Både i Marokko og Algerie har fjellområdene vært arnesteder for motstand og et tilfluktssted for særpregede identiteter. Sentralmaktene har gjennom tidene forsøkt å få kontroll over dem – ofte uten hell.
Fjellområdene i Marokko har alltid vært et tilholdssted for folk som har nektet å underkaste seg de ulike sentralmaktene som har etablert seg på slettene. Selv de mest handlekraftige sultanene har slitt seg ut i kampen mot denne utadrettede kraften – en grunnleggende egenskap ved fjellet.
I Marokko skilte man tradisjonelt mellom et bled maghzen (bled = land, territorium) og et bled siba. Det første betegnet området som var underlagt maghzen, statens apparat, et ord som både viser til stedet der skatteinntektene lagres (opphavet til ordet «magasin») og til gruppen av stammer som krever inn denne skatten og, innen et mer eller mindre vidt område, kontrollerer de underlagte stammene. Det andre betegnet dissidensområdet eller klanene. Fjellfolkene er sterke nok til å nekte å betale skatt til maghzen, særlig når dette systemet er i forfall. Som historikeren Ibn Khaldūn på 1300‑tallet forklarte, avløser kongelige stammer og dynastier hverandre; hver og én mister etter hvert sin indre samholdskraft på grunn av interne splittelser der motsetningen mellom bled maghzen og bled siba spiller en avgjørende rolle. Resultatet er en svekkelse av ʿasabiyya (red. anm. et arabisk begrep som betegner gruppesamhold eller sosial lojalitet, særlig brukt av historikeren Ibn Khaldūn for å forklare hva som gir samfunn styrke og stabilitet), fellesskapskraften som gir overtaket over rivaliserende stammer. For å bestå må statsapparatet, som bygger på likhet og solidaritet, styrke seg gjennom allianser med flest mulig stammer, også fjellstammene, eller ved å støtte seg på en religiøs sak og brorskapet som sprer den.
Mangfoldet i fjellene
Disse betraktningene må likevel ikke gi inntrykk av at fjellbefolkningen er isolert og ikke deltar i det dynamiske livet på slettene rundt, eller av at den er bundet til sine klipper. På grunn av knappe ressurser måtte fjellområdene sende sitt overskudd av mennesker ned til slettene. Da almoravidene (red. anm. et berbersk-muslimsk dynasti som styrte deler av Nord-Afrika og Den iberiske halvøy fra 1000- til 1100-tallet) bygde Marrakech, som ble deres hovedstad på 1000‑tallet, ønsket de nettopp å ligge nær fjellet for å kontrollere det bedre. Fjellfolkene kunne ikke lenger utvide virksomheten utenfor sine bratte tilfluktssteder. Imsmûden (red. anm. en betegnelse på berberstammer fra fjellområdene i Sørvest-Marokko, særlig i Atlasfjellene) fra fjellene, sterke på grunn av sitt antall og sine strategiske fordeler, var derfor villige til å støtte enhver motstander som lovet dem en slutt på denne situasjonen.
Les også: Forestillingen vi har om fjellet er ofte fjern fra virkeligheten 🔒
Det var faktisk i deres fjellmassiv at almohad-bevegelsen oppsto. Fallet til almoravide-dynastiet og fremveksten av almohadene satte punktum for blokaden fjellfolkene lenge hadde måttet tåle. Slik skulle det også bli i hele merinide‑tiden (red. anm. Merinide-dynastiet var en berberisk herskerætt som styrte Marokko fra 1200- til slutten av 1400-tallet, og hadde Fès som hovedstad): Guvernørene i Marrakech var da nesten alle fra ledende fjellfamilier. Mellom de skiftende politiske maktenes sterke vilje til å underkaste seg de høye dalene og fjellbefolkningen på den ene siden, og fjellfolkets egenrådighet på den andre, fantes det alltid motsetninger og avvik. Fjellsamfunnene i Atlasfjellene ved Marrakech engasjerte seg i et storslått politisk prosjekt, som almohadenes, men det kostet dem dyrt: De klarte riktignok å velte almoravidenes styre, men til prisen av store ofre. Mange ble tvunget til å forlate fjellene for å slå seg ned andre steder eller dø der. Almoravidene synes å være de første i muslimsk tid som omkranset fjellene med en imponerende rekke fort rundt foten av adrar Dern. All almohad-makt ble rettet mot disse festningene, som tilsynelatende ble ødelagt før hovedstaden Marrakech falt i 1147. Almohadene, som selv stammet fra Dern-fjellet, trengte ikke slike militære byggverk; de ble forfalne under deres styre, men minnet om dem levde videre hos senere makter som hadde én idé: å tvinge fjellbefolkningen til lydighet gjennom blokade. Merinidene klarte riktignok delvis å holde Masmuda (red. anm. en stor berberisk stammegruppe i Marokko, særlig knyttet til Atlasfjellene, som utgjorde hovedgrunnlaget for almohad-dynastiet på 1100-tallet) fra Atlasfjellene ved Marrakech i sjakk ved først å flytte hovedstaden til Fès og ta Intan (Hentata), de prestisjefylte arvingene etter almohadene, med i makten. Likevel måtte også de bygge fortet al‑Qihra i 1353 for å underkaste Isksawan (Seksawa).
Nødvendigheten av å holde fjellene
Den farten Moulay Rachid (red. anm. Moulay Rachid [1631–1672] var grunnleggeren av den marokkanske alawittiske dynastiet, som fortsatt sitter ved makten i dag) la for dagen da han knuste den politiske makten til Dila og Tazerwalt forklares ikke bare av militær overlegenhet. Når Moulay Ismail greide – om enn med store anstrengelser – å stanse fremmarsjen til de mektige sanhajiske konføderasjonene i Øvre Atlas og Midtatlas, var årsaken neppe bare den makhzénske (red. anm. viser til det tradisjonelle maktapparatet i Marokko, med røtter i statens skatte- og stammeforvaltning. Ordet brukes også om sentralmyndighetene generelt) hærstyrken og vakttårnene ved foten av fjellene. Det totale fraværet av et politisk prosjekt som kunne samle fjellsamfunnene om et felles ideal, dømte bevegelsene deres til å bli en serie konflikter mellom de ulike gruppene eller mellom disse og sentralmakten. Moulay Ismail gjorde alt for å hindre enhver samling som kunne gi fjellfolkene politiske ambisjoner.
Like fullt er fjellspørsmålet et av de største problemene for den marokkanske maghzen siden midten av 1600‑tallet. Det melder seg faretruende i Midtatlas og Øvre Atlas øst. Trolig var det derfor Moulay Ismail gjorde Meknès til hovedstad.
Les også: Vesten er født ut av fjellet
At dette tradisjonelle dynastiske systemet, bygget på forholdet mellom stammeorganisasjoner, ble opprettholdt, skyldes ikke bare at Marokko er det eneste arabiske landet som aldri ble underlagt Det osmanske riket. I motsetning til Algerie, der de franske kolonihærene under den brutale krigen 1830–1890 systematisk knuste stammene for å kvele all motstand, styrket kolonimakten i Marokko de tradisjonelle politiske strukturene. De franske troppene, støttet av marokkanske kontingenter, «pasifiserte» stammene – først og fremst fjellfolkene – for å utvide maghzens herredømme til hele protektoratet.
Kart Marokko
I Algeries kolonihistorie og uavhengighetskrig hadde kabylene en særskilt plass. I dag er Kabylia den eneste regionen i Algerie hvor berbisk fortsatt er hovedspråk, mens Aurès gradvis har forlatt det – selv om vi nå ser en sterk gjenoppvåkning av berberidentitet. Regionens geografi – fjellrik og kystnær, rundt hundre kilometer fra Alger, tett befolket og vanskelig å trenge inn i – har gjort den til en bastion som alltid har motstått sentralmakter; den ble ikke endelig underkuet av Frankrike før i 1871. Kolonisatorene var heller ikke spesielt interessert i området, som manglet ressursene til slettene i Mitidja eller Konstantine‑trakten, Algeries kornkamre. Kabylske storfamilier krevde politisk likestilling: Algerierne skulle være fullverdige borgere. Men på 1930‑tallet vokste en bruddnasjonalisme frem hvor kabyler spilte en avgjørende rolle. Den oppsto blant algeriere i Frankrike, hvor 80 prosent stammet fra Kabylia og hadde lidd jordtap hjemme. I eksil brøt disse mennene tradisjonsbåndene og ble radikalisert. Amar Imache og Radjeff Belkacem, født i 1895 og 1909, ble Messali Hadjs fremste løytnanter. Den store lederen for algerisk uavhengighet (som ikke var kabyl) grunnla Étoile nord‑africaine (ENA) i Paris. Allerede i 1936 gikk Amar Imache imot ham om framtidens algeriske nasjon og berbiskens plass. Messali bekjempet alle separatistiske og identitetsbaserte krav, og Imache ble skjøvet ut. Debatten fortsatte i Messalis organisasjoner: Parti du peuple algérien (PPA) i 1937 og Mouvement pour le triomphe des libertés démocratiques (MTLD) i 1946.
Les også: Krigføring i fjell 🔒
Franskmennene slo seg ned på kabylsk jord på slutten av 1800‑tallet – roten til opprøret i wilaya III, kabylanes navn under Algeriekrigen. Kabylia, med sine bratte fjellsider, skjulte mange geriljakjempere. Fire store skikkelser troner i både algerisk og kabylsk nasjonalisme. Abane Ramdane, født 1920 i en douar nær Fort‑National, ble hovedarkitekten bak FLNs første kongress i Soummam‑dalen 20. august 1956. Kongressen ga FLN et strengt program og utløste en krise. Abane, som forfektet at politikere skulle ha forrang over militære, ble myrdet i 1957 i Marokko. Amirouche, født 1926 i Djurdjura, fryktet krigsleder, organiserte geriljaen i wilaya III og ble skutt av franske styrker i 1959. Krim Belkacem, født 1922 nær Draa el‑Mizan, ble forsvarssjef, deretter utenriksminister i den provisoriske algeriske republikks regjering (GPRA) i 1958; han var hovedforhandler i Évian‑avtalen i mars 1962 og ble sannsynligvis myrdet på ordre fra algeriske myndigheter i 1970 i Tyskland. De 5–6 millioner kabylene hadde sluttet seg til nasjonalistene. I patriotismens hardeste fase kom utrenskninger og blodige oppgjør. Møtt med disse utskeielsene ba en del av befolkningen om beskyttelse fra den franske hæren. Kabylia leverte derfor også en andel av harkiene, algeriske hjelpetropper som kjempet i spesialenheter under den franske hæren.
Algerie etter uavhengigheten
I 1962, ved uavhengigheten, gjentok historien seg. Debattene om den algeriske nasjonen blusset opp igjen. Allerede i 1963 gjorde Kabylia opprør. Hocine Aït Ahmed, en av de fremste motstanderne av Ahmed Ben Bellas politikk, grunnla 29. september 1963 Front des forces socialistes (FFS). Etter «sandkrigen» mellom Algerie og Marokko i oktober åpnet ANP‑styrker ild mot soldater fra 7. region i Kabylia, mistenkt for dissidens. Aït Ahmed og hans tilhengere tok til fjells. Denne motstanden mot et oppfattet autoritært styre var det første borgerkrigslignende opptrinnet i det selvstendige Algerie. Arrestert og dømt til døden rømte Aït Ahmed fra fengselet i 1966 og gikk i eksil; han døde i Europa i 2015. Kabylia gjorde igjen opprør mot sentralmakten i april 1980. Etter at en forelesning av forfatteren Mouloud Mammeri var blitt forbudt, rystet voldsomme opptøyer regionen i ukevis. En ny generasjon trådte fram og krevde undervisning i berberkulturen, som myndighetene hadde ignorert gjennom en politikk for arabisering. «Den berbiske våren» var det første kraftige signalet om oppløsningen av Ettpartikulturen til FLN, som kollapset i opprørene i oktober 1988. I 2001, etter drapet på en ung mann på en politistasjon, opplevde Kabylia en ny omfattende bevegelse som ble hardt slått ned.
I dag vokser strømninger frem som heiser det berbiske flagget og erklærer seg først og fremst kabylske, ikke bare algeriske. Denne politiske berberbevisstheten skaper berbisk solidaritet i hele Nord‑Afrika. Den viser hvor komplisert forholdet mellom Kabylia og Algeries historie alltid har vært. Selv om kabylene ofte mistenkes for å svekke den nasjonale samholdskraften ved å kreve særegne rettigheter, varsler kampene deres for pluralitet hver gang avgjørende skritt mot demokrati.
