Opptøyene som rammet England i juli 2024 etter drapet på to små jenter, har avslørt sårbarheten i et land som også er påvirket av migrasjonsspenninger. Men uroen strekker seg langt utover disse hendelsene og avdekker rikets mange svakheter. V
Paulin de Rosny fra Revue Conflits har intervjuet engelskmannen Jeremy Stubbs. Han er doktor i filosofi og assisterende redaktør i det franske konservative magasinet Causeur.
– Knivangrepet i Southport og de påfølgende opptøyene har fått mye oppmerksomhet, særlig på sosiale medier. Mener du at disse reaksjonene skyldes en organisert bevegelse som forvrenger informasjon på nettet?
– Det er et komplekst spørsmål med flere forklaringsnivåer. Den offisielle versjonen snakker om ondsinnede aktører som med vilje sprer falske nyheter for å skape panikk, til og med russiske hackere som blander seg inn. Disse ryktene blir ofte fremstilt som arbeidet til ondsinnede aktører, noe som fører til voldelige hendelser i gatene, vanligvis utført av ekstreme grupper som skinheads.
– Men virkeligheten er mer nyansert. Sosiale medier er ikke bare verktøy der isolerte aktører skaper historier for å manipulere folk. I dag skjer ingenting uten en «internett-dimensjon». Hvis rykter sirkulerer, er det fordi de finner grobunn hos et publikum som ønsker å spre dem. Det finnes et ekte folkelig sinne, en dyp mistillit til myndighetene. Disse ryktene er ikke bare resultatet av ondsinnet manipulasjon; de svarer på en forventning fra et publikum som allerede er mistenksomt og frustrert. Denne mistilliten har utviklet seg lenge før opptøyene. Da statsminister Kirsten dro til Southport etter angrepet, ble hun møtt med sinte tilrop.
– I tillegg bidrar mediene til å forme disse hendelsene ved å konstruere narrativer som ofte begrenser den ideologiske betydningen av hendelsene. Når en hendelse som drapet på en parlamentariker eller et terrorangrep inntreffer, forsøker man å minimere eller avlede oppmerksomheten fra den jihadistiske dimensjonen, eller man forklarer handlingene med psykiske lidelser eller hat på nettet. Folk lar seg ikke helt lure og føler derfor stor frustrasjon. De opplever at disse forklaringene ikke er fullstendige, eller at de er formulert på en partisk måte for å dempe spenninger før de eksploderer. Dette forsterker mistilliten til myndighetene ytterligere.
– Du nevner altså et underliggende sinne i samfunnet, forsterket av sosiale og etniske spenninger. Hvordan ser du på politiets rolle i denne sammenhengen?
– Politiets rolle er sentral i håndteringen av disse spenningene, men den er også svært krevende. Man kan sammenligne med de franske ordensstyrkene. Under opptøyer prøver de å opprettholde orden på en upartisk måte: Hvis du er bevæpnet på noen måte og befinner deg i gaten, utgjør du en fare for offentligheten. Man kan diskutere politiets metoder og om volden de bruker er proporsjonal, men ikke deres upartiskhet. Enten det gjelder de rasemessig pregete opptøyene i 2023, de noen ganger turbulente demonstrasjonene mot pensjonsreformen eller overdrivelsene fra Gule Vester-bevegelsen, viser ordensstyrkene en viss konsistens.
Les også: Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
– I Storbritannia er situasjonen mer kompleks. Politiet er mer desentralisert enn i Frankrike og har en viss autonomi fra regjeringen og innenriksdepartementet. Ikke alle regioner håndterer spørsmål om opprettholdelse av offentlig orden på nøyaktig samme måte. Videre blir politiet kritisert både fra venstre og høyre. Venstresiden anklager dem, som de ofte gjør, for systemisk sexisme og rasisme. Høyresiden anklager dem for å gå altfor langt i forsøket på å forbedre sitt image. For eksempel gir politiet etter for «woke»-bevegelsen ved å oppsøke borgere mistenkt for «transfobe» innlegg på sosiale medier eller ved å male noen av kjøretøyene sine i regnbuens farger. Enda mer alvorlig er anklagen om at de praktiserer et «to-nivå-politi» i opprettholdelsen av orden. Under nedstengningen ble Black Lives Matter-demonstrasjoner tolerert med en viss overbærenhet, mens demonstrasjoner mot restriksjonene ble undertrykt. Politiet har vist seg nådeløst mot opptøyene i august, mens de under en voldelig rom-demonstrasjon i en forstad til Leeds den 18. juli utviste mer forsiktighet.
– Når du snakker om spenninger, nevnte du etniske spørsmål. Disse nylige opptøyene, er de etter din oppfatning sosiale eller etniske opptøyer?
– Det er en blanding av begge deler. Det er klart at det er underliggende etniske spenninger, og dette er ikke nytt. Britisk historie har sett spenninger mellom ulike grupper, spesielt mellom muslimer og hinduer, hvor konflikter fra det indiske subkontinentet importeres til Storbritannia. Det er også spenninger mellom det svarte samfunnet og det asiatiske samfunnet (pakistansk, indisk, bangladeshisk), forverret av økonomiske forskjeller og voldelige hendelser. Asiater er ofte bedre integrert økonomisk, med velstående familiebedrifter, noe som kan skape friksjon med de svarte samfunnene som lider mer av fattigdom. Til slutt er det spenninger i økonomisk utsatte byer mellom den hvite befolkningen, som føler seg etterlatt, og migranter som ofte innlosjeres på hotellene i de aktuelle nabolagene.
– Men det ville være for enkelt å redusere de nylige opptøyene til en etnisk konflikt. I stor grad er disse opptøyene et speilbilde av et bredere sosialt sinne, spesielt innen den hvite arbeiderklassen. De ser at innvandringen fortsetter, at nyankomne finner arbeid mens innfødte borgere er arbeidsledige. Dette skaper en dyp harme. Innvandring spiller en rolle i disse spenningene, ikke nødvendigvis fordi immigrantene er deres naboer, men fordi arbeiderklassen vet at andre steder finner immigranter jobber mens de selv sliter med å få dem.
– Brexit skulle løse en del av disse frustrasjonene ved å begrense innvandringen, spesielt fra EU, og ved å prioritere høyt kvalifiserte arbeidere. Men virkeligheten har vært en annen. Storbritannia har sett en økning i innvandring utenfor Europa, med ofte lavt kvalifiserte arbeidere som kommer for å ta jobber i helsevesenet eller omsorgssektoren. Dette har ikke løst de grunnleggende problemene og har til og med bidratt til å forverre følelsen av å være forlatt som en del av befolkningen opplever.
– Opptøyene er derfor et symptom på en dyp sosial uro, forsterket av etniske spenninger og myndighetenes manglende evne til å respondere effektivt. Hva tror du om fremtiden for disse spenningene?
– Disse opptøyene er symptomer på et voksende sinne over økonomiske ulikheter, mislykket integrering og en vedvarende følelse av urettferdighet. Så lenge disse problemene ikke blir håndtert systematisk, er det sannsynlig at slike voldelige utbrudd vil fortsette. Politiets og myndighetenes rolle er avgjørende, men foreløpig er deres reaksjoner overfladiske. Spenningene vil bare fortsette å bygge seg opp til neste krise.
