En avtale mellom Armenia og Aserbajdsjan om Zangezour-korridoren er underveis. Under Donald Trumps ledelse styres Sør-Kaukasus av pax americana og den fremtidige Trump Road for International Peace and Prosperity (TRIPP).
I geopolitikk finnes det ingen venner, bare interesser. Det møtet i Washington mellom de armenske og aserbajdsjanske lederne 8. august er ment å resultere i en fredsavtale som bekrefter USAs styrkede posisjon i Sør-Kaukasus – et strategisk kommunikasjonsknutepunkt – på bekostning av de to tradisjonelle maktene Russland og Iran. Vil USA være i stand til å sikre fred og velstand i Sør-Kaukasus? Hvem vinner i denne nye runden av det store spillet mellom Vesten på den ene siden og Russland og Iran på den andre?
Torsdag 7. august fløy Armenias statsminister Nikol Pasjinian til Washington, der han dagen møtte Aserbajdsjans president Ilham Alijev, under et toppmøte ledet av USAs president Donald Trump i Det hvite hus. I Armenia spekuleres det heftig på hvor store innrømmelser statsministeren kan komme til å gjøre.
De to lederne skal også signere «dokumenter om oppløsningen av Minsk-gruppen» i Det hvite hus. Gruppen har vært ledet av USA, Frankrike og Russland, men har vært uten funksjon siden november 2020. For Jerevan føyer dette seg inn i rekken av ensidige innrømmelser gitt til Baku.
Zangezour-korridoren
Utenfor Pasjinians indre krets er det ingen tvil om at maktbalansen – som har vært sterkt i Alijevs favør siden hans militære seier i Karabakh i november 2020 – ikke gir grunnlag for forventninger om amerikansk støtte. Statsministeren ventes derfor nok en gang å gi etter, denne gangen i en strategisk viktig sak: «Zangezour-korridoren».
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 
Denne viktige geostrategiske forbindelsen, som Baku har krevd i fire år, skal koble Aserbajdsjan til eksklaven Nakhitsjevan, og videre til Tyrkia, via Syunik-provinsen i Sør-Armenia. Jerevan motsetter seg dette kraftig og avviser ethvert inngrep i landets suverenitet over den planlagte dobbeltforbindelsen – både jernbane og vei – som går langs grensen til Iran. Teheran, som frykter at denne grensen i praksis skal forsvinne, har på nytt advart mot et prosjekt drevet fram av Baku og dets tyrkiske allierte.
En amerikansk trojansk hest?
Begrepet «Zangezour-korridoren» er nå byttet ut med det mer selvsentrerte navnet Trump Road for International Peace and Prosperity (TRIPP), men saken handler om langt mer enn armensk-aserbajdsjanske relasjoner.
Korridoren på 43 kilometer gjennom armensk territorium skal ifølge en offisiell avtale administreres av et amerikansk konsortium i hundre år – en første i postsovjetisk historie. Selv om konsortiet lover å respektere armensk lov, innebærer denne delegeringen av suverenitet et alvorlig slag mot Armenias eksistens og levedyktighet som stat.
Bortsett fra Nobels fredspris, som Donald Trump stadig synes å jakte på, hva vil kontrollen over «Zangezour-korridoren» gi Washington? Fra Teheran og Moskva fremstår dette som et diplomatisk skalkeskjul for å innfri Bakus krav uten motytelser. Aserbajdsjan har ikke tilbudt Armenia adgang gjennom Nakhitsjevan for å lette transitt mellom Jerevan og Meghri lengst sør i landet. Dette ligner lite på en rettferdig fred, til tross for presidentens store ord.
Armenia får heller ingen sikkerhetsgarantier, for det er ikke snakk om å utplassere amerikanske styrker langs veien. De vil erstatte de russiske grensevaktene, som ser med stor skepsis på denne vestlige penetrasjonen av deres sørkaukasiske interessesfære. Russlands offisielle reaksjoner viser tydelig misnøye overfor en armensk alliert som har blitt ydmyket gjennom en rekke svik – ikke minst ved å la armenerne i Karabakh stå ubeskyttet under den etniske rensingen i september 2023, til tross for at russiske fredsstyrkers oppdrag var å beskytte dem.
Forholdet mellom Moskva og Baku har nylig forverret seg, noe som bekrefter Russlands langsiktige tilbakegang i regionen – selv om landet fortsatt har mange pressmidler, som Armenias avhengighet av russisk energi og landbruksvarer, den store aserbajdsjanske arbeidsinnvandringen til Russland og russiske selskapers betydelige eierandeler i Kaspihavet.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Å kalle TRIPP en trojansk hest er ingen overdrivelse dersom veien i en fremtidig konflikt lar fremmede aktører operere fritt langs Irans grense – først og fremst Israel og USA, men også Tyrkia i mindre grad.
Anakonda-metoden
Opprettelsen av «Zangezour-korridoren» passer godt inn i logikken bak den berømte «anakonda-metoden» formulert av admiral Alfred Mahan. Selve begrepet ble ikke brukt av Mahan, men er en moderne tolkning av hans idé om gradvis kontroll over strategiske punkter, særlig maritime sjekkpunkter, som en langsiktig kvelningsstrategi.
Overført til dagens situasjon handler det først og fremst om å kvele Iran. Sammen med «David-korridoren» og «Ben Gurion-kanalen» kan den kraftig forstyrre Irans transportsystem:
- David-korridoren ville ramme Iran fra vest ved å gi Israel direkte tilgang til irakisk Kurdistan.
- Ben Gurion-kanalen, hvis den blir realisert, ville redusere Gulf-statenes avhengighet av Hormuzstredet, som i dag i praksis kontrolleres av Iran.
- Zangezour-korridoren ville svekke forbindelsen Russland–Iran–India i det internasjonale nord–sør-korridorsamarbeidet, og dermed redusere Irans strategiske rolle i globale transportruter.
Kontroll over Zangezour-korridoren vil gi Washington fotfeste i den «midterste korridoren», en nøkkelrute i Kinas Belte-og-vei-initiativ. Dette ville gi USA to store fordeler:
- a) bremse Kinas innflytelse i Sentral-Asia og Midtøsten,
b) sikre en nøkkelposisjon i forbindelsen Europa–Kaukasus–Asia, og dermed begrense EUs geoøkonomiske selvstendighet.
Dette siste punktet er spesielt viktig nå, ettersom EU forsøker å diversifisere sine energikilder. USA ønsker å posisjonere seg som en stor leverandør av hydrokarboner til det europeiske markedet, for å kompensere for en mulig svekkelse av sin innflytelse dersom Europa blir mer energiuavhengig.
Målet er å kvele Iran, holde Kina i sjakk og til slutt presse Russland ut. Kontroll over korridoren inngår også i en strategi for å bygge en anti-russisk akse med mål om å:
- bryte den strategiske forbindelsen mellom Moskva og Teheran,
- utelukke Russland fra kritisk regional infrastruktur,
- politisk og økonomisk reorientere Armenia.
I denne sammenhengen har vi sett press mot selskaper med russisk kapital i Armenia, som nasjonaliseringen av det nasjonale strømselskapet fra den armensk-russiske eieren Samvel Karapetian, som nå sitter fengslet; innføringen av et amerikansk pilotprosjekt for modulære atomreaktorer; og en omskriving av historien om armensk-russiske forbindelser, der Russland ikke lenger omtales som en historisk beskytter, men som en trussel – sett i lys av de mange svikene de siste årene.
Selv om analogien med Mahans «anakonda-metode» kan være relevant som tolkningsramme, befinner vi oss fortsatt på det strategiske analysestadiet, ikke i et etablert faktum. Israels planer om David-korridoren og Ben Gurion-kanalen finnes foreløpig bare på tegnebrettet. Derimot er strategien om å holde Kina i sjakk og presse ut Russland fortsatt høyst aktuell, i tråd med de grunnleggende prinsippene i den angelsaksiske geopolitiske skolen, slik Mackinder og Spykman formulerte dem.
Fred mellom Armenia og Aserbajdsjan er innen rekkevidde – men veien dit krever mot og ansvar
