Den 47. presidenten styrer gjennom kalkulert uforutsigbarhet – en strategi like gammel som statskunsten selv.
Donald Trump er tilbake i Det ovale kontor. Et velkjent kor av kritikere har gjenopptatt sangen: demokratiet dør, allianser smuldrer opp, og amerikanske verdier ligger i ruiner. Kritikerne taler i apokalyptiske toner, mens tilhengerne hyller en revolusjonær gjenreisning. Begge leirer kan være i ferd med å overse en mer prosaisk virkelighet: Den 47. presidenten praktiserer statskunst slik ledere og diplomater i fortiden har gjort – en praksis som maktforskere har dokumentert i århundrer, utført med utpreget amerikansk sans for iscenesettelse.
For å forstå Trumps metode må man først legge bort antakelsen om at kaos er hans fiende. Det er hans instrument. Som han erklærte under valgkampen i 2016, en formulering som ble emblematisk for hans retoriske stil, var hans hensikt å «vinne stort» (eller «vinne i stor liga», som han senere presiserte, selv om førstnevnte festet seg i folks bevissthet). Å vinne, i hans perspektiv, forutsetter at alle aktører rundt bordet holdes konstant ute av balanse.
Metode i galskapen
Politiske teoretikere har lenge erkjent strategisk uorden som et styringsverktøy. I The Dictator’s Handbook analyserer Bruce Bueno de Mesquita og Alastair Smith hvordan ledere opprettholder makt ved å manipulere koalisjoner og sørege for at støttespillere usikre på sin posisjon. Selv om forfatterne primært fokuserer på koalisjonsdynamikk, belyser rammeverket hvordan uforutsigbarhet kan tjene ledere: Når allierte ikke kan være sikre på sin stilling, arbeider de hardere for å demonstrere lojalitet; når motstandere ikke kan forutsi reaksjoner, avslører de preferanser gjennom sine forberedelser.
Masha Gessen undersøker i The Future Is History hvordan Putins Russland benytter det politiske teoretikeren Vladislav Surkov kalte ikke-lineær krigføring – en strategi som dyrker så gjennomgripende forvirring at borgerne til slutt gir slipp på analytisk skarphet til fordel for resignert tilbaketrekning. Selv om Gessens bok fokuserer på Russland, har mekanismene hun identifiserer – utmattelse gjennom kognitiv overbelastning, og forvandlingen av lederen til det eneste faste punktet i en svimlende verden – gjenklang langt utenfor Moskvas grenser.
Andre forskere, som Ruth Ben-Ghiat i Strongmen, finner mønstre på tvers av autoritære og autoritær-nære ledere, fra Mussolini via Berlusconi til i dag. Hun dokumenterer hvordan slike ledere ofte kombinerer normbrudd med offerrolle, kaos med løfter om orden. Ben-Ghiat er eksplisitt kritisk til Trump og plasserer ham i sin typologi av sterke menn. Likevel kan selv skeptiske lesere hente analytisk verdi fra hennes gjenkjennelse av mønstre, ved å skille normative vurderinger fra beskrivende observasjoner.
Den kanskje mest slående historiske parallellen – og en som krever en umiddelbar og tydelig presisering – er Mao Zedongs eksplisitte omfavnelse av kaos som politisk metode. La meg være klar: Trump er ikke en massemorder. Han har ikke begått folkemord. Han har ikke ansvar for noe som i det hele tatt nærmer seg de 45 til 55 millioner dødsfallene som fulgte av Maos hungersnød under Det store spranget framover, eller de anslagsvis 1 til 2 millionene som ble drept under Kulturrevolusjonen. Sammenligningen her er utelukkende metodisk og taktisk, ikke av moralsk eller følgeriktig karakter. Å sammenblande Trumps forstyrrelser med Maos grusomheter ville nettopp være den typen hysterisk overdrivelse dette essayet kritiserer.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
