Bak Irans tørre elveleier skjuler det seg tiår med politikk som har ofret bærekraft for ideologi og sikkerhet. Nå står landet overfor en selvskapt vannkrise som truer både jordbruket og den sosiale stabiliteten.
Iran gjennomgår nå en alvorlig vannkrise. I flere uker har vannavstengningene blitt hyppigere i hovedstaden Teheran og i en rekke provinser, så omfattende at myndighetene i slutten av juli 2025 erklærte en nasjonal fridag for å bremse forbruket av vann og strøm. Dette uvanlige tiltaket viser hvor alvorlig situasjonen er. I enkelte bydeler er kranene tørre i mer enn tolv sammenhengende timer, og folk må lagre, rasjonere eller kjøpe vann til høye priser. Demningene nærmer seg kritiske nivåer; enkelte magasiner er nede i mindre enn 10 % av kapasiteten.
I Iran skyldes vannkrisen ikke bare uforutsigbare klimavariasjoner, men en kombinasjon av feilslåtte politiske valg, ideologisk styrt jordbrukspolitikk og uoversiktlig ressursforvaltning. Bak de siste vannmanglene skjuler det seg en strukturell blindgate: En utviklingsmodell som har ofret bærekraft til fordel for selvforsyning og sikkerhet.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
