Som medlem av den eksklusive “én billion dollar-klubben”, har Polen nå blikket rettet mot G20.
Det finnes få ting som er mer tilfredsstillende enn å se en outsider vinne. På en uvanlig varm septembermorgen kunngjorde Polens statsminister Donald Tusk denne uken at landets BNP hadde passert grensen på én billion amerikanske dollar, og dermed sluttet seg til en eksklusiv klubb på bare 20 økonomier i verden.
Dette representerer det Tusk kalte en «absolutt historisk» milepæl. Og, kan man legge til, absolutt på overtid.
Den virkelige triumfen er ikke tallet i seg selv – som betyr mer for økonomer og politikere enn for andre – men farten i Polens oppstigning. Mens Brussel bekymrer seg for europeisk konkurranseevne og Berlin strever med industriell tilbakegang, vokste Polens økonomi med 3,4 prosent i andre kvartal i år. Veksten i Tyskland, denne antatte økonomiske stormakten i Europa, humper videre med knapt merkbare 0,2 prosent.
Fra køer til erobringer
Polens forvandling kan leses som et økonomisk eventyr: et land som reiser seg fra restene av sentralplanlegging til å bli Europas vekstvinner. Historien har hatt mange vendinger. I motsetning til sine naboer styrte Polen unna finanskrisen i 2008 med både smidighet (og, må det sies, en god porsjon flaks). Ikke minst unngikk de polske bankene – kjedelige etter internasjonale standarder – de eksotiske instrumentene som nesten veltet vestlig finans.
EU-medlemskapet i 2004 var den virkelige katalysatoren, som oversvømte landet med strukturfond samtidig som markeder for polske eksportvarer åpnet seg. Det store hjemmemarkedet – nesten 38 millioner mennesker med stadig dypere lommer – ga en støtpute under globale nedturer. Samtidig gjorde en godt utdannet arbeidsstyrke, en lysside av kommunismens investeringer i utdanning, landet attraktivt for utenlandske produsenter som flyktet fra Kinas økende kostnader.
Les også: Hvordan Polen ble nøkkelen til Europas suverenitet innen halvledere
Nylige geopolitiske endringer har vist seg overraskende gunstige. Selskaper som søker alternativer til kinesiske forsyningskjeder har oppdaget Polens fordeler: EU-medlemskap, rimelige arbeidskostnader og en regjering som ikke truer med å nasjonalisere utenlandske eiendeler på innfall. Krigen ved siden av, i Ukraina, hvor tragisk den enn er, har økt Polens strategiske betydning. Forsvarsentreprenører og nervøse multinasjonale selskaper ser på Warszawa som et stabilt knutepunkt i en stadig mer ustabil verden.
Tusks yndlingsstatistikk – vekst i reell disponibel inntekt – fortjener særlig oppmerksomhet. Politikere vifter ofte med BNP-tall som flagg, men vekst betyr lite hvis vanlige borgere ikke har råd til matvarene. At polakkene har mer penger «som vokser i lommebøkene deres», som statsministeren sier med sin karakteristiske direkte stil, tyder på at denne boomen føles ekte snarere enn statistisk.
Elefanten som ikke er i rommet
Suksess avler selvtillit, og Polens ledere kan i økende grad spørre seg hvorfor deres billionøkonomi fortsatt er ekskludert fra det som trolig er verdens mest eksklusive økonomiske klubb. G20, opprettet i 1999 og oppgradert under krisen i 2008, skal representere verdens viktigste økonomier. Medlemskapet ligner imidlertid stadig mer på en tidskapsel fra tidlig 2000-tall enn på dagens økonomiske virkelighet. Som de store amerikanske proffligaene er G20 en lukket butikk, uten kriterier for nedrykk eller opprykk basert på resultater.
Argentina, for eksempel (BNP i 2024: 633,3 milliarder dollar), sitter ved G20-bordet mens Polen ikke gjør det. Mye fattigere Sør-Afrika (ikke engang Afrikas største økonomi) nyter også et tvilsomt medlemskap. Dagens oppstilling gjenspeiler historisk opportunisme og global avkrysning snarere enn økonomisk logikk.
Dessuten går Polens sak utover enkle BNP-rangeringer. Sentral- og Øst-Europa, hjem til nær 200 millioner mennesker og flere av verdens raskest voksende økonomier, mangler meningsfull representasjon. Russlands plass har blitt diplomatisk giftig, mens Tyrkia står med ett bein på hver side av kontinentene. Polen kunne tale for en region som har opplevd en av historiens mest bemerkelsesverdige økonomiske transformasjoner.
Les også: Sikkerhet øverst på agendaen under Polens EU-formannskap
Visegrád-fordelen
Polsk G20-medlemskap ville gi langt mer enn nasjonal stolthet. Visegrád-gruppen – Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn – har til sammen en økonomi på nær to billioner dollar. Legger man til Baltikum, Romania, Bulgaria og andre aktører i regionen, blir Sentral- og Øst-Europa et økonomisk blokklag som kan måle seg med etablerte G20-medlemmer.
Disse landene deler et særegent fellesskap: arven fra kommunismen, EU-integrasjon som suksesshistorie, og den delikate kunsten å håndtere rivalisering mellom stormaktene Washington, Berlin og Moskva. De møter også bemerkelsesverdig like utfordringer: demografisk tilbakegang (unge flytter heller til Barcelona enn til Białystok), hull i infrastrukturen, og den evige spenningen mellom nasjonal suverenitet og europeisk integrasjon.
Polen, velsignet med regionens største økonomi og mest selvsikre diplomati, fremstår som en naturlig talsperson. Warszawa har allerede vist lederskap i Ukraina-spørsmålet (noen ganger smertefullt for vestlige allierte), energisikkerhet (farvel, russisk gass) og forsvarssamarbeid (velkommen, amerikanske baser). Økonomisk diplomati ville være et logisk neste steg.
Virkeligheten melder seg
Polens billionøyeblikk kommer likevel med fotnoter som ville fått en advokat til å rødme. Økonomien er fortsatt sterkt avhengig av EUs strukturfond – støttehjul som til slutt må av når polske inntekter stiger. Demografien forteller en mer nøktern historie: en aldrende befolkning og vedvarende utvandring skaper arbeidskraftmangel som ikke kan løses med entusiasme alene.
Konflikter om rettsstatsprinsipper med Brussel, nå i dvale under Tusks mer EU-vennlige regjering, har vist hvor raskt politiske spenninger kan true økonomiske relasjoner. Europeiske penger kommer med europeiske betingelser – en lærdom Ungarns Viktor Orbán fortsetter å erfare på den harde måten.
Les også: Økonomi i fokus: Polen
G20-medlemskap krever dessuten mer enn økonomisk tyngde. Klubben verdsetter politisk stabilitet, global innflytelse og konstruktivt engasjement i internasjonale spørsmål. Polen scorer godt på stabilitet og stadig bedre på innflytelse, men tilnærmingen til global styring forblir heller snever. Klimapolitikk, handelsregler og finansiell regulering krever perspektiver som går utover sentraleuropeiske bekymringer – og Polens vedvarende avhengighet av kull.
Faktisk gjenspeiler dagens G20-medlemskap geopolitiske realiteter som ren økonomisk logikk ikke kan overstyre. Italias plass skyldes mye EUs integrasjonspolitikk; Sør-Koreas medlemskap reflekterer Øst-Asias strategiske betydning. Polen måtte vise diplomatisk verdi utover imponerende vekststatistikk.
Ventelek
Likevel antyder Tusks påstand om at billion-milepælen «slett ikke er vårt siste ord» større ambisjoner. Polens økonomiske modell – EU-integrasjon kombinert med innenlandsk dynamikk – har vist seg bemerkelsesverdig robust. Landets strategiske beliggenhet, utdannede arbeidsstyrke og demokratiske institusjoner gir fordeler som autoritære konkurrenter sliter med å kopiere.
Om Polen til slutt bryter seg inn i G20 kan avhenge mindre av økonomiske tall enn av geopolitisk utvikling. Etter hvert som vestlige institusjoner tilpasser seg skiftende maktbalanser, blir det stadig mer påfallende å utelate Europas mest dynamiske store økonomi. Polen har gjort seg fortjent til anerkjennelse gjennom prestasjoner; spørsmålet er om global styring kan utvikle seg utover historiske tilfeldigheter.
For nå kan Polen glede seg over å se konkurrentene vri seg, mens de teller sine én billion amerikanske dollar. Tusk, aldri en leder som går glipp av en fotomulighet, vil utvilsomt minne sine europeiske kolleger om Polens prestasjon på hvert toppmøte i Brussel.
Likevel vil G20 trolig motstå eventuelle polske krav, i hvert fall foreløpig, om en ny europeisk plass ved bordet – særlig en som av og til belærer Vesten om migrasjon og suverenitet. Men hvis medlemskapet ble avgjort utelukkende etter økonomisk fortjeneste snarere enn historiske eller geografiske tilfeldigheter, ville Polens invitasjon allerede vært sendt.
De territorielle variasjonene til Polen gjennom århundrene 🔒
