Naturretten er et av de mest gåtefulle begrepene i rettsvitenskapen, ettersom betydningen stadig har skiftet. Den søker å etablere universelle normer som ikke er bundet av tid og sted, men som gjennom historien har fått mange og til dels motstridende tolkninger, selv om den bestandig er blitt skilt fra positiv rett. Positiv rett er den særskilte retten som er vedtatt av en institusjon på et visst sted og tidspunkt. Å skildre naturrettens stadige forandringer er formålet med denne artikkelen.
For å forstå hva som står på spill i naturrettens utvikling, er det nyttig å ta utgangspunkt i en kort passasje hos Aristoteles i Den nikomakiske etikk (V, 1134b18-21). Der drøfter han rettferdighet som et middel til å gi hver enkelt det vedkommende fortjener. Han påpeker at det finnes to måter å begrunne det rettferdige på: Den ene kan ha et naturlig utspring (physikon), mens den andre kan bygge på det som konvensjonen i et samfunn anser som legitimt (nomikon). Dermed oppstår tanken om at en del av det rettferdige hviler på det naturen viser oss som normalt. Dette er ikke overraskende, for i antikkens Hellas ble natur (Physis) sett på som en skapende kraft som blant annet danner normer. Det forklarer hvorfor Aristoteles leter etter et universelt kriterium for det rettferdige, noe som åpenbart ikke kan finnes i lokale, tidsavgrensede regler, men som bare gir mening om naturen selv, med sin fruktbare virksomhet, også frembringer allmenngyldige normer.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
