Amerikanere bør normalisere bruken av ordet «protektorat» i stedet for «alliert». Det vil gi mer objektive og oppnåelige resultater i utenrikspolitikken.
To tydelige trekk dominerer president Donald Trumps utenrikspolitiske vurderinger: Han forstår verdien av kraftfull symbolikk, men avskyr langvarige utmattelseskriger. Han liker demonstrasjoner av kortsiktig styrke; han misliker tanken på at amerikanere skal dø mens han sitter ved makten, og har ingen interesse av å bli trukket inn i en konflikt som kan føre dit.
Vi så disse trekkene da Ukraina avbrøt fredssamtalene med Russland etter et lenge planlagt dronerangrep som utslettet en tredel av Russlands strategiske bombefly. Presidenten var tydelig imponert over de ukrainske angrepene, selv om de undergravde hans diplomati. Han satte også pris på det israelske førsteslaget mot Iran. Samtidig ble han imponert over de iranske missilene, som krevde store amerikanske ressurser å skyte ned. Synlige styrkedemonstrasjoner både tiltaler ham og avskrekker ham fra langvarig engasjement. Han liker dem som betaler sin «rettferdige andel» og misliker dem som snylter. Mannen elsker en «avtale».
Ingen steder var dette tydeligere enn på NATO-toppmøtet som nettopp er avsluttet i Europa. Der klarte NATOs generalsekretær, den utspekulerte nederlenderen Mark Rutte, å blidgjøre Trump og sikre et toppmøte uten drama, samtidig som han fikk gjennom et mulig europeisk løfte om fem prosent av BNP i forsvarsutgifter – et ikke-bindende mål som innebærer å øke den nåværende målsettingen på to prosent av BNP til 3,5 prosent innen 2035, pluss ytterligere 1,5 prosent til infrastruktur og andre forsvarsrelaterte utgifter. Fremdriften skal vurderes innen neste amerikanske presidentvalg.
Les også: Hva nå, Europa?
Alt Rutte måtte gjøre, var å kalle Trump «daddy». For ordens skyld: Han sa det ikke direkte. Da Trump beskrev Israel og Iran som to bortkomne barn, oversatte Rutte det som trolig var en vits oppe i hodet hans og endte i en merkelig situasjon – nok et bevis på tommelfingerregelen om aldri å la nordvest-europeere (andre enn anglosakserne) prøve seg med humor på et politisk toppmøte. Storbritannia lovet å kjøpe atomkapable F-35-fly, noe som for første gang siden den kalde krigen gir dem mulighet til et andreangrep fra luften. Spania derimot nektet å love fem prosent av BNP til forsvar, med god grunn: De står ikke overfor noen russisk trussel; selve tanken er absurd. «Rachel Ellehuus, direktør ved forsvarstenketanken RUSI, ser tegn til et geografisk skille i forsvarsutgiftene innen Nato,» rapporterte BBC.
NATO-forpliktelsen ble nedtonet etter Biden-årene, men ble fortsatt omtalt som «stålsolid» av USA. Europa lovet å understreke «sine varige, suverene forpliktelser til å støtte Ukraina», langt fra de svulmende dagene i 2022 da Ukraina var selve kampen for demokratiet. «Toppmøtets offisielle erklæring nevnte ingenting om at Ukraina skal slutte seg til alliansen, et gammelt diskusjonstema. Et møte mellom Zelenskyj og Trump ga ingen konkrete løfter om fredssamtaler, selv om Trump sa det var mulig USA ville sende flere Patriot-luftvernsystemer til Ukraina», skrev New York Times. Det er uklart hvorfor USA skulle sende Patriots til Ukraina når det var ukrainerne som brøt samtalene mellom USA og Russland, men ingen var til stede for å minne Trump på det, gitt Iran–Israel-saken.
Til tross for alle ordene ble ingen saker avgjort på toppmøtet, og ingen grunnleggende omlegging av USAs strategi fant sted, fordi den underliggende spenningen i amerikansk utenrikspolitikk består. Realiteten er at hegemoner ikke har allierte; de har protektorater. Vanlige imperier og stormakter har allierte og begrensede interesser basert på geografi. Det britiske imperiet var en alliert av USA da NATO ble dannet; det hadde sammenlignbar arbeidskraft og militær tyngde. Allianser forutsetter en viss relativ maktbalanse og utenrikspolitisk uavhengighet. Det tyske keiserriket og det østerriksk-ungarske imperiet var ikke jevnbyrdige, men de var allierte. Storbritannia og Frankrike er i dag allierte. Men USA og resten av NATO er ikke det.
Les også: Donald Trumps offensive realisme 🔒
Noen vesteuropeiske land, særlig Frankrike, men også Storbritannia og Tyskland, kan av og til handle uavhengig, men de har ikke ønsket det, med unntak av Frankrike i Afrika. Resten er i praksis protektorater. Det samme gjelder i Midtøsten. Ingen steder i disse regionene finnes det hegemoniske utfordrere til USA.
Protektorater kan være gode eller dårlige. Gode protektorater fungerer som styrkemultiplikatorer. En hegemon kan komme dem til unnsetning når de blir truet eller angrepet, mot å få strukturelle fordeler i fredstid – råvarer og gruvedrift, arbeidskraft og industri. Dårlige protektorater er dem som vil lenke deg fast til en valgt krig. De fleste amerikanske «allierte» er etter denne definisjonen i bunn og grunn dårlige protektorater.
Å bruke betegnelsen «protektorater» i stedet for «allierte» er nyttig, fordi det tydeliggjør hvilke tilknyttede stater som er fordelaktige og hvilke som er skadelige. Det legger ansvaret på dem som ønsker amerikansk beskyttelse, til å gjøre seg nyttige for USA. Det avskrekker dem fra å trekke sin hegemoniske beskytter inn i små etniske eller regionale rivaliseringer og rope på hjelp når de uunngåelige gjengjeldelsene kommer. Det hindrer utviklingen av et Elektra-kompleks i utenrikspolitikken. Det er et sant, objektivt og målbart kriterium for å avgjøre hvilke land som er nyttige og hvilke som ikke er det. Tjenestepersoner rundt Donald Trump, eller allierte medieaktører, bør derfor begynne å bruke begrepet for å påvirke presidentens beslutninger.
Stormaktsbalanse er den største dyd i internasjonale relasjoner – og den mest genuint konservative posisjonen. Som i Øst-Europa, så i Midtøsten: Den største årsaken til ustabilitet er hensynsløse protektorater som forspiller fredsbestrebelser.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
