Denne tilfeldige samlingen av vidt forskjellige land fungerer i realiteten bare som en prateklubb.
Det var noe herlig passende ved at Vladimir Putin holdt seg i Moskva, for redd til å møte opp på det nylige BRICS-toppmøtet i Brasil av frykt for å bli arrestert for krigsforbrytelser.
Den russiske presidenten deltok via videolink – omtrent som en deltaker i en pinlig Zoom-samtale. Samtidig uteble også Kinas president Xi Jinping og sendte i stedet en stedfortreder. Det var første gang siden han tok makten i 2012 at Xi droppet det Russland hevder er framtidens globale styringsforum.
Hvis dette skal forestille en multipolar verdensorden, kan man med rette spørre hvor alle polene ble av.
Fraværet av to av BRICS’ mektigste ledere på sitt eget toppmøte ga i det minste et treffende bilde av organisasjonen: et storslått prosjekt som alltid glimrer med sitt fravær når det virkelig gjelder.
Fraværene reiste spørsmål om gruppens samhold og globale tyngde – spørsmål som forutsetter at det finnes noen tyngde i utgangspunktet.
Fra akronym til anakronisme
Det begynte ellers lovende. I 2001 lanserte økonomen Jim O’Neill i Goldman Sachs akronymet BRIC for å peke ut fire fremvoksende økonomier – Brasil, Russland, India og Kina – med lovende vekstutsikter. At et 16 sider langt notat endte som en politisk blokk, var kanskje første tegn på at noe hadde sporet av.
Les også: En ny type realisme: Tilfellet SCO 🔒
Landene holdt sitt første formelle toppmøte i 2009 og tok inn Sør-Afrika i 2011, slik at BRICS ble en kvintett.
Forvandlingen fra investeringsidé til diplomatisk prateklubb viser hvordan gode ideer kan bli våpen i hendene på middelmådige politikere. Det O’Neill så for seg som dynamiske økonomier som skulle drive global vekst, er blitt en samling regjeringer forent i sin irritasjon over amerikansk dominans – og i sin felles manglende evne til å gjøre noe med den.
Det absurde teateret
BRICS, som nå omfatter en stadig voksende gruppe svært ulike medlemsland, har brukt femten år på å perfeksjonere kunsten å virke viktig uten å oppnå noe av betydning. Fraværet av en felles strategi og det svake forholdet mellom antall møter og faktiske resultater har fått observatører til å beskrive BRICS som lite mer enn en prateklubb.
Det er å si det pent. De fleste prateklubber klarer i det minste å bli enige om prisen på te.
Tenk på organisasjonens fremste bragd: å arrangere møter. Det finnes BRICS-nettverk for alt fra astronomer til statistikere – et slags forente nasjoner for de skuffede, om man vil.
Det rene volumet av konferanser gir BRICS et skinn av hektisk virksomhet – som et departement som måler suksess i antall rundskriv.
Papirtigre og spøkelsesvalutaer
Det mest vedvarende selvbedraget i BRICS er forestillingen om at de kan utfordre USAs makt i det globale finanssystemet. I over ti år har BRICS-lederne lovet å redusere dollaravhengigheten, lage alternative betalingssystemer og til og med etablere en egen valuta. Resultatene har, for å si det pent, vært beskjedne.
Den såkalte BRICS New Development Bank er fem ganger mindre enn Verdensbanken – mer en etterligning enn et reelt alternativ til vestlige institusjoner.
Når det gjelder den mye omtalte BRICS-valutaen, er den like unnvikende som en russisk unnskyldning. De fleste BRICS-land trenger amerikanske dollar langt mer enn de trenger hverandres selskap. Kina dominerer gruppen så fullstendig – med 52 prosent av total BNP – at BRICS ligner mindre et likestilt partnerskap enn en gjeng land som håper på økonomiske drypp fra Kina.
Den ubehagelige sannheten er at prosjektene som skal minske dollaravhengigheten, neppe er levedyktige, fordi mange medlemsøkonomier ikke har råd til å klare seg uten dollar. Selv blokkens ivrigste tilhengere sliter med å peke på resultater utover den sirkulære logikken om at siden BRICS eksisterer, har den betydning.
ICC-elefanten i rommet
Putins påtvungne fravær fra Brasil attesterer til BRICS’ grunnleggende selvmotsigelse. Her er en organisasjon som kaller seg forsvarer av det globale sør mot vestlig imperialisme, men medstifteren kan ikke reise til medlemsland uten å risikere arrestasjon fra de samme vestlig utformede institusjonene.
Som medlem av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og undertegner av Roma-statutten var Brasil forpliktet til å arrestere Putin hvis han satte foten i landet.
Les også: BRICS og Det globale sør: En verdensorden i omforming?
Ironien er utsøkt. Putin, som stadig raser mot vestlig lovverk, er bundet av nettopp den internasjonale retten han hevder å avvise. Krigsforbrytelser kan, skal det vise seg, komplisere timeplanen.
Dette var andre BRICS-toppmøte på rad Putin måtte droppe på grunn av arrestordre. For en mann som anser seg selv som en global statsmann som omformer verdensordenen, svekker det budskapet å være henvist til skjermdeltakelse i sin egen organisasjon.
Ekspansjonsfellen
BRICS’ siste vekstspurt har bare gjort utydeligheten større. Blokken har sluppet inn Egypt, Etiopia, Iran, De forente arabiske emirater og flere – noe man velvillig kan kalle mangfold, og mindre velvillig kaos.
Å legge til land som aktivt motarbeider hverandre – Iran og Saudi-Arabia, for eksempel – i en organisasjon som allerede sliter med India-Kina-grensekonflikter, tyder enten på grenseløs optimisme eller en total misforståelse av hva som kreves for at internasjonale institusjoner skal lykkes.
Før medlemsland i en hvilken som helst organisasjon kan handle samlet, må de samordne sine standpunkter – en oppgave som blir vanskeligere for hvert nytt medlem. Når BRICS-lederne samles, bruker de mer tid på å oppdage hva de er uenige om enn på hva de kan få til sammen.
Dommen
Tallene BRICS-entusiaster vifter med – 41 prosent av verdens befolkning, 24 prosent av global BNP og over 16 prosent av verdenshandel – avslører organisasjonens grunnleggende feilslutning. De gjenspeiler den økonomiske tyngden til enkeltland, ikke kollektive prestasjoner. Å ta æren for Kinas vekst eller Indias demografiske bonus gir omtrent like mye mening som om en bussjåfør om tar æren for sine passasjerers destinasjoner.
Det hvite hus har uttalt at BRICS ikke anses som en kommende geopolitisk rival. Det er en raus vurdering. BRICS fremstår som noe ganske sørgelig: en samling land forent i sin misnøye med amerikansk makt, men uten visjonen eller kompetansen til å skape et meningsfullt alternativ.
Da Putin stirret inn i webkameraet fra Kreml og så (noen av) sine kolleger møtes i Rio uten ham, kunne han ha tenkt over hva BRICS er blitt til: ikke en ny verdensorden, men et monument over avstanden mellom ambisjon og evne.
I en tid som krever ekte globalt samarbeid, tilbyr BRICS lite annet enn den beroligende illusjonen om at høylytt prat kan erstatte klar tenkning.
For verdens mest oppskrytte prateklubb får det kanskje være godt nok.
