Presidenten er tilsynelatende frustrert over at europeiske stater saboterer hans fredsprosess med Russland. Det finnes en enkel løsning på det.
Rett før sikkerhetskonferansen i München utførte Trump-administrasjonen det som kan betegnes som et stille diplomatisk mesterstykke. Den sendte brev til europeiske hovedsteder med to konkrete spørsmål: Hva ville de være villige til å stille til rådighet for Ukraina for å bidra til forhandlingsprosessen og for, med deres egne ord, å være de voksne i rommet? Og hva ville de være interessert i å gjøre når krigen tar slutt, forutsatt at USA ikke er villig til å stille fredsbevarende styrker i Ukraina?
Resultatet ble kaotisk – fra europeisk nedlatenhet overfor det de oppfattet som amerikansk isolasjonisme og ensidighet, selv om disse begrepene i seg selv delvis motsier hverandre – til et europeisk forsøk på å danne en «koalisjon av villige» som kunne fungere som en fredsbevarende styrke i Ukraina etter en våpenhvile. Dette forsøket har foreløpig ikke blitt noe av, blant annet fordi USA ikke ønsker å ha ansvaret for å lede prosessen.
Likevel har europeerne klart å gjøre noe som undergraver fredsprosessen så langt. Selv om de ikke er i stand til å føre krigen selv, har de ingen problemer med å fortsette å finansiere Ukrainas krigsmål – og det har de gjort så langt. Det har satt en stopper for de amerikanske forsøkene på å forhandle frem en omfattende avtale med Russland. En fersk rapport fra The Economist illustrerer denne spenningen:
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
«Et annet tegn i tiden er at personer i Pentagon nylig konfronterte en alliert med spørsmålet om hvorfor landet fortsatt sender våpen til Ukraina – et spørsmål som ble møtt med taushet. Diplomater i Washington forteller også at enkelte av Trumps medarbeidere privat gir uttrykk for at de er lei av Europas stadige forsøk på å styrke Ukraina.»
Det burde ikke vært slik, men det er det, av flere grunner. Administrasjonen ønsket en enkel seier i Ukraina, men presidenten er i dette tilfellet hemmet av to konkurrerende interesser. I sin egen regjering er det ingen, bortsett fra visepresident J.D. Vance og spesialutsending Steve Witkoff, som deler hans ønske om en storavtale med Russland og en tilbaketrekning fra Europa. Gang på gang ser det ut til at han blir motarbeidet av alle – fra utenriksminister Marco Rubio til nasjonal sikkerhetsrådgiver Mike Waltz og spesialutsending Keith Kellogg – som alle er mer konfronterende overfor Russland enn presidenten selv. Bellum omnium contra omnes-angrepet (red. anm. latin og betyr «alles krig mot alle». Uttrykket stammer fra den engelske filosofen Thomas Hobbes og beskriver en tilstand av anarki eller totalt kaos, der ingen sentral myndighet eksisterer) mot Europa på handelsfronten hjalp heller ikke. Pisk bør vanligvis følges av gulrot. I stedet var toll-fiendtligheten hans kun pisk og ingen gulrot, og førte til at Europa samlet seg for å motarbeide fredsinitiativet hans med Russland.
Til slutt stoler ikke russerne på amerikanerne uansett, og de er med rette bekymret for amerikansk innenrikspolitisk volatilitet og folkeopinionen; enhver fredsavtale forhandlet frem av denne administrasjonen kan bli kastet på båten av den neste uten en kongressbeslutning. Som Hans Morgenthau påpekte, lar en rasjonell stormaktsstrategi seg ikke forene med sterke folkestemninger. Autokratiske stater har ikke det problemet, og kan fastsette sin langsiktige storstrategi uten å bekymre seg for folkeopinionen. Demokratiske stater kan ikke gjøre det uten en traktat eller et lovvedtak. Trump er derfor i en svak posisjon; han prøver å føre diplomati på føydalt vis, men innenfor rammene av et lovgivende demokrati.
Likevel finnes det en vei ut. Det er to logiske måter å gjenoppta fremdriften mot fred på. Den første er dagens tilnærming, der forhandlingene pågår mens krigen fortsetter. Man kan ikke være særlig optimistisk om sluttresultatet. Prosessen har for mange kokker som kan ødelegge suppen. En enklere løsning er å fastsette en dato for våpenhvile – Koreakrigen- eller Første verdenskrig-modellen for fred. President Trump trenger en seier før mellomvalget. Han kan be sine utsendinger sende et nytt brev til de europeiske hovedstedene, Kyiv og Moskva, og fastsette en dato for våpenhvile.
Les også: Fredsavtale eller diplomatisk spill? Russlands agenda i Riyadh overrasker 🔒
4. juli, USAs uavhengighetsdag, er en god dato. Prosessen er enkel. Det vil bli en våpenhvile og tilbaketrekning av tropper fra begge sider, som vil skape en de facto DMZ langs kontaktlinjen. De russisk-okkuperte områdene vil forbli som de er. USA vil stoppe all videre bistand, enten militær eller økonomisk, til Ukraina. Krigen vil stoppe på et fastsatt tidspunkt og dato, som under Første verdenskrig, og forhandlingene vil fortsette deretter om en fremtidig orden og fredsbevaring. Hvis enten Europa eller Russland nekter å følge opp, vil USA – med et glimt i øyet – følge rådet til en av landets fremste storstrategiske tenkere innen internasjonale relasjoner, Kelly Clarkson, og rett og slett «just walk away».
Den strukturelle realiteten er som følger: Europa er ikke i stand til å fortsette krigen uten USA, og uten USA vil den europeiske enheten sprekke. Hvis europeerne forsøker å fortsette krigen, bør også byrden med fredsprosessen falle på dem. På den andre siden er Russland ute av stand til å erobre hele Ukraina.
Det er ikke USAs ansvar å samle alle parter rundt forhandlingsbordet og imøtekomme deres innfall og stadig skiftende krigsmål. Den amerikanske presidenten kom til makten med løfte om fred i Ukraina, men mer enn det, hans forpliktelse var å trekke USA ut av konfliktene i Europa og Midtøsten. Det finnes ingen potensiell kostnad for ham her. Hvis det blir en våpenhvile, kan han hevde at han oppnådde fred som lovet, og ethvert senere sammenbrudd av våpenhvilen vil ikke være hans ansvar. Blir det ingen våpenhvile, kan han fortsatt legge skylden på Europa og Russland for å ha avvist hans fredsinitiativ.
I 1904 utstedte president Theodore Roosevelt en «nøytralitetsproklamasjon» under krigen mellom Russland og Japan, der han argumenterte for at «De forente stater står på vennskapelig fot med begge de stridende makter.» Det var en vakker strategi, godt gjennomført; den tvang til slutt Japan og Russland til å søke amerikansk ledelse av fredsprosessen. Men for at de skulle komme dit, måtte USA først la dem føre krig en stund uten å gripe inn. Det er på tide å vende tilbake til den kloke tilnærmingen. Foreslå bare en fast dato og et fast klokkeslett for våpenhvile, og gå deretter videre, herr president.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
