Armand-Emmanuel du Plessis er mer kjent blant slavere enn blant franskmenn, selv om han, i likhet med sin stamfar kardinal Richelieu, utvilsomt hører til rekken av statsmenn som markerte seg i spissen for den franske regjeringen gjennom omtanke for fellesskapets beste. Urettmessig glemt i Frankrike, fortjener hertugen av Richelieu likevel å bli hentet fram fra glemselen.
I “Anekdoter om tsaren Peter den store” (Anecdotes sur le czar Pierre le Grand) forteller Voltaire om reaksjonen til Peter den store da tsaren i 1718 besøkte Sorbonne-kapellet og så kardinal Richelieus grav. Han klatret opp på graven, omfavnet statuen og ropte: «Store minister, hvorfor ble du ikke født i min tid! Jeg ville gitt deg halve riket mitt for at du skulle lære meg å styre den andre halvdelen.» En mann som sto der og fikk oversatt hva tsaren sa, svarte: «Hadde han gitt bort den halvdelen, ville han ikke beholdt den andre lenge.»[1] Kapellet er opprinnelig kardinalens gravsted, men huser også en annen berømt Richelieu, Armand-Emmanuel du Plessis. Som sin stamfar vekket Armand-Emmanuel beundring hos en russisk tsar, med den forskjellen at dette skjedde i hans levetid. Den unge Armand-Emmanuel ble raskt lagt merke til ved det russiske hoffet. Før han gikk i Aleksander I sin tjeneste, hadde han allerede vakt Catherine IIs interesse. Som 22-åring gikk han inn i russisk tjeneste som frivillig, og gjorde seg først bemerket ved å storme en tyrkisk festning ved Donau-grensen. Catherine II, sterkt imponert over denne bragden, sa: «Det sies bare én ting om dagens hertug av Richelieu. Måtte han en dag spille kardinalens rolle i Frankrike, uten å ha feilene hans. Selv om den nasjonale forsamlingen protesterer, vil jeg at han skal forbli hertug av Richelieu og bidra til å gjenreise monarkiet.»[2] Som belønning for motet smykket Catherine II ham med Sankt Georg-korset og ga ham en gullsabel.[3]
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
1600-tallets mesterstrateg: Kardinal Richelieus politiske testamente