Midtøstens sosiale mosaikk er bygget opp rundt etnisitet, religion og stamme, primære bånd som kombineres med sosial status, territorium og eventuelt politikk i vestlig forstand, men dette kommer i siste rekke. Disse grunnleggende båndene forklarer hvordan regionen fungerer og er organisert.
Libanon, Syria, Irak og Jemen er mislykkede og fragmenterte stater. Vi må erkjenne at de aldri har vært nasjonalstater, men kun «territorialstater». Når vi sammenligner disse fire landene med Egypt eller Jordan, som er mye mer etnisk og religiøst homogene, er det vanskelig å unngå tanken om at det er deres samfunnsmessige mangfold som er hovedårsaken til deres sammenbrudd og de blodige borgerkrigene de har opplevd eller fortsatt opplever.
Tilfellet Jordan er særlig interessant, for det er uten tvil det mest kunstige landet i regionen; det eksisterte ikke før 1920, ikke engang som en underavdeling av Det osmanske riket.
Dets nåværende territorium tilsvarte den sørlige delen av wilayat (red. anm. tyrkisk/arabisk for provins/stat) Damaskus. Franskmennene og britene ble enige om elven Jarmuk som nordgrense; London definerte ensidig Jordanelven i vest som den østlige grensen for jødisk bosetting i Palestina. Grensen til Saudi-Arabia ble trukket med linjal, men med tanke på å opprettholde en landforbindelse med Irak. Det hashemittiske monarkiet er fremmed, ettersom det stammer fra Hijaz (red. anm. en historisk region i det vestlige Saudi-Arabia, som omfatter blant annet de hellige byene Mekka og Medina. Det var fra Hijaz at det hashemittiske dynastiet, som blant annet styrte Mekka, stammer). Sharifens sønner fra Mekka fikk Transjordan og Irak av britene som en slags kompensasjon etter at prosjektet med et stort arabisk kongerike mislyktes. Landet har opplevd tre bølger av palestinske flyktninger: i 1948, 1967 og 1991, da de ble fordrevet fra Golfen etter at PLO støttet Saddam Husseins invasjon av Kuwait.
Likevel er Jordan stabilt, fordi 95 % av befolkningen er sunnimuslimske arabere; religion og etnisitet fungerer som to samlende bånd mellom de opprinnelige jordanerne og palestinerne.
At det hashemittiske monarkiet hevder å stamme fra profeten Mohammed, gir også Jordan en kilde til stabilitet. Det har riktignok ikke vært uten utfordringer, ettersom Yasser Arafats PLO forsøkte å ta makten i 1970 (Svart september), og islamistiske grupper fortsatt ligger på lur. Likevel, sammenlignet med andre stater i Den fruktbare halvmåne, forblir Jordan et eksempel på stabilitet og begynner å ligne en nasjon.
Arabere mot alawitter
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
