Donald Trumps kunngjøring i juli 2025 om 30 prosent straffetoll på alle europeiske varer er mer enn en handelsteknisk tvist – det er en brutal påminnelse om at toll og handel er geopolitikk.
I et brev til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen krevde Trump at EU må tillate «full, åpen markedsadgang» for USA uten toll, ellers innføres 30 % toll fra 1. august. EU reagerte med bekymring: Von der Leyen advarte om at en så høy toll «vil være sterkt forstyrrende for de transatlantiske forsyningskjedene», og understreket at EU vil ta «alle nødvendige grep» for å forsvare sine interesser – inklusive mottiltak om nødvendig. Frankrikes president Emmanuel Macron fordømte Trumps tollvarsel og uttalte at EU nå «må forberede seg på å innføre mottiltak». Likevel preges den europeiske responsen av en påfallende naivitet: Europeiske ledere snakker fortsatt om å forhandle med Washington i håp om å unngå konflikt. EU har behandlet handel som et nøytralt fredsprosjekt, men Trumps utspill demonstrerer at handelspolitikk kan brukes kynisk som et pressmiddel i maktpolitisk spill.
Toll som geopolitisk maktmiddel
Trumps nye tolltrussel er et skoleeksempel på hvordan økonomiske virkemidler brukes for å tvinge frem politiske innrømmelser. Han søker å presse EU til å fjerne sine egne importtariffer og åpne markedet på vidt gap for amerikanske varer. Toll blir her utnyttet som en klubbe for å oppnå det USA ikke har klart gjennom vanlige forhandlinger. Økonomen Albert O. Hirschman advarte allerede i 1945 om denne dynamikken: Handel kan bli et instrument for politisk tvang, og trusselen om å avbryte handelsforbindelser kan være like effektiv som militært press – spesielt dersom den ene parten er sårbart avhengig av den andre. Hirschman påpekte at når gevinsten fra handel fordeles skjevt, oppstår asymmetrisk avhengighet der den dominerende staten kan utøve innflytelse over den svakere. Trumps tollgrep viser nettopp dette i praksis: USA utnytter EUs større avhengighet av det amerikanske markedet (EU eksporterte varer for 605 mrd. dollar til USA i fjor) for å tvinge frem innrømmelser. Tariffen er ikke bare skatt på varer – det er geopolitisk maktutøvelse med økonomiske virkemidler.
Europas blinde tro på handel som fredsverktøy
Kontrasten til Europas egen tilnærming er slående. Siden andre verdenskrig har europeiske ledere behandlet handel som en garanti for fred. EU ble bygget på idéen om at tettere økonomisk integrasjon ville gjøre krig nemmere umulig. “Wandel durch Handel” – endring gjennom handel – var mantraet da Europa utvidet økonomiske bånd til autoritære stater i håp om å fremme demokrati og stabilitet. Denne ideologiske troen på handelens iboende godartethet har ført til en farlig undervurdering av risiko. Albert O. Hirschman og andre økonomer har i årevis påpekt at handel ikke er noe nøytralt fredsprosjekt når avhengigheten er ensidig. Likevel ignorerte Europa gjentatte advarsler. EU fortsatte å øke sin energihandel med Russland og sin eksport til Kina, som om økonomisk samkvem automatisk ville sikre politisk harmoni.
Les også: Europa må våkne: Når økonomi er krig 🔒
Hirschmans forskning belyste hvordan slike asymmetriske handelsforhold kan undergrave fred heller enn å trygge den. Han viste til historien: Allerede på 1930-tallet brukte Nazi-Tyskland handel strategisk for å øke sin politiske innflytelse i Øst-Europa. Slike innsikter har europeiske beslutningstakere i stor grad unnlatt å ta innover seg. Man antok at handel i seg selv avpolitiserer konflikter, mens realiteten er at handel kan politiseres og våpeniseres av den som vil. Europas blinde flekk har vært å anta at alle spiller etter de samme reglene om gjensidig nytte.
Handel som pressmiddel – lærdom fra USA, Kina, Russland og India
Trumps tolloffensiv i 2025 er ikke en enestående avvik – den føyer seg inn i et globalt mønster der stormakter bruker handel som pressmiddel. Historien gir rikelig med eksempler:
- USA: Allerede i Trumps første presidentperiode så vi lignende takter. I 2018 innførte han toll på europeisk stål og aluminium under påskudd av «nasjonal sikkerhet». EU svarte den gang med sin «slegge»: toll på ikoniske amerikanske produkter som Harley-Davidson-motorsykler, bourbon og Levi’s-jeans. Handelskrigen rammet tillitsforholdet mellom allierte og viste at selv USA ikke skyr bruk av økonomisk tvang mot nære partnere for å oppnå politiske mål (som å presse frem nye handelsavtaler og få redusert EU-toll).
- Kina: Kinesiske myndigheter har flere ganger brukt sitt enorme marked som brekkstang. Da Nobels fredspris gikk til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, frosset Beijing de diplomatiske og økonomiske forbindelsene til Norge og innførte uoffisielle sanksjoner mot norsk eksport, særlig laks. Norske lakseprodusenter ble i praksis stengt ute fra Kina i flere år som straff, inntil Norge beklaget og forholdet normaliserte seg. På lignende vis straffet Kina Australia med skyhøye tollsatser på bygg og vin i 2020 da australske myndigheter krevde en uavhengig COVID-19-granskning – et klart signal om at utfordring av Beijing kan utløse økonomisk gjengjeldelse. Til og med et lite EU-land som Litauen har blitt rammet; etter at Vilnius tillot et taiwansk kontor å åpne, blokkerte Kina i 2021 nær all import fra Litauen som hevn, en aksjon EU har kalt økonomisk tvang.
- Russland: Kreml har lenge vist hvor effektivt handel kan brukes som våpen. Europa stolte på at gjensidig avhengighet gjennom energiimport skulle binde Russland til fred. I stedet gjorde det Europa sårbart. Vladimir Putin har gang på gang redusert eller kuttet gassleveranser for å legge press på naboland og EU – senest i 2022 som ledd i krigføringen mot Ukraina. Den tyske næringsministeren innrømmet at Tysklands storavhengighet av russisk gass var en “grov politisk feilvurdering”, og bekreftet at Putin “er villig til å bruke gass som våpen”. Når Moskva kan true med å fryse Europa, er det et resultat av Europas naive politikk som lot en autokratisk leverandør få slik makt over kritiske forsyninger.
- India: Også verdens største demokrati benytter handelspolitiske muskler for å fremme egne interesser. Et eksempel er hvordan India i 2019 effektivt stoppet all import av palmeolje fra Malaysia etter at Malaysias statsminister kritiserte Indias Kashmir-politikk. New Delhi sendte ingen offisiell sanksjonskunngjøring, men indiske importører fikk klar beskjed om å boikotte malaysisk palmolje. For Malaysia, som var avhengig av India som største kunde, var effekten akutt: varer hopet seg opp, og prisene falt. Det ble raskt forstått at kritikk av Indias innenrikspolitikk kunne utløse økonomisk prispisk. Eksempelet viser at det ikke bare er autoritære stater som bruker handel som pressmiddel – demokratiske stormakter gjør det samme når det passer deres agenda.
Fellesnevneren i disse eksemplene er at handel ofte brukes som et maktmiddel når tradisjonell diplomati ikke gir ønsket resultat. Økonomisk samkvem blir et forhandlingskort og tidvis en trussel: Enten gir dere etter politisk, eller så tar vi dere økonomisk. Trumps tollbrev til EU skiller seg kun fra de ovennevnte eksemplene ved at denne gangen er det en nær alliert som svinger pisken.
Europas naivitet og mangel på motstrategi
Europas håndtering av slike utfordringer har så langt vært preget av sen reaksjon og mangelfull strategi. EUs umiddelbare respons på Trumps tollsjokk – å “fortsette arbeidet for en avtale” og håpe på det beste – viser en tilbøyelighet til å tro at dette lar seg løse med velvilje og ettergivenhet. Allerede nå har EU signalisert vilje til store innrømmelser for å formilde Washington, blant annet ved å skrote planene om en ny digital skatt som USA mislikte. Denne appeasement-tilnærmingen avslører en naiv tro på at man kan blidgjøre aktører som tenker makt, ikke gjensidighet. Som det tyske eksportforbundet BGA nøkternt påpeker, må ikke EU “la seg overkjøre” men heller søke løsninger på like fot – og på sikt gjøre seg mindre avhengig av handel med USA. Det er en bemerkning født av bitter erfaring: Siden Trump gjeninnførte høye tollsatser har global handel vært preget av kaos, med forstyrrede forsyningskjeder og økt usikkerhet. Likevel har EU ikke fremvist noen samlet, proaktiv motstrategi.
Les også: Matsikkerhet er nasjonal sikkerhet – og Norge svikter totalt
Internt i Europa finnes det riktignok en voksende erkjennelse av at “vi kan ikke lenger stole på USA – det er en ny virkelighet” og at EU “må være hardtslående tilbake, det er eneste medisin”, slik en EU-diplomat uttalte nylig. EU har også vedtatt et nytt anti-tvangs-instrument for å slå tilbake mot økonomisk utpressing fra tredjeland – et tiltak født etter Kinas sanksjoner mot Litauen. Problemet er at slike mottiltak kommer sent og usikkert. EU-landene er ofte splittet: Noen fristes til å beskytte egne kortsiktige handelsinteresser fremfor å stå samlet mot press. (For eksempel har Ungarn vinglet i møte med felleseuropeiske svar mot både Kina og Russland.) Europeisk naivitet ligger ikke bare i å ha undervurdert risikoen, men også i å mangle en enhetlig front når krisen treffer. Resultatet er at EU hittil mest har reagert ad hoc – med forsinkede gjengjeldelsestiltak og nødløsninger – fremfor å ha en tydelig plan på forhånd.
Et annet aspekt ved Europas strategiske blindsoner er Norges situasjon. Norge står utenfor EU, men er tett vevd inn i europeisk økonomi. Likevel har norsk offentlighet lenge levd i troen på at “handel er handel” og politikk noe annet. Da Kina straffet Norge etter Nobelprisen, sto Norge alene, uforberedt og uten verktøy – en lærepenge om hvor sårbar en liten nasjon kan være. I dag advarer Norges næringsminister om at Trumps EU-toll også kan ramme norske bedrifter indirekte, ettersom norske verdikjeder er tett integrert i EU. Dette illustrerer at Norge, til tross for sin rike oljeøkonomi og posisjon, ikke kan skjerme seg fra geopolitiske handelskonflikter. Europa som helhet – inkludert Norge – har vært naive: Man har antatt at globalisert handel primært handler om effektivitet og vekst, mens andre aktører hele tiden har sett handel som makt og mulighet til å sette premisser.
Veien videre: Strategisk svar fra EU og Norge
Europa må nå riste av seg illusjonene og forme en strategi som matcher realitetene. Konkret bør både EU og Norge iverksette flere tiltak:
- Redusér strategisk avhengighet: EU må aktivt diversifisere sine handelspartnere og forsyningskjeder for kritiske varer. En sentral lærdom fra Russlands gassutpressing er behovet for alternative leverandører og økt selvforsyning der det er mulig. Som Hirschman ville sagt: den svake parten kan begrense sårbarheten ved å spre handelen på flere partnere. Europa bør intensivere initiativ for strategisk autonomi, slik at ingen enkelt land – enten det er USA, Kina eller Russland – kan lamme EU ved å stanse en enkelt kritisk vare.
- Styrk felles forsvarsmekanismer: EU har tatt et skritt med sitt nye anti-tvangs-verktøy, men det må fylles med innhold og vilje. Medlemslandene må stå samlet når én av dem utsettes for økonomisk press; hvis én blir boikottet, bør resten mobilisere støttetiltak og mottiltak mot utpresseren. En troverdig trussel om felles EU-gjengjeldelse vil øke kostnaden for enhver som vurderer å utøve handelstvang mot Europa. Samtidig må EU tørre å ta i bruk disse verktøyene også overfor stormakter. Ingen land – om det så er USA – kan få carte blanche til å bølle Europa økonomisk uten at det møtes med proporsjonal motstand.
Les også: Energi som våpen: Trumps geoøkonomiske pressmiddel
- Bruk handelspolitikken strategisk: EU bør innrette sin handelspolitikk med geopolitisk kløkt. Det betyr å integrere sikkerhetspolitiske vurderinger i handelsavtaler, screening av investeringer og eksportkontroll av strategiske teknologier. Det betyr også å fullføre og oppdatere frihandelsavtaler med likesinnede partnere (f.eks. gjenopplive avtaler i Stillehavsområdet og med India/Brasil) for å redusere sårbarheten dersom én stor økonomi faller bort. Handel og verdier må ses under ett: Å beskytte demokratier mot økonomisk tvang bør bli et uttalt mål i EUs handelspolitikk.
- Norge: samordning og beredskap: Som EØS-land har Norge i praksis felles skjebne med EU i handelskonflikter. Norske myndigheter bør derfor koordinere tett med EU og støtte fellestiltak mot økonomisk tvang. Samtidig må Norge bygge egen beredskap: Identifisere hvor norsk økonomi er mest utsatt (enten for amerikansk toll eller kinesiske importstopp) og utvikle nasjonale krisetiltak for å hjelpe rammede sektorer. Erfaringen fra laksekrisen med Kina viser at Norge ikke kan ta markedsadgang for gitt – politiske signaler kan stenge dører over natten. Å ha alternative markeder og en plan B for eksportnæringer er avgjørende.
Til syvende og sist handler dette om et mentalitetsskifte. Europa kan ikke lenger behandle handel som om det var et nøytralt område hevet over geopolitikk. Når andre aktører ser handel som makt, må vi gjøre det samme. Trumps tollbrev i juli 2025 rev ned siste rest av illusjonen om at økonomisk gjensidig avhengighet automatisk sikrer harmoniske relasjoner. Svaret kan ikke være sjokk og klagesang; det må være handlekraft og strategi. Europeiske og norske beslutningstakere må fremover føre en realpolitisk handelspolitikk – én som forstår at tollsatser kan være like mye et våpen som stridsvogner, og som forbereder seg deretter. Europas naivitet har hatt sin pris. Nå gjelder det å vise læringens pris: et sterkere, klokere og mer selvstendig Europa som ikke lar seg utmanøvrere på handelsarenaen.
