Spørsmålet i folkeavstemningen som ble holdt i Kasakhstan 6. oktober 2024, gjaldt byggingen av et atomkraftverk. For å forstå hvorfor president Tokajevs regjering valgte å gjennomføre denne avstemningen, må vi se på flere faktorer som strekker seg tilbake i tid.
For det første, på den positive siden, har Kasakhstan betydelige uranforekomster som gjør landet til en av verdens største produsenter av denne råvaren. Utnyttelsen begynte beskjedent under Sovjetunionen på 1940-tallet [1], hovedsakelig for militære formål. Denne ledende posisjonen på uranmarkedet gir en god begrunnelse for å bygge minst ett atomkraftverk. Det vil kunne løse vedvarende problemer med strømforsyning og sikre energiuavhengighet på mellomlang sikt, ved hjelp av en energikilde som anses som «ren» i lys av den globale klimautfordringen.
Arven fra Semipalatinsk-testområdet
Videre kan vi ikke overse det svært negative aspektet som har påvirket debattene rundt folkeavstemningen og enkelte velgeres valg. Dette handler om den tunge arven, både i form av langvarige helseproblemer og traumatiske minner, fra Semipalatinsk-testområdet i den sentrale østlige delen av landet. Mellom 1949 og 1991 (da det ble stengt etter beslutning fra president Nazarbajev) gjennomførte Sovjetunionen atomprøvesprengninger her, både over og under bakken. Gitt disse negative assosiasjonene til atomkraft, som sannsynligvis forklarer mange av «nei»-stemmene, er det forståelig at den kasakhstanske regjeringen ønsket å legitimere sitt strategiske valg gjennom en folkeavstemning.
Et siste punkt å vurdere for å forstå debattene og spørsmålene i folkeavstemningen, er hvilket selskap (eller konsortium) som skal bygge det fremtidige atomkraftverket nær Balkhasjsjøen i sørøst. Foreløpig ser russiske og kinesiske selskaper ut til å ligge best an, men andre aktører, inkludert et fransk og et sørkoreansk selskap, er fortsatt med i konkurransen. Dette reiser viktige spørsmål om teknologisk avhengighet og energipolitisk geopolitikk, som kasakhstanske myndigheter er fullt klar over.
Økonomiske og strategiske interesser
Disse bakgrunnsfaktorene forklarer viktigheten av denne folkeavstemningen og bidrar til å forstå resultatene. Den 7. oktober rundt middagstid ble nesten endelige resultater kunngjort. «Ja»-siden vant klart med over 70 % av stemmene, mot rundt 26 % «nei». Etter en valgprosess som generelt har vært godt organisert og transparent, er dette utvilsomt en seier for regjeringen.
Men utover atomspørsmålet må kasakhstanske myndigheter også analysere dataene fra folkeavstemningen grundig. Spesielt er det store geografiske forskjeller i valgdeltakelsen som krever oppmerksomhet. Mens den nasjonale deltakelsen var nesten 64 %, lå den i de fleste administrative regioner mellom 60 og 70 %. I hovedstaden Astana falt imidlertid deltakelsen til rundt 50 %, og i Almaty, landets tidligere hovedstad, var den bare litt over 25 %.
Nesten endelige tall for nasjonal og regional valgdeltakelse
Det er selvsagt umulig å tolke disse forskjellene med de dataene vi har tilgjengelig. Likevel gir de grunnlag for refleksjon over visse utfordringer som Kasakhstan står overfor, og som myndighetene er fullt klar over. Bevaringen av det vi kan kalle «det kasakhstanske miraklet» – byggingen av et stabilt og velstående land som forener over 100 etniske grupper, uten kystlinje og omgitt av mektige naboer – avhenger av kontinuerlige tilpasninger. Folkeavstemningen om atomkraft er det nyeste eksempelet på dette. Studiet av landets interne og eksterne suksesser, spesielt takket være et dyktig diplomati, fortjener økt oppmerksomhet i vitenskapelig forskning, i tråd med fremskrittene som er dokumentert over de siste årene.
[1] Se Antoine Mestrallet, «L’uranium, la réserve kazakhe», Conflits, NS nr. 16, 2022, s. 45–47.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
