Geoøkonomi i praksis: Verden lærer at økonomisk avhengighet er det nye geopolitiske slagfeltet idet USA presser rivaler med rå makt over handelsruter og hydrokarboner.
USAs president Donald Trump har markert et skifte der økonomiske virkemidler tas i bruk som utenrikspolitiske våpen. Borte er tilnærmingen der diplomati og tradisjonell militær avskrekking alene dominerer; i stedet ser vi en helhetlig maktstrategi der tollsatser, energi og finansielle sanksjoner spiller hovedroller.
Denne strategien kan tolkes gjennom Albert O. Hirschmans linse: Handel og økonomisk avhengighet brukes bevisst for å oppnå geopolitiske mål. Trump-administrasjonens tilnærming reflekterer Hirschmans innsikt om at stater vil utnytte maktfordelen i asymmetriske avhengighetsforhold. Vi ser det i praksis på to fronter – mot rivaler som Kina via tollpolitikk, og i Midtøsten der energi og oljepriser inngår som brikker i storpolitikken.
Underliggende er en ny doktrine: “Økonomisk sikkerhet er nasjonal sikkerhet”, der energipolitikk nå er et aktivt verktøy for amerikansk utenrikspolitikk. Vi analyserer Trumps fremgangsmåte i 2025, med Hormuzstredet og Midtøsten som case, og hvordan dette passer inn i et teoretisk rammeverk inspirert av Hirschman.
Hirschmans teori i praksis: handel, makt og innflytelse
Hirschman hevdet at handel skaper maktrelasjoner – den parten som en annen er mest avhengig av, kan trekke i trådene. Trump har intuitivt forstått dette og satt det ut i livet. Allerede i sin første presidentperiode betegnet han frihandelsavtaler som urettferdige og brukte toll som pressmiddel. I sin andre periode er denne geoøkonomiske tilnærmingen skjerpet og systematisert.
USA under Trump søker å maksimere sin posisjon ved bilaterale avtaler framfor multilateralisme – noe Hirschman også observerte at nasjoner gjør for å fremme egne fordeler. For eksempel har Trump vært skeptisk til WTO og foretrekker én-til-én handelssamtaler der USAs tyngde kan få mer direkte gjennomslag. Dette kommer tydelig frem i den aggressive tollpolitikken overfor Kina og andre handelspartere i 2025, som vi skal se nærmere på.
Les også: Russland vikles stadig lengre inn i Kinas avhengighetsnett
Samtidig bryter Trump med forgjengernes antakelse om at økonomi og sikkerhet kan skilles ad. Hans linje følger mottoet “America First” – og han er villig til å bruke ensidige grep for å forsvare amerikanske økonomiske interesser. I april 2025 erklærte Trump faktisk en nasjonal krise knyttet til handelsunderskuddet og utenlandske praksiser, for deretter å innføre en generell 10 % toll på all import til USA. I tillegg la han på høyere straffetoll for utvalgte land med store handelsoverskudd vis-à-vis USA.
Et slikt tiltak er uten moderne sidestykke – toll brukes her ikke bare for å beskytte industrier, men som et strategisk våpen for å tvinge fram endret atferd hos handelspartnere. Trump-administrasjonen signaliserte også at tollsatsene kan skrus opp eller ned avhengig av hvordan andre land responderer på amerikanske krav. Dette er rett ut av Hirschmans lærebok: utnyttelse av asymmetrier (USAs store importmarked vs. andre lands eksportavhengighet) for å oppnå politiske mål.
Tollpolitikk og makt: Kina i Trumps sikte
Kinas voksende økonomiske makt og komplekse handelssammenfiltring med USA utgjør kanskje det fremste eksemplet på Trump-doktrinen. Allerede i sin første periode startet Trump en tolloffensiv mot Kina; i 2025 er denne konflikten fornyet. Trump “skrur opp varmen” med økte tariffer på kinesiske varer og forsøker å presse Beijing til innrømmelser både innen handel og andre områder (teknologi, geopolitisk oppførsel). Som respons har Kina begynt å bruke sine egne økonomiske våpen – de begrenser eksport av kritiske råmaterialer som USA er avhengig av. Dette gjensidige økonomiske presset er en klassisk Hirschman-situasjon: to stormakter tester hverandres sårbarhet ved å manipulere handel og gjensidige økonomiske avhengigheter.
Trump ser også ut til å ville redusere USAs egen avhengighet av Kina. Ved å pålegge høye tollsatser og krevende vilkår, insentiveres amerikanske bedrifter til å flytte produksjon hjem eller til tryggere tredjeland. Dette “av-kobler” de to økonomiene gradvis. På sikt svekker det Kinas evne til å påvirke USA gjennom økonomiske bånd – og motsatt. Igjen er parallelsene til Hirschman tydelige: ved å minske sin sårbarhet (fjerne avhengighet) står en stat friere til å utøve makt. Trumps bruk av toll som forhandlingskort ble tidlig tydelig (han kalte toll “et kraftfullt forhandlingsverktøy” i offentlig retorikk), men nå er det nærmest doktrinært. Et ferskt eksempel er at administrasjonen i april 2025 kunngjorde at tollsatsen mot land uten “rettferdig” behandling av USA kan økes ytterligere ut over basis 10 %. Budskapet er klart: den som ikke spiller på USAs premisser, vil merke det i sin tilgang til verdens største marked.
Interessant nok er det nettopp dette Hirschman advarte mot historisk – hvordan en økonomisk stormakt kan diktere vilkår ved å tilby eller nekte adgang til sitt marked. USA bruker her sin importmakt som pisk og gulrot. For investorer og analytikere av internasjonal politikk betyr det at handelstall nå må tolkes strategisk: et høyt kinesisk eksportvolum til USA er ikke lenger bare handel, men en potensielt strategisk sårbarhet for begge parter.
Energi som utenrikspolitisk verktøy
Den kanskje mest bemerkelsesverdige dreiningen i amerikansk politikk er hvordan energipolitikk har blitt et eksplisitt utenrikspolitisk virkemiddel. Under Trump i 2025 har USA for alvor tatt i bruk sin posisjon som energistormakt. Presidenten erklærte på sin første dag tilbake i Det hvite hus en “nasjonal energi-unntakstilstand” for å øke innenlandsproduksjonen av olje og gass. Hensikten er todelt: sørge for lave innenlandske energipriser (både for velgerne og for å styrke konkurranseevnen til amerikansk industri), og øke USAs innflytelse globalt som energileverandør.
Les også: Tollkrigen: En amerikansk-indisk storavtale i emning? 🔒
USA er nå verdens største eksportør av flytende naturgass (LNG), noe som har gitt Washington et nytt geopolitisk maktmiddel. Amerikansk LNG sendes i økende volum til allierte i Europa og Asia, som reduserer deres avhengighet av rivaler som Russland. Slik fremstår USAs energi-eksport direkte som et utenrikspolitisk verktøy: Europeiske land som tidligere var fullstendig avhengige av russisk gass, har nå et alternativ i amerikansk LNG.
Dette svekker Moskvas økonomiske pressmiddel og øker USAs innflytelse over sine allierte, som Hirschmans teori ville forutsi (ved å omlegge handel for å knytte partnere tettere til seg selv og bort fra konkurrenter). Det er verdt å merke at denne strategien ikke er helt uten kostnad – den økte LNG-eksporten har også bidratt til noe høyere gasspriser i USA selv, men Trump-administrasjonen ser ut til å akseptere det som prisen for økt geopolitisk tyngde.
I Midtøsten merkes energidimensjonen godt. Trump har fortsatt den harde linjen mot Iran fra sin første periode, men nå med enda sterkere kobling til olje. Ved å opprettholde strenge sanksjoner mot Irans oljeindustri holdes iranske fat ute av markedet, noe som både svekker Teherans inntekter og gir USA (og allierte som Saudi-Arabia) større kontroll over det globale tilbudet.
Samtidig har Trump styrket båndene til tradisjonelle produsentallierte som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Han forventer at disse landene bidrar til stabilitet i oljeprisen, særlig for å unngå priseksplosjoner som kan skade forbrukere og økonomien. Likevel balanserer han dette med hensynet til amerikanske skiferprodusenter som foretrekker et visst prisgulv. Denne finjusteringen – som påvirker OPEC+ produksjonsvalg gjennom diplomati og avtaler – er en form for maktutøvelse via energi. USA sender et signal om at “vi kan oversvømme markedet eller strupe det, alt etter hva som gagner våre strategiske interesser”.
Hirschmans idé om handelsstruktur som makt kan overføres direkte: Ved at USA nå er nær selvforsynt med olje/gass og til og med nettoeksportør, har landet mindre sårbarhet for Midtøsten-uro og kan handle friere mot aktører som Iran. Tall illustrerer dette skiftet: Amerikansk import av olje fra Persiabukta er halvert flere ganger over det siste tiåret – fra ca. 2 millioner fat/dag i 2013 til rundt 0,6 mill. fat/dag i 2023 – takket være økt innenlands produksjon. Dermed er USAs økonomi ikke lenger gisler av Gulf-oljen på samme måte, noe som gir Washington rom til for eksempel å innføre boikott av iranske fat uten katastrofale følger hjemme.
Les også: Svartehavet, geoøkonomi og Georgias strategi mot hybridkrigføring
Hormuzstredet blir i denne sammenhengen et kritisk punkt. Iran har periodisk truet med å blokkere Hormuz som svar på amerikansk press. For Trump er en slik trussel både en utfordring og en mulighet til å demonstrere makt: USA har økt sin marine tilstedeværelse i Persiabukta for å signalisere at de vil holde stredet åpent. Samtidig, gjennom energipolitikken beskrevet over, har USA og dets partnere jobbet for å minske verdens avhengighet av olje som må fraktes gjennom Hormuz. Nye rørledninger (f.eks. fra Saudi-Arabia og UAE til Rødehavet) og økt kapasitet andre steder reduserer effekten av en eventuell stengning.
Hirschmans teori tilsier at den som er minst avhengig av en handelsrute, også er minst sårbar for dens stengning – og derfor i bedre posisjon til å presse motparten. Trump-administrasjonen ser ut til å operere etter samme logikk: Ved å frata Iran muligheten til å skape global energikrise (gjennom koordinert forsyningssikkerhet), svekkes Teherans hånd. Samtidig er det ingen tvil om at energiprisene henger på geopolitisk risk: Da konflikten mellom Israel og Iran-tilknyttede grupper blusset opp høsten 2024, spratt Brent-oljeprisen opp til over 80 dollar fatet på få dager. Trump ønsker å unngå slike hopp og vil derfor bruke alt fra strategiske oljereserver til produksjonsdiplomati for å kvele energisjokk som kan gi motstanderne overtak.
Strategisk tone og konsekvenser
Trumps langsiktige maktstrategi – slik den utspiller seg i 2025 – markerer en dreining mot hard realpolitikk med økonomiske midler. Hvor tidligere administrasjoner talte varmt for liberalt frihandelssystem, viser Trump at han betrakter handel og energi som brekkstenger for amerikanske interesser. Denne strategien kan sees på som en form for “Hirschman i revers”: i stedet for å la USA bli fanget i avhengighet, forsøker han å øke andres avhengighet av USA eller svekke andres makt over USA. For en sikkerhets- og politikkinteressert leser gir dette et klart bilde av en doktrine der økonomisk krigføring er normalisert. Amerikansk utenrikspolitikk bruker nå tollsatser lik en flåteblokkade, og LNG-skip lik diplomatiske alliansebrev.
Hva betyr dette for maktbalansen globalt? For det første at rivaler som Kina og Russland må finne motstrategier – noe de gjør ved tettere samarbeid seg imellom og forsøk på å omgå dollardominans og vestlig teknologi. Verden kan drive mot blokker definert av økonomiske sfærer, ikke ulikt den bilaterale innflytelsessfæremodellen Hirschman beskrev fra 30-tallet. For det andre, så vil mindre stater føle seg presset til å velge side i økonomiske spørsmål. Mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika ønsker både kinesiske investeringer og maksimal tilgang til det amerikanske markedet, men begge stormakter bruker sin handelspåvirkning for å trekke dem nærmere.
Dette storpolitiske spillet utspiller seg tydelig i Midtøsten nå: Gulfenes oljestater nyter godt av høye oljepriser, men må balansere mellom en tradisjonell sikkerhetspartner i USA og nye økonomiske bånd til Kina. Trumps aktive energidiplomati – fra våpenavtaler pakket inn i oljeforpliktelser med Saudi-Arabia, til press på Irak om å redusere avhengighet av iransk gass – viser hvordan energipolitikk og utenrikspolitikk smelter sammen.
Les også: Trump, toll og teorien som forklarer alt
Til syvende og sist bekrefter 2025 at økonomi er kjernearenaen for stormaktsrivalisering. Flere norske medier har rapportert at mot angrepet som ble utført av Israel 13. juni mot Iran skjedde «på egen hånd», uten at USA skal ha vært orientert. Dette fremstår som lite troverdig. I et strategisk følsomt område som Persiabukta, der amerikanske interesser er sterkt involvert, er det høyst usannsynlig at en slik operasjon kunne skje uten koordinering eller aksept fra Washington.
Med stor sannsynlighet er dette en orkestrert operasjon, der president Trump selv har godkjent eller til og med tilrettelagt for aksjonen i tråd med sin overordnede strategiske doktrine. Dette passer inn i det større bildet av Trumps maktutøvelse: bruken av strategisk usikkerhet og økonomisk press for å utøve global innflytelse. Angrepet og den påfølgende markedsreaksjonen bidrar til å styrke amerikansk energisektor og svekke aktører som utfordrer USAs interesser. Oljeprisen fungerer her som et indirekte sanksjonsverktøy.
Trump-administrasjonens tilnærming, beskrevet i strategiske toner her, understreker at verktøykassen for maktutøvelse nå inkluderer oljefat og bytekroner like mye som hangarskip. Hirschmans nesten 80 år gamle teori kaster lys over denne utviklingen: Handelens struktur er maktstrukturen. Under Trump har USA omfavnet denne filosofien – med tollbarrierer og energiforløp som skjold og sverd – i jakten på å befeste amerikansk hegemoni i en utfordrende verdensorden.
Oppsummering
Trumps bruk av økonomiske virkemidler som del av en langsiktig maktstrategi har forandret spillereglene i internasjonal politikk. Energipolitikk er nå eksplisitt en del av USAs utenrikspolitiske doktrine, og handelsavhengighet ses som noe som kan utnyttes eller motvirkes for strategisk gevinst. Dette har gjort verdenshandelen mer politisert og uforutsigbar.
I Midtøsten merkes det ved at olje og sikkerhet er to sider av samme sak – Hormuzstredet patruljeres ikke bare av militære grunner, men for å sikre økonomisk stabilitet. For å forstå USAs handlemåte i dag må vi se på koblingen mellom dollaren og doktrinen: Penger og makt går hånd i hånd. Hirschmans advarsel fra 1945 – at handel kan bli et instrument i rivalisering – manifesterer seg nå for våre øyne. Det gir oss en nødvendig ramme for å tolke både Trumps politikk og den fremtidige globale maktbalansen.
