Le Armand-Emmanuel du Plessis er mer kjent blant slavere enn blant franskmenn, selv om han, i likhet med sin stamfar kardinal Richelieu, utvilsomt hører til rekken av statsmenn som markerte seg i spissen for den franske regjeringen gjennom omtanke for fellesskapets beste. Urettmessig glemt i Frankrike, fortjener hertugen av Richelieu likevel å bli hentet fram fra glemselen.
I “Anekdoter om tsaren Peter den store” (Anecdotes sur le czar Pierre le Grand) forteller Voltaire om reaksjonen til Peter den store da tsaren i 1718 besøkte Sorbonne-kapellet og så kardinal Richelieus grav. Han klatret opp på graven, omfavnet statuen og ropte: «Store minister, hvorfor ble du ikke født i min tid! Jeg ville gitt deg halve riket mitt for at du skulle lære meg å styre den andre halvdelen.» En mann som sto der og fikk oversatt hva tsaren sa, svarte: «Hadde han gitt bort den halvdelen, ville han ikke beholdt den andre lenge.»[1] Kapellet er opprinnelig kardinalens gravsted, men huser også en annen berømt Richelieu, Armand-Emmanuel du Plessis. Som sin stamfar vekket Armand-Emmanuel beundring hos en russisk tsar, med den forskjellen at dette skjedde i hans levetid. Den unge Armand-Emmanuel ble raskt lagt merke til ved det russiske hoffet. Før han gikk i Aleksander I sin tjeneste, hadde han allerede vakt Catherine IIs interesse. Som 22-åring gikk han inn i russisk tjeneste som frivillig, og gjorde seg først bemerket ved å storme en tyrkisk festning ved Donau-grensen. Catherine II, sterkt imponert over denne bragden, sa: «Det sies bare én ting om dagens hertug av Richelieu. Måtte han en dag spille kardinalens rolle i Frankrike, uten å ha feilene hans. Selv om den nasjonale forsamlingen protesterer, vil jeg at han skal forbli hertug av Richelieu og bidra til å gjenreise monarkiet.»[2] Som belønning for motet smykket Catherine II ham med Sankt Georg-korset og ga ham en gullsabel.[3]
En utdannelse gjennom reiser
Armand-Emmanuel fikk en oppdragelse der reiser spilte en avgjørende rolle. I 1787 forlot han Frankrike og reiste til Italia og Tyskland, ledsaget av sin huslærer, abbé Labdan. På hvert sted lærte den unge Armand-Emmanuel noe nytt. Han fikk kjennskap til handel, festningsverk og krigskunst[4]. Abbé Labdan beskriver dagene hans som svært innholdsrike. En gang tilbrakte han en hel dag sammen med utenlandske kjøpmenn for å forstå hvordan handelssystemet fungerte, en erfaring han senere skulle dra nytte av i Russland. En annen gang diskuterte han krigskunst med offiserer hos M. de Fumel, guvernør for Château-Trompette.[5] Armand-Emmanuel snakket allerede tysk godt, men fortsatte språklæringen ved å ta italiensktimer i Genova. Der ble han tatt imot av byens senat, som 35 år tidligere hadde gitt hans bestefar marskalken en adelstittel overførbar til alle hans etterkommere, for å ha forsvart byen mot østerrikerne[6]. I Firenze møtte Richelieu den siste av Stuartene, «the bonie prince Charles»[7]. I 1784, i München, ble Armand-Emmanuel presentert for kurfyrst Karl Theodor av Bayern, som kort tid i forveien hadde møtt greven av Chinon[8] i Italia og omtalt ham som «svært veloppdragen». I Berlin ble han introdusert for Fredrik II. Knapt 18 år gammel hadde dermed Armand-Emmanuel allerede truffet de fleste fyrster i Europa[9]. At han hadde et godt rykte, skyldtes delvis bestefarens berømmelse og familienavnet Richelieu, men også hans personlige egenskaper. Markien av Bombelles, som møtte ham ved hoffet i januar 1785, syntes han var «langt mindre ubetydelig enn sin far og mye mer hederlig enn bestefaren». Grev de Langeron beskrev ham slik: «Han hadde et strengt levesett, en litt stiv opptreden, et åndelig overskudd som var mer solid enn blendende, lite egnet for det overfladiske selskap i sin samtid […]. Hans moralske standard imponerte jevnaldrende, men de holdt seg på avstand av ærefrykt […]. Stilen hans var stram, kort, full av tanker, mer dyp enn elegant, og samtalen hans var i samme stil.»[10]
Evnen til å observere, varsomhet, kløkt og en praktisk sans: Alle disse egenskapene, som senere skulle prege Armand-Emmanuel i embedsføringen, vokste fram under denne reisen. Greven av Chinon tilbrakte også lang tid i Wien, der han møtte Josef II. Noen år senere ga han et slående og nyansert portrett av denne kontroversielle fyrsten. Dette vitner om en tidlig evne til å vurdere maktpersoner med skarpt blikk: «Ingen fyrste har lengtet mer intenst etter det gode, og aldri har kanskje noen på så kort tid gjort så stor skade på sitt land. Fylt av filosofiske og økonomiske ideer, bandt han dem sammen med forkjærligheten sin for det eneveldige, og dermed endte han med å heve sin egen makt, samtidig som han nærmest slettet skille mellom alle stender […]. Josef hadde utvilsomt stor begavelse, men av den slags som kan gjøre mer skade enn nytte, og som i en fyrstes hender blir en virkelig ulykke. Hans største feil var å ville presse alt inn i samme prinsipp om ensretting.»[11]
Guvernøren av Odessa og pesten i 1812
I 1803 ble Armand-Emmanuel av tsar Aleksander I utnevnt til guvernør for Odessa, en by han regnes som en av grunnleggerne av. I 1805 ble han også guvernør-general for hele regionen Ny-Russland. Takket være hans lederevner opplevde Odessa rask framgang og ble en blomstrende by. Innbyggerne var så knyttet til guvernøren sin at budskapet om hans bortgang i juni 1822 kom som et sjokk. Byen ble umiddelbart lagt i sorg: Teatrene stengte, og all underholdning ble avlyst[12]. I 1828 fikk hertugen en statue i sin ære. Han er avbildet i romersk toga, med et pergament i hånden og et sverd ved hoften, for, slik monumentets skaper Ivan Martos sier: «Hertugen var ikke bare leder for store områder og en klok hersker, men også en tapper kriger»[13]. Mange fra Marseille hjalp til med utviklingen av denne nye russiske havnebyen, blant dem kjøpmannen Charles Sicard, som tjente store penger ved å starte et stort handelsselskap i Odessa sammen med sine to brødre[14]. Havnen ved Svartehavet fikk kallenavnet «det slaviske Marseille». Odessa og Marseille hadde samarbeidsavtaler helt opp til moderne tid, og siden 1972 har de vært offisielle vennskapsbyer. Fra begynnelsen har Odessa vært en flerkulturell by med russere, jøder, grekere, bulgarere, tyskere, italienere og franskmenn side om side[15].
I august 1812 ble byen rammet av en pestepidemi fra Konstantinopel, samtidig som Napoleon invaderte Russland. Mens dette sto på, beordret Richelieu at folk i Odessa skulle holde seg innendørs. Fem hundre kosakker fra Bug ble sendt for å stenge av byen og patruljere gatene for å opprettholde karantenen[16]. Epidemien tok over 2600 liv (altså en åttendedel av befolkningen).[17] Men Richelieus effektive krisehåndtering gjorde at pesten ga seg etter et halvt år: «Pesten er, takk og lov, helt borte overalt, og det har gått nesten to måneder, skriver hertugen av Richelieu. Alle hus er desinfisert sammen med eiendeler, de som ble friske, er vasket i eddik og fått nye klær, mens de gamle klærne er brent, og alt som var gjemt eller nedgravd, er fjernet […]. Slik kan vi håpe at pesten ikke kommer tilbake»[18]. Under denne epidemien utmerket hertugen seg særlig for sin omsorg for Odessas innbyggere. For å takke ham skal tsaren ha gitt ham førti tusen rubler, som hertugen i sin helhet donerte videre til de som var rammet av pesten den vinteren[19]. Denne dramatiske hendelsen, som var så tung for både Richelieu og byens befolkning, befestet guvernørens popularitet. Joseph de Maistre roste også hertugens forbilledlige innsats: «Monsieur le duc de Richelieu […] fant i denne pesten en ny mulighet til å vise seg, ikke som bedre enn alle andre, men muligens enda bedre enn seg selv»[20]. Richelieu tok det svært tungt at «hans kjære Odessa» ble herjet av denne sykdommen, og han kunne bli overveldet av nedstemthet: «Hjertet mitt brister ved å bruke all min myndighet på å gjøre gatene folketomme, når jeg i ti år har arbeidet for å fylle dem med liv»[21].
Les også: Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring 🔒
Etter å ha kjempet seg gjennom denne krisen ville han bare trekke seg tilbake for å finne ro hos Aleksanders seirende styrker i Tyskland, som nylig hadde slått Napoleon: «Jeg vil ut av dette helvetet og føle at jeg lever igjen. Kroppen og sjelen min er oppbrukt av sorg, og selv om jeg aldri har vært syk, merker jeg at uten noen sterk avveksling vil jeg kollapse og ikke lenger duge til noe,» skrev han. Bønnene ble ubesvart, og Richelieu tok stillhet som et tegn på kjøligere forhold til Aleksander. Men hadde tsaren fått brevene? Kanskje var det grev Aleksej Araktchejev, som enkelte historikere kaller Aleksanders «onde geni»[22], som hindret at brevene nådde fram. Denne favoritten – like iverig som han var hard og brutal – hadde vært krigsminister siden 1808 og fått stor innflytelse den siste delen av Aleksanders regjeringstid. Han var kjent for å holde tsarens nærmeste under oppsyn, og av og til skyve dem bort. Uansett virker det som om forholdet mellom Aleksander og Richelieu fortsatte å kjølne: Tsaren sendte sin tidligere innenriksminister, fyrste Kourakine, til Ny-Russland for å koordinere tiltakene for å fjerne de siste restene av pest[23]. Kourakine ønsket strengere helseforskrifter, noe Richelieu var sterkt imot. Hertugen, som ville få handelen i gang igjen, foreslo å oppheve avsperringen som isolerte Odessa, men heller stramme inn karantenen i Svartehavshavnene. Kourakine ville på sin side skjerpe sperringen enda mer. For Richelieu førte dette bare til ny uro i den sårbare freden han hadde kjempet for: «Feiringen av påsken, hvor folk omgås på det nærmeste vis […] førte ikke med seg et eneste ulykkestilfelle i hele regionen. Under påsken omfavnet jeg over to hundre mennesker fra ulike samfunnslag […] Hvorfor plage bøndene og kosakkene uten grunn? Hvorfor hindre skipshandelen? Vis medlidenhet med dette stakkars området!»[24]. Richelieu og Kourakine kom ikke overens. Skjerpede tiltak ga dessuten motsatt effekt. De fattige innbyggerne i Odessa brøt med sikkerhetsreglene: de forurensede gjenstandene som skulle brennes, ble gravd fram igjen, noe som førte til nye smitteutbrudd. Mens Richelieu ble kalt «frelserengelen»[25], fikk Kourakine kallenavnet «pestens fyrste» i Odessa[26].
Tilbake til Frankrike
Det var i denne vanskelige perioden at kong Ludvig XVIII kom tilbake på tronen i Frankrike. Etter Napoleons første abdikasjon 6. april 1814 dro Armand-Emmanuel fra Odessa 28. september for å vende hjem til sitt eget land[27]. Han dro med tungt hjerte, mens Odessas innbyggere gråt over at den høyt elskede guvernøren reiste: «Smerten var overveldende, og folk flokket seg rundt hertugen, som nettopp skulle stige inn i vognen […]. Han var helt omringet av folkemengden, og han selv brast i gråt»[28].
Forholdet til tsaren så endelig ut til å bedre seg. Mens han var i Paris i 1814, besøkte Aleksander hertuginnen av Richelieu og talte varmt om ektemannen hennes[29]. Richelieu møtte tsaren igjen i Wien i oktober, men møtet ble kjølig. Samtalen dreide seg nesten bare om de militære koloniene, et prosjekt ledet av Araktchejev. Hensikten med koloniene var å innføre militær disiplin over bøndene. Men eksperimentet endte tragisk: Araktchejevs brutale metoder utløste opprør[30]. Allerede i 1814 hadde Richelieu advart tsaren mot farene, og han fikk rett.
Fredsavtalen i 1815
I september 1815 gjorde kong Ludvig XVIII Richelieu til regjeringssjef: Richelieu etterfulgte Talleyrand som både leder av ministerrådet og utenriksminister. Kongen ga ham i oppdrag å forhandle fram fredsavtalen med de allierte, en svært krevende oppgave. At tsaren støttet Richelieu og Frankrike, var avgjørende i forhandlingene, men Richelieus gode forbindelser med den russiske herskeren skadet samtidig ryktet hans i fransk opinion. Uansett hvor stor respekt han hadde for tsaren, var det bare Frankrikes interesser og folkets beste som sto i hodet på Richelieu, noe kardinal de Bausset bekrefter. Han forteller at han ble slått av Richelieus «selvutslettelse, som lar ham stå igjen med ett ønske: å se Frankrike i fred og velstand, uten å tenke på egen ære»[31]. Til tross for sin hederlighet og ekte patriotisme, ble Richelieu angrepet for å ha tette bånd til Russland. 11. september 1814 hadde Aleksander latt 45 000 soldater og 500 kanoner marsjere forbi i fem timer for å vise Preussen, som var fiendtlig innstilt til Frankrike og ville ydmyke landet, hvem som faktisk ledet de allierte. Under denne maktdemonstrasjonen, som lå i Frankrikes interesse, sto Richelieu ved tsarens side i sin russiske generalsuniform. Denne seansen fant sted ti dager før han ble utnevnt til regjeringssjef[32]. Likevel var det ikke slik at alle franskmenn var motstandere av hjelp fra tsaren. Grev Molé skrev i sine memoarer at «i 1815 forsvarte Russland, mot alle andre, jeg skal ikke si interessene våre, men selve eksistensen til det arme hjemlandet vårt. Om Frankrike fremdeles er Frankrike, skylder vi det tre menn hvis navn vi aldri må glemme: Aleksander og hans to ministre, Cappo d’Istria og Pozzo di Borgo. England, Preussen og Østerrike ville bare svekke oss. Russland, derimot, hadde all interesse av at vi forble en stormakt»[33]. At Ludvig XVIII valgte den tidligere guvernøren av Ny-Russland som regjeringssjef og utenriksminister, var utvilsomt med på å sikre Aleksanders velvilje overfor Frankrike i en av landets tyngste stunder.
20. november 1815 undertegnet Richelieu fredsavtalen, dog med tungt hjerte: «Jeg satte navnet mitt på denne skjebnesvangre traktaten, fullstendig fortvilet […] jeg føler meg sikker på at ingen andre ville fått til like mye.»[34] Chateaubriand kaller ham i sine memoarer «den edle forhandleren»[35], noe som er vel fortjent. Armand-Emmanuel klarte faktisk å begrense skadene. Som Molé påpeker, er det ikke tvil om at «av alle fagområder knyttet til statshåndverk, er det diplomati Richelieu forstår og behersker best». Det var nettopp diplomatiet og kontakten Armand-Emmanuel hadde beholdt med tsaren, som gjorde ham i stand til å fullføre «den halte djevelens» arbeid, nemlig å skaffe Frankrike plass blant Europas stormakter igjen.
Spenninger med ultrarojalistene
Traktaten ble undertegnet i en tid hvor den ultrarojalistiske majoriteten i Deputertkammeret lå i konflikt med regjeringen.[36] Richelieu var nedslått over at folket lot seg rive med av denne politiske striden i stedet for å engasjere seg i fredsforhandlingene: «Tenk at vi må holdes i sjakk av fremmede makter på en så ydmykende måte … og man skulle tro at franskmenn flest led under dette; slett ikke, de krangler om partipolitikk. De minner meg om grekerne i Bysants som sloss i sirkusene om de grønne eller blå fargene på kuskenes drakt, mens muslimene sto ved portene deres»[37]. For å unngå et politisk feilgrep, nektet Richelieu å ta parti. For å beskrive denne nøytrale holdningen sin, byttet han spøkefullt ut uttrykket nec cintra nec ultra[38] med «verken ultra eller citra». Han så utvilsomt revolusjonen som et onde, men mente det var «et uhell … man måtte forsone seg med for å unngå et verre»[39]. Likevel betraktet han ultrarojalistenes plan om å gå helt tilbake til tilstanden før 1789 som en ren villfarelse: «De narrer seg selv ved å tro at de lett kan gjenopprette alle institusjoner som revolusjonen har ødelagt, og de skjønner ikke at slik galskap øyeblikkelig ville skape blodbad i Frankrike og deretter overlate landet til fremmede makter.»[40]
Les også: Slaget ved Tannenberg (august 1914): Historisk revansje og strategisk fiasko 🔒
Armand-Emmanuel de Richelieu kan ikke uten videre plasseres i én bestemt leir. Han var pragmatiker, men samtidig idealist. Han handlet aldri ut fra egen vinning, men av plikt og omtanke for dem han hadde ansvar for. Perioden hans som leder i Odessa kalles «ærlig diktatur»[41]. Armand-Emmanuel viser at politikk og ærlighet ikke bare kan forenes, men at det bør være et krav til dem som jobber for staten. Richelieu var ingen naiv pasifist, men en ekte fredsskaper – bevæpnet med tålmodighet, varsomhet, realisme og selvoppofrelse, alt som kreves for en slik linje. Etter at han hadde lagt alt til rette for at Odessa skulle blomstre, holdt pesten i 1812 på å ødelegge det hele. Likevel maktet Richelieu å begrense skadene og lindre innbyggernes lidelser. I 1815 jobbet han iherdig for å skape fred med de allierte. Til slutt gjorde han også sitt beste for å bevare freden på hjemmebane i et fortsatt splittet Frankrike, ved å nekte å bli med på åpen strid mellom ultraroyalistene og regjeringen. Men den moderate holdningen og pliktfølelsen gikk hånd i hånd med en dyp medmenneskelighet. Dette kommer fram i en hendelse mens han kjempet mot tyrkerne, da han reddet livet til en liten jente: «Jeg så fire kvinner som var drept, og blant dem et barn med et engleaktig ansikt (en jente på ti år) som søkte ly for to kosakker som var i ferd med å ta livet av henne… Uten å nøle løftet jeg denne stakkars jenta opp i armene mine, mens barbarene ville ta henne der også […] ofte måtte jeg klatre over flere lik mens jeg bar den lille, for at hun skulle slippe å tråkke på kroppene til sine landsmenn»[42]. Armand-Emmanuel du Plessis de Richelieu skilte ikke mellom hvem som trengte hjelp, enten de var franske, russiske eller tyrkiske. Han var en mann påvirket av opplysningstidens filosofi, fullstendig viet det felles beste. Richelieu arbeidet både for sine kjære Odessas innbyggere og for Frankrikes ære, som en verdig arvtaker etter den berømte kardinalen.
Armand-Emmanuel du Plessis er nevnt i Sorbonne-kapellet på en minnetavle sammen med andre medlemmer av Richelieu-familien. Hertugen har et kenotaf nederst i skipet. Foreningen for å fremme Sorbonne-kapellets betydning (Association pour le Rayonnement de la Chapelle de la Sorbonne, ARCS) arrangerer 6. februar 2025 kl. 18.30 i auditorium 1 ved Panthéon-senteret (12, Place du Panthéon, 75005 Paris) en konferanse om hertugen. Foredraget holdes av Emmanuel de Waresquiel og har tittelen «Armand-Emmanuel, duc de Richelieu 1766-1812 : de l’Empire au Royaume».
[1] Œuvres complètes de Voltaire, Garnier, tome 23 (s. 281–293), «Anecdotes sur le Czar Pierre le Grand»
[2] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 14
[3] Rambaud A., «Le duc de Richelieu en Russie et en France», Revue des Deux Mondes, 3e période, tome 84, 1887 s. 628
[4] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 38
[5] Sorbonne F.R., Correspondance, 68 : l’abbé Labdan à Godin, 16. november 1782
[6] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 39
[7] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 40
[8] Armand-Emmanuel bar tre titler: først greve av Chinon, så hertug av Fronsac fra 1788 etter marskalkens død, og deretter hertug av Richelieu da faren døde i 1791.
[9] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 42
[10] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 43
[11] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 41
[12] Глаголева Е., Дюк де Ришельё, ЖЗЛ, Молодая гвардия, 2016, s. 7
[13] Глаголева Е., Дюк де Ришельё, ЖЗЛ, Молодая гвардия, 2016, s. 8
[14] Глаголева Е., Дюк де Ришельё, ЖЗЛ, Молодая гвардия, 2016, s. 98
[15] Polevchtchikova E. og Triaire D., Lettres d’Odessa du duc de Richelieu 1803-1814, Centre international d’étude du xviiie siècle Ferney-Voltaire, 2014, s. 19
[16] Глаголева Е., Дюк де Ришельё, ЖЗЛ, Молодая гвардия, 2016, s. 175
[17] Polevchtchikova E. og Triaire D., Lettres d’Odessa du duc de Richelieu 1803-1814, Centre international d’étude du xviiie siècle Ferney-Voltaire, 2014, s. 52
[18] Polevchtchikova E. og Triaire D., Lettres d’Odessa du duc de Richelieu 1803-1814, Centre international d’étude du xviiie siècle Ferney-Voltaire, 2014, s. 149, Lettre 77
[19] N.S., «Notice sur les travaux administratifs de Monsieur le duc de Richelieu dans la Russie méridionale», Journal asiatique, août 1822, ss. 88–89
[20] Joseph de Maistre til abbé Nicolle, 7. april 1813 i Frappaz, Vie de l’abbé Nicolle, Paris, 1857, s. 97
[21] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 196
[22] Heller M., Histoire de la Russie et de son empire, Perrin, 2015, ss. 995–996
[23] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 196
[24] Глаголева Е., Дюк де Ришельё, ЖЗЛ, Молодая гвардия, 2016, s. 8
[25] Kallenavnet ble gitt av en beboer i Odessa ved navn Skalkovskii
[26] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 198.
[27] Langeron overtok som guvernør i Odessa i oktober 1815
[28] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 201
[29] Rambaud A., «Le Duc de Richelieu en Russie et en France», Revue des Deux Mondes, 3e période, tome 84, 1887, s. 650
[30] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 207
[31] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 248
[32] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 247
[33] Mémoires du comte Molé, gitt ut og innledet av markisen de Noailles, Genève, 1944, sitert av Constantin de Grunwald i Trois Siècles de diplomatie russe, op. cit., s. 165
[34] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 257
[35] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 201
[36] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 261
[37] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 262
[38] «Verken fra den ene eller den andre»
[39] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 276
[40] Waresquiel, E. de, Le duc de Richelieu 1766-1822, Perrin, 2009, s. 276
[41] Polevchtchikova E. og Triaire D., Lettres d’Odessa du duc de Richelieu 1803-1814, Centre international d’étude du XVIIIe siècle Ferney-Voltaire, 2014, s. 54 (Haumant s. 250)
[42] Rambaud A., «Le Duc de Richelieu en Russie et en France», Revue des Deux Mondes, 3e période, tome 84, 1887, s. 6
1600-tallets mesterstrateg: Kardinal Richelieus politiske testamente
