Europa har endelig innsett at det må ta igjen forspranget til USA og Asia innen innovasjon og produksjon. Men det avgjørende blir handling, ikke ord.
Europa har trukket en tydelig grense. Europakommisjonens nye Konkurranseevnekompass, som ble lagt frem forrige uke, er mer enn nok et politisk dokument – det er en oppfordring til skarpere tenkning og økt tempo.
Kommisjonspresident Ursula von der Leyen mener Europa har alle forutsetninger for å lykkes: talent, kapital og et unikt fellesmarked. Men tiden er knapp. Den globale konkurransen venter ikke mens EU rydder opp i sine egne utfordringer.
I over 20 år har Europa sett konkurranseevnen svekkes sammenlignet med sine viktigste rivaler. Det er en urovekkende utvikling, særlig når andre regioner, fra USA til Asia, styrker sin industri, satser på ny teknologi og tiltrekker seg de fremste talentene.
Europa kan ikke hvile på gamle bragder. Kommisjonen mener det må handle raskt, spesielt med økende energikostnader, endrede forsyningskjeder og et stadig mer presserende behov for å redusere klimautslipp.
Konkurranseevnekompasset skisserer en vei videre for å holde Europa med i konkurransen – og kanskje til og med ta ledelsen. Planen bygger på tre hovedpunkter: tette innovasjonsgapet, gjennomføre det grønne skiftet uten å kvele industrien og redusere farlige avhengigheter som gjør EU sårbart.
Alt dette høres kjent ut, men denne gangen hevder Kommisjonen at den har en helhetlig tilnærming. I stedet for å behandle økonomiske mål, miljøhensyn og sikkerhet hver for seg, skal de veves sammen i en samlet strategi.
Et felles rop om handling
Von der Leyens budskap er tydelig: – Europa har alt det trenger for å vinne i denne konkurransen. Men vi må løse våre svakheter for å gjenvinne konkurranseevnen. Konkurranseevnekompasset bygger på de utmerkede anbefalingene i Draghi-rapporten og gjør dem til en konkret plan. Vi har den politiske viljen. Nå gjelder det å handle raskt og samlet.
Hun får det til å høres enkelt ut – samle 27 medlemsland, endre inngrodde systemer og konkurrere med verdensøkonomiens tungvektere. Men det avgjørende blir gjennomføring, ikke ord.
Les også: Tyskland og dets NGO-er påtvinger sin energipolitikk
Første punkt er innovasjon. EU har verdensledende forskningsmiljøer, dyktige forskere og sterke utviklingsmiljøer innen bransjer som bilindustri og helse. Men for ofte stopper innovasjon opp på veien fra laboratoriet til markedet.
Kommisjonen foreslår tiltak som “KI Gigafabrikker” for å gjøre kunstig intelligens til en motor i industrien, samt et “28. juridisk rammeverk”, som gir nystartede selskaper felles regler uansett hvilket EU-land de holder til i. Målet er å skape et miljø der nyskaping blomstrer, og hvor vekst over landegrensene skjer naturlig.
Det er ambisiøst, men gevinsten kan bli enorm hvis nye selskaper ikke lenger blir sittende fast i byråkratiet så snart de ekspanderer over en landegrense.
Et varsko
Det andre punktet handler om å koble sammen det grønne skiftet og konkurranseevne. De høye og ustabile energiprisene har gitt Europa en brutal vekker, særlig for kraftkrevende bransjer som stål og kjemikalier.
Kommisjonen vil lansere en handlingsplan for rimelig energi for å senke kostnadene, samtidig som en industrilov for utslippskutt skal sikre raskere godkjenning av prosjekter som reduserer utslipp.
Planen innebærer en mer samordnet utbygging av hydrogeninfrastruktur, modernisering av fabrikker og sikring av stabile, mer klimavennlige forsyningskjeder. Lykkes dette, kan Europa balansere miljømålene med en sterk industri. Mislykkes det, risikerer EU å pålegge næringslivet nye byrder som sender arbeidsplasser ut av Europa.
Det tredje punktet handler om sikkerhet og mindre sårbare forsyningslinjer. Ingen vil oppleve en ny krise der viktige varer plutselig blir mangelvare, slik Europa har sett de siste årene.
Les også: Brüssel-veteran: – EU er uskikket til å håndtere dagens geopolitiske utfordringer 🔒
EU har handelsavtaler med 76 land, men må sørge for at disse avtalene gir reell trygghet. “Rene handels- og investeringspartnerskap” skal sikre stabil tilgang på avgjørende råvarer, fra litium til batterier til avanserte halvledere. Samtidig vurderer Kommisjonen å justere offentlige anskaffelser for å prioritere europeiske prosjekter i kritiske sektorer.
Dette er ikke proteksjonisme, hevder EU, men en strategi for å sikre at Europa ikke står maktesløst hvis en stormakt bestemmer seg for å strupe forsyningene.
Kan byråkratiet temmes?
Bak de tre hovedpunktene ligger fem tverrgående tiltak.
For det første må regelverket forenkles. Konkurranseevnekompasset setter mål om å redusere byråkratiet med 25 % generelt og 35 % for små og mellomstore bedrifter. Dette kan få stor betydning for selskaper som i dag bruker mye tid og ressurser på rapportering og dokumentasjon.
For det andre må det indre markedet styrkes ved å fjerne hindringer og innføre felles regler raskere. Kommisjonen ser det felles markedet som Europas største styrke, men i praksis er det fortsatt mange nasjonale særregler som hindrer vekst.
For det tredje må finansieringen forbedres. Europa har store oppsparte midler, men sliter med å omsette dem til investeringer. Derfor ønsker EU en “Europeisk spare- og investeringsunion”, som skal stimulere risikokapital, forene kapitalmarkedene og kanalisere mer penger til nye og lovende bedrifter.
For det fjerde må Europa satse på kompetanse og kvalitetsjobber. Uten dette blir innovasjon et tomt slagord. “Union for ferdigheter” skal styrke voksenopplæring, omskolering og arbeidsmobilitet, samt gjøre det enklere for kvalifiserte personer utenfor EU å finne jobb i Europa.
Til slutt må planen følges opp. For mange store initiativer fra Brussel strandes fordi medlemslandene ikke følger opp. Et nytt “verktøy for konkurranseevnekoordinering” skal sikre at reformer og investeringer blir gjennomført både i EU og i de enkelte landene.
For å finansiere dette vurderer Kommisjonen en konkurransekraftsfond, som samler ulike støtteordninger under én felles paraply i stedet for å spre dem utover mange små programmer.
Tiden for handling er nå
Den globale konkurransen hardner til. Kina og USA investerer enorme summer i kunstig intelligens og avansert produksjon, mens andre regioner ønsker å trekke til seg industri som Europa kan miste.
For Stéphane Séjourné, Kommisjonens visepresident for industriell strategi, er budskapet klart: «Konkurranseevne må ligge i alt vi gjør, i hver euro vi bruker og i hver politisk beslutning vi tar.»
Om EU klarer dette uten å drukne i prosedyrer og politisk tautrekking, gjenstår å se.
Kommisjonen sier tiden for diskusjon er over – nå må det handles. Fart er avgjørende. Samhold er utfordringen. Men muligheten er der.
Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
