Alle kjenner Stalins bemerkning: «Vatikanet, hvor mange divisjoner har det?» Den bemerkningen siteres ofte for å illustrere ulike former for makt.
Det er flere tiår siden Sovjetunionen opphørte å eksistere og flere av verdens ledende statsledere møtte nylig opp i pave Frans’ begravelse. Det et tegn på at verdens minste stat fortsatt har stor betydning, selv om den bare kontrollerer 0,5 km² og har 764 innbyggere. Denne knøttlille staten viser at strategisk innflytelse bygger på andre faktorer enn de kvantitative sidene ved makt, enten de er geografiske, økonomiske eller militære.
En annen særegenhet er at Vatikanet består av to juridiske former: Den hellige stol som er en åndelig enhet, og Vatikanstaten, som er en verdslig enhet. De forenes i pavens person, som leder begge. Strengt tatt er det bare Vatikanstaten som er en stat. Et annet særtrekk er at Vatikanet har et guddommelig rettsgrunnlag og er et valgt monarki, det eneste i sitt slag. Disse unntakene gjør studiet av dets storstrategi spesielt interessant. Her skal vi vektlegge de første århundrene, som trolig er mindre kjent for leseren.
Før Vatikanet: et romersk nabolag
Rundt år 40 e.Kr. lot keiserne Caligula og deretter Nero bygge et nytt sirkus på den andre siden av Tiberen, i ager vaticanus, hager som tilhørte Agrippina. Det var beregnet på vognløp. Caligula lot reise en egyptisk obelisk midt i sirkuset (den ble flyttet til Petersplassen i 1586). Rundt år 67 ble apostelen Peter korsfestet der, med hodet ned. Kroppen blir gravlagt utenfor, ved foten av Vatikanhøyden, i en nekropolis som var adskilt fra sirkuset av en smal vei. Sirkuset mistet sin funksjon allerede under Vespasian, Neros etterfølger, som gjorde området om til hager. Fra 200-tallet ble området tatt i bruk som gravplass, med urner, jordgraver og sarkofager. Gravplassen i nordøst strakk seg helt inn i på arenaen.
Mot slutten av 100-tallet og hele 200-tallet fikk de romerske kristne for vane å dra på stille pilegrimsferder til Peters grav, og til Paulus’ grav som ligger lenger sør i byen. Roma ble de to apostlenes by, og fikk gradvis en særstilling blant de ulike kirkene, ifølge Ignatius av Antiokia og Ireneus av Lyon. Kirken i Roma var ledet av et kollegium av presbytere.[1] Et biskopstyre med én person vokste langsomt frem mot slutten av 200-tallet, med Viktor I (ca. 190) og Calixtus I (ca. 217). Det må presiseres at den tradisjonelle listen over Romas første biskoper delvis fremstår legendarisk.
Fra midten av 200-tallet begynner det romerske kristne fellesskapet å hevde sin apostoliske grunnleggelse og en viss læremessig autoritet. På denne tiden var den eneste tittelen som ble brukt, «biskop av Roma». Pavetittelen om Romas biskop, dukket opp med Marcellinus (296–304). I 998 var det bare Romas biskop som hadde denne tittelen, det var først under Gregor VII (1073–1085) at tittelen pave ble forbeholdt ham alene.
Les også: Nikea 325: Maktkampen som formet Kirkens og Romerrikets fremtid
Fra 324 begynner keiser Konstantin å bygge den første basilikaen på det antatte stedet for Peters grav (fullført i 344). I løpet av 300-tallet sender Romas sete jevnlig sendemenn til de ulike konsilene som holdes i øst og som tar opp teologiske spørsmål. Det er nemlig mellom Lilleasia og Alexandria at de viktigste stridene oppstår, selv om kirkefedrene i vest også blir hørt. Kirken i Roma har først og fremst en prestisjepreget innflytelse. Konsilet i Nikea (325) nevner fire kirkelige hovedseter: Alexandria, Antiokia, Jerusalem og Roma. Romas innflytelse blir dessuten utfordret av bispesetet i Milano, som er keiserens residensby. Selv om Konstantin anerkjente et visst prestisjenivå for Roma gjennom byggingen av basilikaen, beholdt han den verdslige makten. Det er derfor først og fremst på det åndelige planet Vatikanet vil søke å hevde sin overmakt, det som kalles «primat».
Kirken i Roma hadde altså prestisje, men liten innflytelse og definitivt ingen overordnet rolle.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
