I Sør-Afrika forsvinner ikke rasismen – den skifter form. Talen som zulukongen holdt ved Isandlwana, blottla en svart-mot-svart-xenofobi, næret av den sosiale krisen og desillusjonen etter post-apartheid-drømmen – det er en side ved Sør-Afrikas virkelighet som tilhengerne av avkolonialisert panafrikanisme helst vil skjule.
Ved å kreve at afrikanske migranter forlater landet under en årlig historisk markering, utløste zulukongen sjokkbølger langt utenfor den sørafrikanske provinsen KwaZulu.
Bak et identitetspolitisk språk ladet med historie trer en mørkere virkelighet frem: Et dypt forankret intra-afrikansk rasistisk mønster, drevet av sosial krise, massearbeidsløshet og post-apartheid-desillusjon – og som slett ikke er et særtilfelle på det afrikanske kontinentet.
«Kwerekwere»: ordet som får Sør-Afrika til å sprekke
Isandlwana er ikke bare et minnested; det er en grunnleggende myte i zuluenes identitet – et øyeblikk da Afrika, fortsatt oppstykket av koloniale tankesett, påførte det britiske imperiet et ydmykende nederlag. Samlet på en høyde stormet 20 000 krigere under kong Cetshwayo kaMpande mot 2 000 bedre utrustede britiske soldater. Nederlaget var knusende for Hennes Majestets regimenter, en ydmykelse samtidens presse forsøkte å dysse ned.
For zulufolket symboliserer Isandlwana fortsatt den ytterste motstanden, suverenitet og den innfødtes seier over inntrengeren. Da kong Misuzulu kaZwelithini (51) talte nettopp her i slutten av januar 2026, visste han at han kom til å aktivere en kraftfull emosjonell hukommelse, dypt forankret i det kollektive minnet. Men nesten 150 år senere er fienden ikke lenger europeisk. Han er afrikansk, svart, fattig – og migrant. Endringen er slående: den antikoloniale hukommelsen vendes mot andre afrikanere.
Les også: Jakter Frankrike på kjønnsorganene til afrikanere? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
