Imperier kollapser av overekspansjon og gjeldskrise. Som oftest er det folket som vil det.
«Hver sivilisasjon som noen gang har eksistert, har til slutt kollapset», bemerket Henry Kissinger en gang, i det mest kisserianske toneleie man kan tenke seg. «Historien er en beretning om mislykkede anstrengelser eller ambisjoner som aldri ble realisert. Som historiker må man derfor leve med følelsen av tragediens uunngåelighet.» Det den mest kjente realisten i amerikansk diplomati ikke nevnte, er at slike sammenbrudd som regel skyldes en blanding av ren hybris, middelmådighet og idealisme. Ingen mengde justeringer i randsonene kan løse problemet når alle disse trekkene i USA er biprodukter av det som kanskje er den mest giftige kombinasjonen av hegemoni og massedemokrati noe regime i historien har oppvist.
Dette er ikke et tilfeldig filosofisk innfall. Nå som krigstrommene igjen dundrer i Midtøsten, blir jeg oppfordret til å «stole på planen», hva nå enn den går ut på. Ingen har fortalt meg hva planen er. Etter å ha opplevd verdensordenens raske omskiftninger – først under Kosovo, deretter i Irak og Libya – er jeg mildt sagt skeptisk. Jeg deler ikke troen på massenes klarsyn. Det er lett å slå seg for brystet med et «mea culpa» eller å være på moten og angre støtten til et tidligere ideologisk korstog, for så å hevde at det neste vil bli annerledes.
Les også: USA må ikke blande seg inn i enda en krig i Persiabukta
Jeg har lenge vært fascinert av hvordan imperier oppfører seg i sluttfasen, fordi årsaksbildet er så sammensatt og historisk lærerikt: en blanding av offentlig apati, krigshysteri ledet av halvlærde og historieløse besserwissere, eliter som er ideologisk på villspor, strukturell tilbakegang drevet av selvtilfredshet og overforbruk, et tungrodd byråkrati som lever sitt eget liv – samt hensynsløse protektorater og allianser som binder stormakten fast.
I boken Myths of Empire: Domestic Politics and International Ambition forklarer Jack Snyder hvorfor stormakter strekker seg for langt, blir insolvente og til slutt ender i et imperialt sammenbrudd. Han peker på tre drivkrefter: «dominoteorier» (forestilling om at én gevinst fører til den neste), troen på offensivt overtak og antakelsen om at både allierte og fiender er papirtigere. Kjernetesen hans treffer særlig USA: Innenrikspolitikken – først og fremst ulike interessegrupper som utenlandske lobbyister, militæret og byråkratiet – skaper, fremmer og opprettholder disse tre idéene som driver imperieutvidelsen, ofte på bekostning av snevrere egeninteresser.
Et teoretisk problem med USA er at landet verken er så rasjonelt som et velordnet, meritokratisk imperium eller så sosialt sammensveiset som en republikk. Dermed rammes det av det verste fra begge instinkter. USA mangler det stramme hierarkiet til et imperium; beslutningsprosessen lider derfor både under kunstig skapt hysteri og under en uinformert, lunefull folkelig apati. Samtidig – fordi USA i alt annet enn navn er et imperium, og dessuten det mektigste i en verden uten motvekt – blir det offer for fragmentert press fra utenlandske interessegrupper, kombinert med byråkratisk treghet og hjemlige særinteresser som livnærer seg på å bevare en giftig status quo.
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
De mindre protektoratene som Israel og Ukraina forstår dette. Ukraina vet at administrasjonens trang til ære vil holde dem bundet til en fåfengt krig – selv når ukrainerne, grovt sagt, kan sabotere en mulig fredsavtale dagen før ved å slå ut Russlands strategiske bombefly.
På samme måte forstår Israel, helt logisk, at landet kan utvide grensene sine så lenge amerikansk hegemoni gjør forholdene gunstige. Det forstår at en multipolar verdensorden er på vei, med påfølgende svekkelse av USAs maktposisjon, og at amerikanske innenrikspolitiske utviklingstrekk peker mot et tydelig brudd om to generasjoner.
Dessverre er vi kanskje på vei inn i sluttfasen av denne dynamikken med et nytt feiltrinn à la Romerriket – denne gangen i Persia, etter Mesopotamia og Libya. Hovedofferet for denne prosessen er langsiktig diplomati.
Men det stopper ikke der. Det er én ting å si «America First». Det uttrykket har en strategisk klarhet som gjør at både allierte og motstandere kan planlegge, stole på utsagn og godta røde linjer. Det vi ser nå, er «America First – men med noen unntak». Fordi internasjonal politikk er anarkisk, søker alle stater, både venner og fiender, orden og likevekt. Ingen stoler på eller foretrekker å forholde seg til en stormakt som framstår som kaotisk, revolusjonær, hysterisk og usammenhengende. Det spilte ingen rolle i en unipolar verdensorden, men i en gryende multipolaritet vil det slå tilbake på USA i løpet av de neste tiårene.
Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
