Nasjonaliseringen av Venezuelas oljeindustri var ment å sikre statlig suverenitet og økonomisk selvstendighet. I dag, etter økonomisk forfall, sanksjoner og maktskifte, står landet igjen overfor et grunnleggende spørsmål om hvem som faktisk kontrollerer oljen.
I Venezuela ble det første drivverdige oljefunnet gjort i 1913; senere ble landets oljeindustri utviklet i hovedsak av amerikanske selskaper, tillegg til Shell. Etter Mexicos oljenasjonalisering i 1938 vedtok Venezuela lover som tillot statseide oljeselskaper. Etter andre verdenskrig var Venezuela blant de første oljeeksporterende land som innførte 50/50 fordeling av overskuddet mellom oljeselskapene og staten.
Etter gjenopprettelsen av demokratiet tok Venezuela i 1960 noen viktige initiativ. Sammen med fire oljeeksportører fra Midtøsten tok Venezuela initiativet til Organisasjonen av petroleumseksporterende land, OPEC. Det stiftet det første fullt statseide oljeselskapet, Corporación Venezolana de Petróleo, CVP. I august 1971, under Rafael Calderas presidentskap, ble det vedtatt en lov som nasjonaliserte landets naturgassindustri. Samme år erklærte det retten om tilbakeføring at alle eiendeler, anlegg og utstyr som tilhørte konsesjonærer innenfor eller utenfor konsesjonsområdene, uten kompensasjon ved konsesjonens utløp. CVP skulle delta i alle faser av industrien og høste inntekten fra olje.
Selskapet ble organisert som et direkte organ under Departementet for gruver og hydrokarboner, med ministeren som styreleder, og det vokste aldri som forventet. På 1960-tallet hadde Venezuela en kontinuerlig debatt om hvorvidt oljeindustrien skulle nasjonaliseres, og i mellomtiden hvordan oljeproduksjonen skulle beskattes. Resultatet var et usikkert investeringsklima for de utenlandske oljeselskapene som opererte i landet. Investeringene, spesielt for leting, falt markant, og tidlig på 1970-tallet krympet reservebasen, mens balansen i økende grad ble erstattet av tungolje.
En ny start
Den første oljekrisen i 1973–1974 endret maktforholdene i oljemarkedet. Økningen i oljeprisene sammenfalt med parlamentsvalget i Venezuela, og den nye regjeringen gikk videre med en full nasjonalisering av oljeindustrien før konsesjonene utløp. Med henvisning til lovgivningen fra 1971 skulle all oljeselskapseiendom tilbakeføres til staten uten kompensasjon. For mange selskaper betydde dette et statlig overtakelse innen 1983, og for de fleste selskaper senest i 1990. Men allerede i 1972 var departementets innblanding i oljeselskapers saker gjennomgripende; Industrien ble praktisk talt drevet av staten. Oljekrisen i 1973 og prisøkningen oversvømte Venezuela med penger som ble brukt uten særlig plan. Sterk inflasjon var et umiddelbart resultat av økende offentlige utgifter, lønningene økte samt offentlige investeringer i utvalgte industrier.
I perioden 1974–1975 besluttet det regjerende partiet Acción Democrática å nasjonalisere oljeindustrien umiddelbart. Hensikten var delvis å relansere oljeindustrien med nye investeringer i leting og utvikling. En nasjonaliseringskommisjon ble opprettet for å vurdere nødvendige tiltak for å overta oljeindustrien før 1983. Kommisjonens rapport anbefalte en nasjonalisering i flere faser, med et holdingselskap og separate driftsselskaper fremfor ett enkelt nasjonalt oljeselskap. Synspunktene til personellet i oljeindustrien var viktige. Personalet i de utenlandsk-eide oljeselskapene fryktet å miste fordeler oppnådd gjennom mange års fagforeningsaktivitet. Målet var å opprette et nasjonalt oljeselskap som i praksis opererte som et stort privat oljeselskap.
Les også: USA-Venezuela: Alt for det svarte gullet? 🔒
Etter en omfattende nasjonal debatt ble det besluttet i august 1975 å nasjonalisere oljeindustrien, med virkning fra 1. januar 1976. Opplegget var et holdingselskap, Petroleos de Venezuela, S.A., PdVSA, for å planlegge og koordinere driften av datterselskapene. Den venezuelanske staten var den eneste aksjonæren i PdVSA.
Driften av de private oljeselskapene ble overtatt av fjorten datterselskaper av PdVSA, som hver erstattet et utenlandsk eid selskap. Hensikten var å gi driftsselskapene en høy grad av uavhengighet, ganske likt forholdet mellom de ulike driftsselskapene og deres tidligere utenlandske eiere. Målet var stort sett å sikre inntekter og holde driften i gang. Nasjonaliseringen i Venezuela var original, i den forstand at staten overtok eiendelene til de distinkte, private oljeselskapene, og de beholdt separate identiteter en periode.
Nasjonalisering ved forhandling
Løsningen var at den venezuelanske regjeringen skulle forhandle om overtakelsen av driftsselskapene individuelt. Ved starten i 1976 var det fjorten operative oljeselskaper i landet, alle eid av staten gjennom holdingselskapet PdVSA, men organisatorisk identiske med de tidligere utenlandske konsesjonærene. De opprinnelige intensjonene var å gi driftsselskapene en høy grad av uavhengighet, ganske likt det tidligere forholdet mellom de ulike driftsselskapene og deres utenlandske eiere. Hoveddelen av de ansatte ble værende, noe som skapte en bemerkelsesverdig kontinuitet innen personal, bedriftskultur og ledelse. I motsetning til mange andre tilfeller ble ikke Venezuelas nasjonale oljeselskap bygget fra bunnen av, men kunne trekke nytte av erfaringene til utenlandske aktører i landets oljeindustri. Kontinuitet fra private operasjoner skilte den venezuelanske erfaringen fra de andre nasjonale oljeselskapene. Dette innebar også å overta forretningskulturen fra privat næringsliv. Kontinuitet i personalet var avgjørende, bekreftet av toppledelsen i styret, der de statlige eierne hadde liten innflytelse.
I Venezuela måtte det nyorganiserte PdVSA fra 1976 lite på driftsselskaper som den formelt kontrollerte, men som representerte distinkte organisasjonskulturer. Disse forretningskulturene var i bunn og grunn teknokratiske, ikke politiske. Personalet som ble arvet fra private operatører, så i hovedsak på sin oppgave som å drive en effektiv oljeindustri, ikke å drive politikk. Den menneskelige arven fra privat sektor skapte spenninger i den nyorganiserte nasjonale oljeindustrien. For det første var det tydelige konflikter mellom driftsselskapene og holdingselskapet når det gjaldt kompetanse og operasjonell uavhengighet. Dette tvang ledelsen i holdingselskapet til å konsentrere innsatsen om interne selskapsanliggender.
Det var spenninger mellom holdingselskapet og dets politiske miljø. I den grad ledelsen i holdingselskapet måtte prioritere interne problemer, måtte de også ta de teknokratiske bekymringene til personalet på alvor. Toppledelsen i PdVSA måtte gi politikk lavere prioritet enn det som ellers kunne vært tilfelle. Det er tegn på at PdVSA ikke bare ikke ønsket politisk innblanding, som andre nasjonale oljeselskaper, men også ga relativt lav prioritet til kontakter med det politiske livet, i motsetning til andre nasjonale oljeselskaper. PdVSA-ledere anså seg ofte som mer effektive og mindre korrupte enn byråkratiet.
De historiske omstendighetene rundt oljenasjonaliseringen i Venezuela gjorde samspillet mellom regjeringen og det nasjonale oljeselskapet annerledes enn i andre tilfeller. Det nasjonale oljeselskapet, altså holdingselskapet og de operative datterselskapene, var mer heterogent enn sine motparter i andre land. Det var i starten mindre sentralisert, med toppledelsen som hadde mindre gjennomgripende makt over selskapets anliggender. Heterogeniteten gjorde PdVSA vanskeligere å styre utenfra. Selskapet ble ikke opprettet av staten, men, i motsetning til de andre tilfellene, et oppkjøp, med en organisatorisk identitet med røtter i privat næringsliv, i hvert fall i utgangspunktet.
Les også: Fredsprisen, Venezuela og Norges moralske flukt fra realpolitikken
På grunn av sin betydning for eksportinntekter og offentlige inntekter hadde PdVSA en dominerende posisjon i Venezuelas politiske økonomi, noe som gjorde landet kritisk avhengig av dets ytelse, noe som i utgangspunktet hjalp selskapet å motstå forsøk på politisk innblanding. PdVSA ble ansett som for viktig til å være gjenstand for utilbørlig inngripen. Den private og utenlandske fortiden til den venezuelanske oljeindustrien gjorde den til en utviklet enklave i det som fortsatt i stor grad var et utviklingsland. Fra starten av var det en kulturell uoverensstemmelse mellom myndighetene og selskapet, noe som skapte gjensidig mistillit, men også gjensidig ikke-innblanding i samhandlingen.
Den opprinnelige kommandostrukturen i den nasjonaliserte venezuelanske oljeindustrien var tre-nivås: Energi- og gruvedepartementet utarbeidet petroleumspolitikken og overvåket driften, holdingselskapet PdVSA utarbeidet spesifikke programmer og koordinerte operasjoner, og til slutt datterselskapene som utførte de ulike operasjonene. Helt fra starten var PdVSAs mandat å operere som et privat oljeselskap, med profitt som hovedmål. Fra dette perspektivet ble PdVSA fra starten i 1976 frigjort i forhold til den statlige eieren. På den tiden var det verdens niende største oljeselskap og verdens sekstende største industriselskap. Det felles målet til selskapet og den statlige eieren var forretning, penger, ikke politikk.
Umiddelbare prioriteringer var å holde driften i gang, modernisere anlegg og utstyr, og deretter konsolidere organisasjonen og redusere antallet operative tilknyttede selskaper. Det ble ansett som sløseri å beholde fjorten driftsselskaper som utførte i hovedsak parallelle oppgaver. Gjennom fusjoner ble antallet driftsdatterselskaper redusert til syv og deretter til fem i to trinn i 1977, og deretter til fire i 1978. Strukturen med et holdingselskap og fire driftsdatterselskaper ble beholdt til 1986, da kostnader og lave oljepriser førte til sammenslåing av to av datterselskapene. Senere har lave oljepriser rammet både statseierne og det statseide oljeselskapet. I 1993, for å finansiere investering og vedlikehold, ble statens andel av overskuddet redusert fra 71 til 36 prosent.
Vedvarende lave oljepriser gjennom 1990-tallet ga press for å forenkle selskapsstrukturen, noe som ble oppnådd i 1997. På 1990-tallet åpnet Venezuela igjen for utenlandske investeringer i oljeindustrien.
Omstrukturering
I 1997 førte fortsatt lave oljepriser til en omstrukturering av PdVSA med mål om å kutte kostnader. Konseptet med parallelle driftsselskaper ble forkastet; i stedet ble selskapet omorganisert etter funksjoner i tre nye selskaper for oppstrøms-, nedstrøms- og bedriftstjenester. Gjennom datterselskaper har PdVSA hatt interesser i raffinerier i Tyskland, Sverige og USA. Nedstrømsinvesteringene i utlandet ble organisert gjennom joint ventures på en 50/50-basis med utenlandske partnere. Formålet med engasjementet nedstrøms var å sikre markedsutsalg for venezuelansk olje. Målet var å sikre utsalg gjennom deltakelse i raffinerier i utlandet.
Den tidligere venezuelanske modellen hadde gitt mangfold og pluralisme i oljeindustrien etter nasjonaliseringen. Organiseringen av PdVSA var unik gjennom desentralisering og pluralisme på driftsnivå. I begynnelsen var det tilsynelatende en høy grad av delegering av myndighet innen PdVSA-gruppen, hvor holdingselskapet overvåket driften av datterselskapene og som regel ikke grep inn i den daglige ledelsen. Konseptet med parallelle driftsdatterselskaper var det mest originale aspektet ved Venezuelas oljeindustri. Ulike statseide oljeselskaper skulle konkurrere med hverandre i alle faser av industrien, fra leting og utvikling til transport, raffinering og markedsføring. De ulike selskapene markedsførte separat raffinerte produkter i internasjonale markeder, selv om dette var underlagt noe koordinering fra holdingselskapet. Pluralismen ble understreket av separate tankflåter.
Les også: Venezuela er rikt på olje, men verken USA eller verden trenger den
Forholdet mellom holdingselskapet og de operative datterselskapene ble organisert gjennom funksjonelle koordinatorer på holdingselskapnivå, med oppgave å integrere de ulike aktivitetene til datterselskapene. Koordinatorene utfører i stor grad sitt arbeid gjennom koordineringskomiteer, med representanter fra driftsselskapene. Konseptene med funksjonelle koordinatorer og koordineringskomiteer var en direkte arv fra noen av de store internasjonale oljeselskapene som opererte i Venezuela fram til 1975. Selv med den graden av ledelsesmessig uavhengighet datterselskapene tilsynelatende nøt, var de ikke selvstendige selskaper. De beholdt ikke overskuddet. Alle inntekter ble kanalisert til holdingselskapet. På sin side ble datterselskapenes utgifter kontrollert av holdingselskapet gjennom deres budsjetter. Deres regnskaper ble som regel ikke publisert. Siden de tre operative oljeselskapene ikke publiserte separate finansielle resultater, er det vanskelig å vite deres reelle uavhengighet og dermed graden av konkurranse mellom dem. Uansett ga pluralismen på driftsnivå holdingselskapet kriterier for evaluering av deres prestasjon. Pluralisme hadde fordelen av å avsløre relative forskjeller i effektivitet i de ulike fasene av industrien.
Pluralisme sikret mange godt betalte lederstillinger. I begynnelsen var det nasjonale oljeselskapet, når det gjelder arbeidskultur og ledelseskompetanse, en enklave av effektivitet i et utviklingsland preget av store økonomiske og sosiale ulikheter. Kontrasten mellom PdVSA og tilsynsorganene, som departementet, når det gjelder kompetanse, var påfallende. Over tid svekket uthulingen av arven denne kontrasten, samt argumentet for pluralisme.
Inn kommer Chávez
Valget av Hugo Chávez som president i Venezuela i 1998 førte til de mest grunnleggende endringene i venezuelansk olje siden nasjonaliseringen i 1976. Chávez-regjeringen beordret PdVSA til å utføre oppgaver innen regional og infrastrukturell utvikling, som ikke var knyttet til kjernekompetansen innen petroleum. Ved å holde tilbake investeringsmidler satte den første Chávez-regjeringen i gang den gradvise tekniske forvitringen av PdVSA.
Finansiering av PdVSAs investeringer og kontroll over selskapets overskudd har vært særlig konfliktfylt i forholdet mellom selskap og myndigheter. I starten, altså ved nasjonaliseringen i 1975–1976, var hensikten å sikre selvfinansiering av det nasjonale oljeselskapet. Ifølge nasjonaliseringsloven skulle ti prosent av nettoverdien av oljeeksporten brukes av PdVSA til å finansiere nye prosjekter, som til slutt skulle samles i et eget fond, Oljeinvesteringsfondet. Med økningen i oljeprisene i 1979–1980 nådde fondet en størrelse som var blitt ansett som usannsynlig på midten av 1970-tallet, og nådde 8 milliarder dollar i utenlandsk valuta innen 1981. I 1982, da staten nærmet seg en finanskrise, tok sentralbanken kontroll over fondet. Som kompensasjon fikk PdVSA en ny investeringskonto i lokal valuta hos sentralbanken, konvertert til en gunstig valutakurs.
I 1986 kjøpte PdVSA femti prosent av det amerikanske raffineriet Citgo, resten i 1990. Som en konsekvens ble den venezuelanske staten eier av et stort amerikansk oljeraffineri og dets rørledningssystem. Gjennom Citgo kontrollerte PdVSA opptil ti prosent av det amerikanske oljemarkedet. PdVSA investerte også i nedstrømsoperasjoner i Tyskland og Sverige. I 2010 solgte PdVSA femti prosent av det tyske Ruhr-Oel til russiske Rosneft. I 2016 tilbød Venezuela Citgo som sikkerhet for gjeld til Russland. Utsiktene til russisk eierskap av et stort raffineri og et rørledningssystem utløste kritiske reaksjoner i USA, og et amerikansk forsøk på å konfiskere Citgo, med henvisning til den konstitusjonelle fastlåste situasjonen i Venezuela. I 2019 innførte den amerikanske regjeringen sanksjoner, frøs PdVSA-eiendeler og forbød amerikanske selskaper og borgere å gjøre forretninger med selskapet. Citgo kuttet båndene og stoppet betalingene. Deretter måtte det amerikanske finansdepartementet organisere en økonomisk redningsaksjon for at Citgo skulle kunne fortsette virksomheten i USA. Sanksjonene har senere blitt utvidet.
Siden Chávez tok makten, har forholdet til USA vært anstrengt. I 2002 førte det mislykkede kuppforsøket, med amerikansk støtte, til at regjeringen tok en mer venstreorientert retning med en mer konfronterende stil. I november 2001 vedtok Chávez-regjeringen lovgivning for å sikre strengere politisk kontroll over PdVSA. Generalstreiken 2002–2003 ble initiert av PdVSAs toppledere og ansatte, støttet av CTV-fagforeningsforbundet, og var en lockout ment for å legge press på Venezuelas president Hugo Chávez til å utlyse nyvalg som han antakelig ville tape. Oljeproduksjonen ble nesten helt stanset i to måneder.
Les også: – Maduros regjering har gjort Venezuela til en kilde til problemer i hele regionen
Regjeringseieren svarte med å sparke tusenvis av ansatte, hvorav mange var høyt kvalifiserte, men de var i konflikt med Chávez-regjeringen. Erstatningen ble delvis rekruttert på ideologiske kriterier. PdVSA som oppsto, hadde personell som var mer lojale mot regjeringen, men med mindre erfaring og kompetanse. En konflikt initiert av en privilegert del av samfunnet for å forsvare sine privilegier endte i fiasko. Hugo Chávez døde i 2013.
Hans etterfølger, Nicolás Maduro, har måttet håndtere en alvorlig og komplisert økonomisk og sosial krise, midt i konkurrerende geopolitiske krefter. Til tross for å ha verdens største oljereserver, hadde Venezuela lidd under grov økonomisk misforvaltning, selv under årene med vedvarende høye oljepriser. Prisfallet på olje i 2014 førte landet nærmere et økonomisk og politisk sammenbrudd. Landets befolkning sliter med løpsk inflasjon og står overfor kronisk mangel på mat og andre basisvarer. Risikoen er at økonomiske vanskeligheter vil utløse sosial uro og undergrave politisk stabilitet.
I motsetning til de fleste oljeeksportører i Gulfen, med høye oljepriser mellom 2008 og 2013, pådro Venezuela seg en stor offentlig gjeld, samtidig som det ikke klarte å bygge betydelige valutareserver for å dempe uventede oljeprissjokk. PdVSA, det statseide olje- og gasselskapet, økte også sin gjeldsbyrde betydelig. Landet «pantsatte» en stor del av sin råoljeproduksjon gjennom olje-for-lån-betalinger til Kina, sterkt subsidiert drivstoff hjemme, og subsidierte oljeleveranser til Venezuelas politiske støttespillere i Karibia og Mellom-Amerika under Petrocaribe-programmet. Minkende kontantinntekter har i årevis tvunget PdVSA til å redusere oppstrøms investeringer, noe som forsinker ekstra tungoljeprosjekter i Orinoco-beltet. Dårlig forvaltning av energi og økonomi ble ikke innført av Chávez-regjeringen, det har vært en tradisjon gjennom Venezuelas moderne historie, i hvert fall siden oljeprisøkningen i 1973. Behovet er en politisk konsensus som tillater effektivitet og likhet.
I flere tiår ble Venezuela styrt av en teknokratisk elite basert i oljeindustrien. Det skapte ulikheter som undergravde representativt demokrati. En restaurering av forholdene før Chávez virker vanskelig med fredelige midler. Økende amerikanske økonomiske sanksjoner fremhever geopolitikken rundt Venezuelas olje, understreket av kinesisk involvering. Chávez’ siste valgseier i oktober 2012 markerte en seier for den sosiale revolusjonen på hjemmefronten og mot USA på den eksterne fronten. USAs sanksjoner har presset Venezuela inn i et nærmere samarbeid med Kina og Russland. Det mislykkede militærkuppet i 2002, med den amerikanske marinen farvannet, var viktig.
Fra en svak stat med et sterkt selskap til en sterk stat med et svakt selskap?
Historisk sett har Venezuela erstattet staten med et sterkt nasjonalt selskap. Siden nasjonaliseringen i 1976 ble PdVSA en stat innenfor staten, et i stor grad selvstyrt organ, noe mange styremedlemmer som ble utnevnt av myndighetene, rekruttert fra selskapets toppledelse. I tillegg ga nedstrømsoperasjoner i utlandet muligheter for overføringer av midler, for eksempel ved å underprise for råoljeleveranser. Tilsynelatende lyktes frigjøringen fra statens myndighet. Bemerkelsesverdig nok hadde PdVSAs toppledelse mindre enn ett år etter det mislykkede militærkuppet mot Chávez-regjeringen posisjonen til å starte sitt eget opprør, lockouten. Misnøye med at staten tok en større andel av inntektene var en viktig drivkraft. Det er uvanlig at et statseid oljeselskap åpent gjør opprør mot eieren. Denne gangen ble det ikke en suksess. Den «nye klassen» av privilegerte teknokrater basert i oljeindustrien, som kontrollerte de essensielle produksjonsmidlene, feilvurderte sin styrke overfor en folkelig bevegelse. Før Chávez hadde PdVSA kontrollen. Nederlag i konflikten med regjeringseierne førte til uorden i bransjen, forsterket av amerikanske sanksjoner.
Les også: Venezuela: Når oljen gir næring til diktaturet og antisionismen
Siden Chávez’ død i 2013 og Maduros maktovertakelse har Venezuela opplevd økonomiske vanskeligheter og politisk ustabilitet. Opposisjonen har bestridt valgresultater og til og med prosedyrer, men bemerkelsesverdig nok har den inntil 2024 ikke klart å samle seg og presentere en samlet front med et program og kandidater, som har vunnet tilliten til det fattige flertallet av befolkningen. Økonomisk vanstyre kommer til uttrykk gjennom flere valutakurser, rasjonering og varige mangler. Høy inflasjon og økende kriminalitet er tegn på et samfunn ute av balanse og en dysfunksjonell tilstand. Flere valutakurser oppmuntrer innsidere til å dra nytte av privilegert tilgang. Anklager mot PdVSA gjelder hvitvasking av penge.
De grunnleggende administrative strukturene er på plass, men fylt med nye mennesker. Den historiske, gamle «nye klassen» av teknokrater fra før-Chávez-tiden er blitt erstattet av en ny «ny klasse», et oligarki, rekruttert fra regimelojalister og de væpnede styrkene.
Fremveksten av denne nye «nye klassen» følger et mønster fra mange utviklingsland, hvor de væpnede styrkene har tilbudt opplæring og karrierer til rekrutter fra lavinntektshusholdninger; de har avansert til offiserer med politiske ambisjoner og nasjonalistiske tilbøyeligheter. Nassers Egypt er ett tilfelle. På denne bakgrunnen har amerikanske forsøk på regimeskifte i Venezuela en tendens til å slå tilbake. Det største ansvaret for PdVSAs forfall hviler på Chávez- og Maduro-regjeringene, som har forsømt investeringer og vedlikehold, omdirigert ressurser til ikke-oljerelaterte oppgaver og ignorert ledelseskvalitet. Siden Chávez’ død har den nye «nye klassen» stått for maktkamp og økende militær innflytelse samt økonomisk vanstyre. Amerikanske sanksjoner har forårsaket store vansker og mye elendighet, men hovedansvaret ligger på udugelige og korrupte ledere som i økende utstrekning har tydd til undertrykkelse av kritikere og politiske motstandere.
Skifte av regime, eller av skifte av dirigenter?
Natten mellom 2. og 3. januar 2026. invaderte USA Venezuela og skiftet ut landets politiske ledelse. Operasjonen ble gjennomført i løpet av noen få timer. Den hadde trolig krevet måneders forberedelser. Det viktigste virkemiddelet var ikke våpen, men penger. bestikkelse av nøkkelpersoner i et regime i forfall.
Operasjonen tok ikke sikte på regimeskifte, men på sikre at landet ble ledet av personer lojale overfor USA. President Trumps uttalelser var ærlige; det dreide seg ikke om demokrati, valg eller menneskerettigheter, men om kontroll over landets olje. Hensikten er trolig å opprettholde et stabilt, autoritært styre som kan arbeide for USAs oljeinteresser. Venezuelas nasjonalistiske tradisjoner gjør oppgaven vanskelig. I stedet for å melde om frihet og demokrati var beskjeden fra president Trump at Venezuela nå skulle bli et område okkupert av USA på ubestemt tid.
Les også: Gull, olje og dollarens fallende glans
Tiden kan falle lang. Venezuelas olje er for det meste av dårlig kvalitet; den er tung, vanskelig og kostbar å utvinne og behandle; landets oljeindustri er nedkjørt av mangel på vedlikehold og investeringer. En volumvekst i oljeutvinningen vil forutsette høye priser, store investeringer, tilgang på fagkrefter og politisk stabilitet.
Historisk nådde oljeutvinningen en topp på 3,8 millioner fat/dag allerede i 1970; den falt til 1,7 millioner fat/dag i 1985. Utenlandske investeringer bidro til en oppgang til 3,5 millioner fat/dag i 2000. Politisk ustabilitet og nedprioritering av oljeindustrien førte til et fall i utvinningen til 2,8 millioner fat/dag i 2015. Anslaget for 2025 er 0,8 millioner fat/dag, knapt en femtedel av historisk topp. En betydelig vekst i volumet synes lite trolig på flere år, selv under gunstige forutsetninger.
Ventetiden og kostnadene kan bli en belastning i forholdet mellom okkupasjonsmakten USA og Venezuela. Befolkningen forventer en rask økonomisk bedring, men finansieringen er uviss. Millioner borgere har flyktet til nabolandene og mange vil nå vende hjem. Kostnadene vil være høye. I henhold til folkeretten har USA som okkupasjonsmakt ansvaret for befolkningens ve og vel. For regjeringen Trump har folkeretten neppe særlig betydning, men okkupasjonsmakten kan ikke unndra seg sitt politiske ansvar. En stabilisering av økonomien og en gjenoppbygging av oljeindustrien vil kreve store summer; en stor del vil måtte dekkes av den amerikanske statskassen, det vil si amerikanske skattebetalere. For USA kan okkupasjonen av Venezuela bli et kostnadssluk, hvilket ikke forhindrer en politisk fiasko,
De umiddelbare målene er å stabilisere landet; opprettholde karantene på tankskip som er på vei til eller forlater Venezuela; ta kontroll over oljeeksporten; gjenoppbygge oljesektoren gjennom deltakelse av amerikanske selskaper; og forberede en politisk overgang på en tidsplan som ikke er spesifisert. Den politiske stabiliseringen bygger på å beholde de gamle makthaverne, ikke fritt å velge nye for å gjenopprette demokratiet. Okkupasjonsmakten har allerede begynt å selge olje fra sin nye besittelse; pengene går til amerikanske konti. President Trumps hastverk kan vise seg kortsiktig vellykket. På lengre sikt kan USAs fiaskoer i Afghanistan, Irak og Libya være nyttige referanser.
Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
