Det infantile mennesket er på vei til å erstatte det voksne, myndige og ansvarlige mennesket. Barndommen fører ikke lenger over i en gradvis voksen status, men til en slags vedvarende barnlighet der vi alle forsøkes passet på i et stadig mer barnaktig språk.
Du-reformen fra slutten av 1960-tallet og innføringen av fornavn som tiltaleform – påstanden var at det skulle føre til likestilling, demokratisering, og reduserte klasseskiller – markerte tapet av et språklig stilistisk nivå: Ved hjelp av tale og skrift kunne man hittil tilkjennegi at man ikke kjente hverandre, og når eller hvis man ble bedre kjent, kunne man bli “dus”, altså et språklig virkemiddel som indikerte overgangen fra en formell til en mer uformell tone.
At vi alle skulle være på fornavn og være dus var og er mer enn en språklig hendelse. Hvorvidt Du-reformen førte til mer likestilling, demokratisering og reduserte klasseskiller er tvilsomt; det den innvarslet var den begynnende infantiliseringen av det voksne mennesket, og den dertilhørende utviskingen mellom barndom og voksenliv
Sammen med statens stadig utvidede oppgaver på enkeltmenneskets vegne har utviklingen har fått en sterk pådriver i digitaliseringen og den sterkt tilstedeværende teknologien i samfunnslivet; mulighetene for å passe på og bli passet på har økt proporsjonalt; alt i beste mening, selvfølgelig. Men er det lurt? Er det lurt ikke å tenke selv over hva man skal ha på seg, passe på hvilke avtaler man har, tenke over hvordan man uttrykker seg skriftlig og muntlig i en gitt sammenheng? Er det lurt på et individuelt plan, og for samfunnet i sin helhet?
Voksne barn og infantiliserte voksne
I boken The Disappearance of Childhood fra 1960-tallet skriver Neil Postman at når grensene mellom barn og voksne utviskes, påvirker det både barndommen og voksenlivet. Voksenlivet er et resultat av hardt tilkjempede evner til selvkontroll, å kunne utsette egen tilfredsstillelse, tenke konseptuelt, ha historisk kunnskap og bevissthet, opptre fornuftig og holde orden. En kultur som er organisert rundt “events”, umiddelbar tilfredsstillelse og følsomhet/føleri undergraver voksenlivets egenskaper. Det fører til, slik Postman ser det, at voksenlivet og barndommen smelter sammen; resultatet er voksne barn og infantiliserte voksne fordi de voksne ikke lenger representerer en stabil moralsk kategori som kan tolerere eller utholde tvetydighet, eller klarer å regulere sitt eget selv.
Les også: Demokratiets neste skritt: Det suverene individ i en transaksjonell verdensorden 🔒
Istedenfor borgeren har vi fått er en kjønnsmoden superforbruker, hvis behov er i stadig endring og må innfris med én gang. Shoppingkompetansen har fortrengt samfunnsdeltagelsen som det definerende tegnet på frihet, og det er allerede mange tiår siden det politiske livet ble redusert til preferanser, følelser og klager; politikere som føler om de underligste forhold, statsbudsjettet, for eksempel …
Det som er praktisk med følelser – til forskjell fra meninger – er at man ikke kan holdes ansvarlig for dem; meninger derimot kan utfordres, man kan bli nødt til å begrunne sine synspunkter.
I et psykoanalytisk perspektiv har Christopher Lasch («Den narsissistiske kultur», 1979) på lignende måte diagnostisert fremveksten av en narsissistisk personlighetstype der «det egomaniske, erfaringsfortærende, keiserlige selvet regresserer til et grandiost, infantilt, tomt selv». Det er denne infantile varianten av det voksne mennesket som i dag stimuleres frem, pleies og passes på i et utall forskjellige former. Og verre vil det bli hvis vi ikke bestemmer oss for å endre utviklingen.
Noen eksempler fra norsk hverdagsliv
- Det meteorologiske nettstedet yr.no melder ikke lenger bare om det kommende været, men har også råd om påkledning. Sist helg var rådet for Østlandets del å ta på seg pigger under skoene på grunn av ising som følge av nedbør på underkjølt bakke.
- I Norges offentlige bibliotek – i hvert fall i den filialen jeg gjerne benytter meg av – opplyses brukerne på voksenavdelingen om dovettregler på følgende måte: «Bare tiss og bæsj skal i do».
- Bestiller man time, får man et ukjent antall påminnelser om den frem til dagen opprinner; det gjelder det offentlige helsenorge.no, legekontor, og alle andre former for tilbydere av tjenester som krever timeavtaler. Å selv ta ansvar for og huske egne avtaler er blitt avleggs. Voksne mennesker behøver ikke å ta ansvar for egne disposisjoner, tvert imot vi støttes, ledes og hjelpes helt frem til vi er der.
- Handler man på finn.no skal man gi sitt besyv med i form av smilefjes etter handelen; andre steder skal man evaluere handelen; alt for å bedre servicen.
- I den norske skolen, som ligger på verdenstoppen i antall kroner brukt per elev, er forfallet i skrive-. og leseferdigheter sterkt bekymringsfull.
- Universitetenes svar er et forslag om å ‘tilpasse seg’ studentenes manglende elementære ferdigheter, det vil si å senke kravene. Akademia protesterer, heldigvis. Det er med læringssituasjonen på grunnskolenivå det må gjøres noe med, ikke redusere kravene til elementære ferdigheter hos dem som vil studere.
Jeg nevnte bibliotekets stil for å formidle gjeldende dovettregler; fenomenet er imidlertid omseggripende. Norsk språk blir generelt mer og mer infantilt. Vi tenker “oppi hodet vårt”, vi kan ikke skrive ett substantiv lenger uten å tilføye et eiendomspronomen: Han løftet benet sitt og klødde seg i hodet sitt med høyrearmen sin. Betydningsforskjellen mellom ord som kan samskrives eller særskrives har vi nesten tatt rotta på. Noen eksempler: Å påta seg en oppgave, å ta på seg genseren, og nedsette et utvalg, å sette ned stolen, å slå fast en spiker, å fastslå et faktum. Poenget er at den samskrevne varianten har overført betydning, den særskrevne bokstavelig betydning – rekken av eksempler kan dessverre utvides i det uendelige …
Les også: Å lage samfunnskontrakten på nytt 🔒
I tillegg har det oppstått en form for samskriving à la engelsk/amerikansk, som overflødiggjør syntagmer med epitet og forklarende elementer, à la: lojalitetsforming, elitekanaler, normeksportmodeller, eliteformasjon, kunnskapsmakt, anneksjonsprat med mer. Disse “ordene” er absolutt kontekstavhengige, og selv da er de ofte ubegripelige, men effektivt og ødeleggende for godt norsk språk er det. I sum fører det til at språklige og stilistiske virkemidler utryddes fra det norske språket; subtile og elegante former voksne mennesker har glede av.
La voksne bli voksne og barn bli barn igjen
Det voksne livet forutsetter handling, mot og evne til å ta konsekvensene av egne valg og egen frihet. Når disse egenskapene uthules, blir reaksjonene utydeligere, “feminine”, og får form av misunnelse og motvilje overfor andres prestasjoner fordi vi ikke får det til selv.
Å være voksen er å omgås hverandre på en moden måte, uttrykke seg voksent, kle seg på en voksen måte, og kjenne den historiske og kulturelle sammenhengen man inngår i. Det siste fører til ydmykhet og takknemlighet; voksne dyder som tidligere ble utviklet i barndommen fordi den ble ansett for å være en læretid til voksenlivet (da jeg tok ped.sem i 2006 ble vi studenter fortalt at voksne ikke hadde noe å lære barn og unge).
Hannah Arendt beskriver det konkrete resultatet av takknemlighet og ydmykhet på denne måten i essaysamlingen Between Past and Future fra 1960-tallet: Å motta, bygge videre på, kritisere og utvide en arvet verden uten å utslette den […] fordi å forvalte verden er en oppgave som må løses i fellesskap.
Det er en oppgave som fordrer voksne mennesker.
