christophe Pipolo minner om: «Per i dag er Frankrike det eneste europeiske landet som har departementer og oversjøiske territorier i både Indiahavet og Stillehavet. Indo‑Stillehavet omfatter 1,6 millioner innbyggere i departementer, sammenslutninger og territorier utenfor Europa, pluss over 200 000 franske statsborgere som bor i andre land i regionen, samt 9 av landets 11 millioner km² store økonomiske sone. Regionen er avgjørende for den franske økonomien. Den huser 60 % av verdens befolkning og en tredjedel av verdenshandelen. Før koronapandemien gikk mer enn en tredel av franske eksport utenfor EU til regionen, mens Indo‑Stillehavet sto for 40 % av importen utenfor EU[4].»
For Kina er strategien tydelig: Målet er å underordne svake stater gjennom investeringer og økonomisk makt for å trekke dem inn i landets innflytelsessfære. Beijing bruker grensekonflikter til å fremstå som forsonlig, utnytte skepsisen til USA og dermed etablere seg i området og påtvinge sin makt.
Les også: Filippinenes geopolitikk: Kinas økte press og USAs rolle🔒
Kina på jakt etter støttepunkter
For å utvide sitt fotavtrykk støtter Kina seg på militærbaser som gjør det mulig å operere langs hele Indiahavet. Det dreier seg ikke om egne baser slik USA har, men om avtaler med ulike land og om havner som ofte har både sivile og militære funksjoner. Fremgangsmåten er derfor en kombinasjon av offisielle baser, anlegg med tobruks‑formål (sivilt/militært) og havnesamarbeid under Perlekjeden‑strategien.
Kinas første offisielle militærbase i utlandet ble åpnet i Djibouti i 2017.
Basen ligger ved Bab el‑Mandeb‑stredet, et strategisk punkt mellom Indiahavet og Rødehavet, tett på vestlige baser, og har som mål å projisere kinesisk makt i dette viktige området. Den gir logistikk for antipiratoperasjoner og langtrekkende marineoppdrag.
Anleggene kan ta imot krigsskip, deriblant destroyere og ubåter.
I neste omgang bygger Kina en rekke kunstige øyer som gjør det mulig å øke den militære tilstedeværelsen og hevde maritime krav. Slik er det særlig på Spratly‑ og Paracel‑revene, hvor Beijing har bygd omfattende militære anlegg på flere rev (Mischief Reef, Fiery Cross Reef, Subi Reef osv.) og gjort dem til fremskutte baser med rullebaner, radar‑ og luftvernssystemer, hangarer for kampfly og havner for krigsskip.
Basene er ikke internasjonalt anerkjent, men står sentralt i regionale spenninger, særlig med Filippinene, Vietnam og USA.
I tillegg etablerer Kina baser i alliertes havner: Kambodsja, Pakistan, Myanmar og Sri Lanka.
Et eksempel er havnen Gwadar (Pakistan), offisielt en kommersiell havn bygget og drevet av Kina (via China Overseas Port Holding Company), og havnen Hambantota (Sri Lanka), som Kina bygde og i 2017 leide for 99 år til et statlig kinesisk selskap. I tillegg kommer Ream‑havnen (Kambodsja), som står i sentrum for et omstridt samarbeid med Kina. Beijing bygger her en rekke anlegg som også kan brukes militært. Til disse velkjente havnene kommer flere: Karachi (Pakistan), Coco‑øyene (Myanmar), Salomonøyene og Vanuatu (Sør‑Stillehavet). Beijing har også blikket rettet mot Ny‑Caledonia. Landets forbindelser til de kanakiske uavhengighetsbevegelsene er nå godt dokumentert. Kina arbeider for et uavhengig Ny‑Caledonia for å gjøre øygruppen til sin militære og sivile base midt i Stillehavet.
Sluttnoter
[1] Jean‑Baptiste Noé, intervju med general Pierre‑Joseph Givre, Conflits, nr. 44, mars 2023.
[2] Ibid.
[3] Ibid.
[4] Admiral
Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
