Å motvirke desinformasjon i Svartehavsregionen krever nytenkning både når det gjelder verktøy og tilnærming.
Desinformasjon spiller en betydelig rolle i den demokratiske tilbakegangen over hele det euro-atlantiske området, men det er spesielt presserende i landene i Svartehavsregionen, som er mer utsatt for sammensatte angrep fra Russland.
Selv om narrativene vi ser spredd i dag har et nytt budskap, er ikke utfordringen med desinformasjon i seg selv ny. Dette er derfor et godt tidspunkt å se tilbake på hvordan vi har forsøkt å håndtere det tidligere, og hente ut verdifulle lærdommer som kan brukes i dagens kamp mot desinformasjon i regionen.
Når vi ser på verktøyene vi har til rådighet for å bekjempe desinformasjon, kan vi grovt sett dele dem inn i fire kategorier: Statlige tiltak; uavhengige faktasjekkorganisasjoner; moderering av sosiale medieplattformer; og fremme av mediekompetanse, digital kompetanse og kritisk tenkning i befolkningen generelt.
Basert på erfaringene fra det siste tiåret ser vi at noen av disse verktøyene ikke er spesielt effektive.
Det er i utgangspunktet problematisk når en regjering tar en ledende rolle i å bekjempe desinformasjon ved å etablere strategiske kommunikasjonsgrupper for å avgjøre hvilken informasjon som er korrekt og hva som er falske nyheter.
Ingen demokratiforkjemper vil støtte å gi regjerende politiske partier slik autoritet, spesielt siden det sannsynligvis vil være ineffektivt i å faktisk bekjempe desinformasjon i en region hvor offentlig tillit til myndighetene allerede er svært lav.
Den store talls lov
Uavhengige faktasjekkorganisasjoner virket i utgangspunktet svært lovende og opplevde enorm vekst mellom 2016 og 2020. Men innen 2024 bremset ikke bare veksten, men begynte å gå tilbake, med mange faktasjekkorganisasjoner som ble lagt ned eller endret sine aktiviteter.
Dette kan tilskrives flere svakheter. For det første den statistiske uunngåeligheten av feil, slik den store talls lov viser. Selv om de har faktasjekket tusenvis av historier korrekt, vil feil uunngåelig oppstå. I et felt hvor omdømme er alt, kan en enkelt feil undergrave hele deres troverdighet.
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
For det andre kan faktasjekkorganisasjoner lide av det samme polariseringsfenomenet som sees i TV-nyhetskanaler. Faktasjekkere kan bli assosiert med bestemte politiske standpunkter eller ideologier, noe som fører til at deres funn blir avvist av publikum hvis synspunkter avviker fra faktasjekkerens antatte ideologi.
Til syvende og sist, åtte år etter deres raske vekst, er det få som vil hevde at vi står overfor mindre desinformasjon i dag enn før.
Sosiale medier og mediekompetanse
Sosiale medieplattformer har allerede innført selvmoderering som en strategi for å bekjempe desinformasjon. Men denne tilnærmingen er ikke nok til å dempe flommen av falsk informasjon alene, på grunn av den enorme mengden innhold som publiseres daglig.
I stedet fungerer selvmoderering som et hjelpemiddel som supplerer andre tiltak for å motvirke desinformasjon.
Å fremme mediekompetanse, digital kompetanse og kritisk tenkning har stort potensial i å bekjempe desinformasjon, for det finnes ikke noe mer robust i kampen mot desinformasjon enn en utdannet befolkning.
Men mange beslutningstakere og aktører forventer urealistisk raske resultater, mens denne tilnærmingen i sin natur er langsiktig og retter seg mot generasjonsendringer, snarere enn å gi raske resultater i løpet av måneder.
En endring av tilnærming
I tillegg til å vurdere verktøyene som brukes for å bekjempe desinformasjon, bør vi også se på tilnærmingene, spesielt i landene i Svartehavsregionen, hvor man altfor ofte velger å forby budskapet til russisk desinformasjon i stedet for å engasjere seg med dem.
Selv om dette er berettiget i noen tilfeller, betyr det i andre å stanse diskusjonen om legitime bekymringer. Som tilhengere av liberalt demokrati må vi forstå at effektiv propaganda inneholder korn av sannhet, og å bare stemple det som russisk desinformasjon vil ikke få slike bekymringer til å forsvinne.
Et talende eksempel på dette var i forkant av det moldovske presidentvalget og folkeavstemningen om EU-medlemskap. Et russisktilknyttet nettsted, Nuacum.eu (Notnow.eu), oppmuntret moldovere til å stemme mot EU-medlemskap ved å hevde at det var for tidlig og ville pålegge betydelige kostnader for befolkningen, spesielt for næringsdrivende og bønder på grunn av høye kostnader ved å overholde EU-standarder.
De moldovske myndighetene bestemte seg for å forby nettstedet uten å ta opp bekymringene som ble reist. Interessant nok viste en studie utført av Partnerships for New Economy (PNE), en moldovsk tenketank, at hovedbekymringen til moldovske næringsdrivende angående EU-medlemskap, sitert av 50,2 prosent av deltakerne, var kostnadene ved å overholde EU-standarder.
Les også: Fra Vilnius til verden: En lekse i motstand mot kinesisk desinformasjon🔒
Gitt den knappe marginen som EU-medlemskapsfolkeavstemningen ble vedtatt med, kan vi bare undre oss over hva resultatet ville vært hvis pro-europeiske krefter hadde valgt å engasjere seg med bekymringene til de som var skeptiske til EU-medlemskap og i stedet hadde lagt frem en handlingsplan.
Avslutningsvis krever det å motvirke desinformasjon i Svartehavsregionen at vi tenker nytt både om verktøyene og tilnærmingen vi bruker.
Veien videre er å fokusere på mediekompetanse, kritisk tenkning og digital kompetanse. Dette er et langsiktig prosjekt som krever tid og vedvarende støtte, for raske løsninger kan ikke eliminere de underliggende årsakene.
Ved å ta opp og engasjere oss med legitime bekymringer og fokusere på utdanning, kan vi motvirke desinformasjon mye mer effektivt samtidig som vi fremmer demokratiske verdier.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Skyggene bak skjermene: Avsløring av russisk desinformasjon 🔒
