Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒

Europas skjebne står i spennet mellom stormaktskonkurranse, tap av konkurransefortrinn og interne reformkrav. Kan EU tilpasse seg realpolitikkens nye æra?

Dette er andre del av Geopolitikas dyptgående intervju med Norges mest anerkjente geopolitiske ekspert, Asle Toje.

Toje er forfatter av en rekke bøker om internasjonal politikk, professor i geopolitikk på Cambridge University, samt medlem av Den Norske Nobelkomite.

Første del – om stormaktskampen mellom USA, Kina og Russland og forholdet dem imellom – kan leses her. 

Introduksjon

Realpolitikkens nådeløse retur i internasjonale politikk setter press på liberalismen største barn og fremste støttespiller: EU. I det unionen forsetter å falle bakpå innen en rekke områder – ikke bare økonomisk, men også geopolitisk – begynner europeerne i økende grad å miste troen på at unionen kan beskytte deres interesser i en stadig mer turbulent tid.

Kan unionen gjøre de nødvendige reformene for å ikke falle ytterligere bakpå i den internasjonale konkurransen, eller er den dømt til å fortsette sin seilas inn i økonomisk og geopolitisk irrelevans? Toje er ikke veldig optimistisk med tanke på unionens fremtid og spår en ytterligere dreining mot høyre på det europeiske kontinentet og økt politisk ustabilitet.

– Hvordan ser du på Europas rolle i den nye fremvoksende verdensordenen definert av politisk realisme? Noen, særlig transatlantister, argumenterer for at Europa bør følge USAs utenrikspolitiske linje uansett. Andre mener at Europa bør søke større frihet og handle mer uavhengig – for eksempel gjennom økt dialog med BRICS og Kina. Dette omtales ofte som «europeisk strategisk autonomi». Hva tenker du om denne utviklingen? Er det en realistisk vei fremover, eller er det helt uoppnåelig?

– Da Jacques Chirac og Tony Blair møttes i 1998 i Saint-Malo og signerte den britisk-franske forsvarsplanen, dukket uttrykket capacity for autonomous action opp. Det var et forsøk, og et veldig fransk forsøk, på å skape en slik autonomi, men det kom ikke særlig langt den gangen.

– Jeg tror at dersom det du beskriver skal kunne skje, må én stat lede an. Etter at britene forlot EU, er Frankrike den eneste staten som kan påta seg denne rollen. Problemet er at Frankrike er svært dårlig posisjonert til å utøve en slik lederrolle. Som vi sier i Storbritannia, hvor jeg underviser ved Cambridge: «Frankrike kopierer ingen, og ingen kopierer Frankrike». Frankrike er fantastisk på mange måter, men det er for ulikt de germanske landene, som er de viktigste landene i Europa.

– La oss være ærlige: Nordvest-Europa – Storbritannia, Tyskland, Nederland og de nordiske landene – er en uunnværlig del av Europa. Man kan ikke bygge et autonomt Europa basert på Jugoslavia og Hellas. Man trenger nederlenderne, tyskerne, nordmennene, svenskene, danskene og selvsagt britene for å lykkes.

– Men selv under en på mange måter formidabel leder som Emmanuel Macron, er det vanskelig å oppnå dette. Jeg har stor respekt for Macron, som jeg anser som den mest talentfulle lederen i en større vestlig stat akkurat nå. Problemet er at Macron aldri helt har forstått hvor urovekkende andre land opplever Frankrike.

– Når jeg sier urovekkende, mener jeg oppfatningen i London og Berlin om at Frankrike ser seg selv som rytteren og de andre som hesten – alltid klar til å hoppe opp, sparke hælene i siden på deg og fortelle hvor du skal gå. Dette opplever de fleste som utfordrende.

Les også: NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒

– Det er også talende at Macron ikke har et spesielt godt forhold til Scholz. Han hadde heller ikke et særlig godt forhold til Merkel i hennes siste år. Han har ikke et nært forhold til Keir Starmer eller Donald Trump heller. Faktisk har han sannsynligvis et bedre forhold til Putin enn til noen av dem. Og det er ikke fordi han ikke er en hyggelig person – han er veldig trivelig – eller fordi han mangler dannelse, for det gjør han ikke. Problemet er hva han selger, og måten han selger det på.

– Hvis ikke Frankrike gjennomgår et generasjonsskifte, blir det vanskelig å endre denne situasjonen. En fantastisk generasjon mellom 18 og 25 år er på vei opp – en generasjon som føler seg hjemme i verden, som snakker engelsk og som forstår at Frankrike er en falmet stormakt. Hvis ikke denne generasjonen får makt mye raskere enn normalt, tror jeg lite vil skje. Frankrike er ikke en stormakt som har hatt noen dårlige år; den epoken er over. Hvis Frankrike skal gjenreise sin stormaktsstatus, må de gjøre ting annerledes.

– Macron har delvis forstått dette, i hvert fall økonomisk. Men når det gjelder geopolitikk, må Frankrike være en langt mer samlende kraft. En samlende leder forventer ikke alltid at andre skal betale regningen mens man selv bestiller fra menyen. Og dette er Macrons problem. Han har alltid gode forslag til hva vi skal bestille, men når regningen kommer, er han alltid på toalettet.

– La oss snakke om tilbakekomsten av realpolitikk og geopolitikk, og den svinnende regelbaserte verdensordenen. EU er en organisasjon som ble skapt og født ut av denne regelbaserte ordenen, og som klamrer seg fast til den for enhver pris i et forsøk på å bevare noe som er i ferd med å forsvinne. Kan EU i sin nåværende form eksistere i den nye verden vi går inn i?

– Jeg vet ikke om EU egentlig er skapt for denne nye verdenen. La meg være ærlig: Når det gjelder EU, er jeg agnostiker. Jeg tror på EU når jeg ser det virke, men jeg har ingen emosjonell tilknytning til unionen overhodet. I mitt land er det først og fremst falmende eliter og gamle navn som er emosjonelt knyttet til EU. For dem er det et symbol, tror jeg, på deres tapte status – om de er patrisier, adel eller noe annet. Jeg er en landsens gutt fra Audnedal, og som de fleste nordmenn ser jeg på Europa som et sted jeg drar på ferie. Intellektuelt vet jeg at Norge er en del av Europa, men emosjonelt er Europa på kontinentet, og det ligger et hav mellom oss.

– Når det gjelder Ursula von der Leyen, mener jeg at hun har vært en katastrofe for EU. Ikke fordi hun er et dårlig menneske eller inkompetent, men fordi Europa akkurat nå trenger en leder som kan prioritere. Von der Leyen signaliserer at hun ønsker å gjøre alt på én gang: Det grønne spranget, samtidig som hun skal håndtere en «evig krig» i Ukraina, samtidig som hun forsøker å reformere EU – uten å utløse borgerkrig mellom institusjonene. Dette er rett og slett umulig.

– For at dette skulle fungert, måtte EU-kommisjonen ha tatt en mannjevning med både Europaparlamentet og Det europeiske råd for å gjøre kommisjonen til det den var tiltenkt å være: EUs regjering, unionens utøvende makt i samspill med domstolen. I stedet produserer EU endeløse utredninger som ikke leder noensteds. Vi husker alle Lisboa-strategien, som skulle gjøre Europa til verdens mest konkurransedyktige økonomi innen 2020. Det skjedde aldri.

– Ingen slår EU når det gjelder å skrive lærde rapporter som ingen følger. Den siste var Draghi-planen, en 800-siders analyse av utfordringene i europeiske økonomier. En god rapport, etter min mening, men hva kan man gjøre? Problemet er at EU bare klarer å være effektivt når det har initiativet, og det har ikke hatt initiativet på nesten 20 år.

Les også: – Det er i USAs interesse å holde Europa delt 🔒

– De fleste krisene har blitt tvunget på EU, enten det gjelder finanskrisen, covid-krisen, Ukraina-krisen eller migrasjonskrisen. Og EU responderer alltid dårlig når det ikke selv kan sette dagsordenen. Derfor spør jeg meg om EU er liv laga. Likevel mener jeg at vi trenger en samarbeidsorganisasjon i Europa, og jeg støtter ideen om et felles marked. Men EU trenger en leder som er kaldblodig nok til å si at unionen bare skal fokusere på det den gjør bra.

– Jeg er usikker på om utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid bør gå gjennom EU. Hvis jeg var Macron, ville jeg heller forsøkt å opprette en parallell organisasjon – et europeisk forsvarssamarbeid. Jeg mener at så lenge amerikanerne er villige til å være i Europa, vil europeerne tigge dem om å bli.

– Dette er det Geir Lundestad, min mentor, kalte «Empire by Invitation». Ja, vi vet at amerikanerne er en hegemonisk makt i Europa, men vi ønsker dem velkommen. Og det er fordi amerikanerne er skikkelige greie hegemoner, la oss være ærlige. Aldri har det vært bedre å være underlagt en fremmed makt enn under amerikanerne.

– Vi må ikke glemme, i denne tiden preget av anti-amerikanisme, at amerikanerne på mange måter er den mest siviliserte koloniherren verden har sett. De intervenerte aldri militært i noen av sine vennligsinnede stater under den kalde krigen. Dette står i skarp kontrast til Sovjetunionens handlinger i Tsjekkoslovakia og Ungarn i 1956 og 1968.

– På tross av at de har blitt invitert inn, har amerikanerne ved flere anledninger uttrykt at dagens sikkerhetspolitiske status quo i Europa er uholdbar for dem. Hva tenker du om dette?

– Jeg har nok bedre kontakter i Washington enn de fleste europeere, spesielt i det republikanske partiet. Jeg kan fortelle at tankegangen som preger det republikanske partiet er som følger, og den er enkel: USA har gjennom en årrekke gitt flere sikkerhetsgarantier og løfter til en myriade stater enn det de realistisk sett kan leve opp til. Hvis utfordringene kommer én etter én, som perler på en snor, kan amerikanerne håndtere det. Men hvis flere utfordringer oppstår samtidig, blir det vanskelig.

– USA styres av Rumsfelds 1-4, 2-1-doktrine: Det amerikanske forsvarets hovedoppgave er å forsvare det amerikanske kjernelandet. Samtidig skal det være til stede i fire ulike regioner globalt, kunne intervenere militært i to konflikter samtidig, og vinne militært i én av dem.

– Utfordringen i dag er at amerikanerne allerede har mobilisert betydelige ressurser i Ukraina og Israel. Det er lite kapasitet igjen, spesielt for å håndtere Kinas fremvekst. Så hvordan kan amerikanerne frigjøre kapasitet? Sett fra USAs geopolitiske perspektiv er det én region som skiller seg ut som stedet der de først kan kutte, og det er Europa. Grunnen til dette er at Europa består av stabile demokratier som er USA-vennlige og har råd til å forsvare seg selv.

– Og – som vi lærte under Madeleine Albright – er Europa så pro-amerikansk at et initiativ for strategisk autonomi sannsynligvis ikke vil vinne frem. Dette er også noe nyere historie bekrefter. Rett etter den kalde krigen begynte franskmennene å vurdere økt europeisk strategisk autonomi, men det ledet ingen steder. I denne sammenhengen sa George Bush senior til europeerne: «Hvis dere vil at vi skal dra, så si det med en gang. La oss ikke gå rundt grøten.» Svaret han fikk var klart og tydelig: «Vær så snill, bli! Vær så snill, bli!»

– Så etter Saint-Malo-møtet i 1998, som jeg nevnte tidligere, introduserte Madeleine Albright de tre D-ene som krav for at USA skulle bli værende i Europa. Den første var «no discrimination», som betydde at det europeiske forsvarssamarbeidet ikke skulle diskriminere NATO-medlemmer som ikke var med i EU. Den andre var «no decoupling», altså at EU ikke skulle løsrive seg fra NATO. Den siste var «no duplication», som innebar at EU ikke skulle ha initiativrett, men kun håndtere saker NATO ikke ønsket å ta seg av.

– Amerikanerne var på den tiden bekymret for at EU skulle bli en geopolitisk slagkraftig organisasjon. Men vi vet nå – jeg har studert dette i detalj og skrevet doktorgrad om det – at amerikanerne ikke lenger frykter at Europa vil skape et strategisk alternativ til USA. De anser ganske enkelt europeerne som for inkompetente og for pro-amerikanske til å gjøre det. Og jeg tror de har rett. Jeg tror at Polen, Ungarn, Romania og det konservative Øst-Europa alltid vil foretrekke amerikanske sikkerhetsgarantier fremfor franske.

Les også: – Uten økte forsvarsutgifter kan USA vende ryggen til Europa 🔒

– Tenk på følgende: Det snakkes nå om at Europa skal sende garnisonstropper til Ukraina som en del av en fredsavtale, kanskje én divisjon fra hvert land. Men det vil si at hvis Polen, Frankrike, Tyskland og Storbritannia sender én divisjon hver – la oss si 40.000 mann til sammen – så er det alt de har. Ingen av disse landene har kapasitet til å utkjempe krig dersom så mye av mannskapet deres er stasjonert i Ukraina.

– Det er tankevekkende at størrelsen på den fullmobiliserte britiske hæren i dag tilsvarer tapene de led på én formiddag under Første verdenskrig, under sommeroffensiven. Da mistet de 60.000 mann på én dag. Det er det totale antallet de kan sende i krig i dag. Vi i Europa er rett og slett for små, for kostbare, og vi mangler riktig lederskap.

– Dessverre finnes det ingen moderne Moltke. Den eneste måten dette kunne fungere på, er hvis man utpekte en general – en europeisk Moltke – og ga vedkommende full autonomi til å bygge opp en felles europeisk militærkapasitet som kunne matche det Russland, Kina og USA er i stand til å sette i felt. Vi har pengene, talentet og industrien til det, men har vi den politiske viljen? Ikke i EU-sammenheng. Dette må skje parallelt.

– EU er bygd opp av universalistiske idéer. For å beskytte europeernes interesser i denne nye geopolitiske tiden er det mange som mener at det behøves en mer realpolitisk tilnærming til internasjonal politikk. Man må blant annet i mye større grad kunne skille mellom inn- og utgrupper, men det strider mot slik EU er skrudd sammen. Et godt eksempel er masseinnvandringen til Europa, hvor EU har vært helt instrumental i å holde migrantstrømmene gående, selv om det har vært mot ønskene til majoriteten av Europas befolkning.

– Jeg er i stor grad enig i dette. Et annet og mer nylig eksempel som illustrerer poenget, er den enorme energikrisen vi har i Europa i dag. Våre politiske eliter har ennå ikke innsett at den nåværende situasjonen koster den nedre halvdelen av samfunnet vårt mye mer enn den øvre halvdelen. Likevel har ikke EU forsøkt å gjøre det åpenbare.

– En ansvarlig leder ville sagt: «Vet du hva, nå setter vi sprinten mot det grønne skiftet på pause. Det kommer til å skje, men ikke akkurat nå. For øyeblikket har vi andre utfordringer, så vi må fyre opp kullkraftverkene og atomkraftverkene. Vi trenger rikelig og billig energi i denne situasjonen, ellers vil det gå utover politisk stabilitet.» Enhver idiot, i alle fall fra mitt realpolitiske perspektiv, ser at dette er galimatias.

– Enhver ville forstått at dagens situasjon er uutholdelig for mange og vil få politiske konsekvenser. Bare se på Frankrike, hvor man ikke klarer å skape bærekraftige regjeringer fordi man følger EU-premisset om ikke å samarbeide med ytre høyre eller ytre venstre. Samtidig er sentrum så svakt at man må ha en storkoalisjon i sentrum, som aldri vil være populær og stort sett vil være handlingslammet. Det er veldig, veldig uklokt. Så nei, jeg tror ikke at EU er løsningen på dette.

– Kan EU i det hele tatt eksistere hvis det ikke klarer å forandre seg med tiden og alltid faller bakpå?

– Hva er det man sier om institusjoner? Det er helt annerledes enn The US Marine Corps: «Institutions never die, they’re just going to hell to regroup.» Bare se på Malteserordenen, som fortsatt har ambassader rundt omkring, selv om de mistet Malta for lenge siden. Så EU vil fortsette å eksistere, men vil det være viktig? Vil det være sentralt? Det er jeg ikke så sikker på.

– Dette er fordi EU ikke har vært i stand til å levere velstand til sine borgere de siste to tiårene. Unionen har presidert over en 20 år lang stagnasjonsfase, som har blitt maskert for europeiske konsumenter gjennom fortsatt tilgang til rimelige varer, spesielt fra Kina. Folk føler kanskje at de har fått det bedre fordi flatskjermene har blitt billigere, men de tjener ikke mer. Og vi ser denne stagnasjonen i europeisk økonomisk effektivitet, noe Draghi-rapporten illustrerer veldig tydelig.

Les også: Beijings lange arm: Hvordan Kina former EU innenfra 🔒

– Det er også en fremvoksende lønnsstagnasjon. Se for eksempel på Tyskland, der tyske industriarbeidere har hatt en langt dårligere lønnsutvikling enn selv britiske industriarbeidere de siste 15 årene. Alt dette gjør at det politiske handlingsrommet krymper. Det blir vanskeligere å ta store strukturelle grep fordi folk allerede sitter på søndagskveldene og lurer på hvordan de skal få husholdningsbudsjettet til å gå opp. Folk er ikke så veldig interessert i høyttravende planer.

– Europa burde ha gjennomført disse nødvendige reformene rundt 2010, men i stedet brukte man tiden på tulleinitiativer, som opprettelsen av en global utenrikspolitikk. Et annet eksempel er da Ursula von der Leyen først kom inn og skulle opprette «the geopolitical commission». Som om hun er i stand til å sette seg ned med Lavrov og Putin. Det er hun ikke – hun er rett og slett ikke i samme vektklasse.

– EU-kommisjonen er ikke demokratisk valgt. Det handler i stor grad om nettverk for å få en plass der. Og da får man ikke inn noe nytt blod, noe som er problematisk. Styrken i våre demokratiske systemer er jo at man kan bytte ut toppen av den politiske pyramiden med nye krefter som tenker annerledes. Men slik jeg forstår det, er EU-kommisjonen ganske nepotistisk anlagt, noe som gjør det nesten umulig å skifte politisk kurs.

– Jeg er i stor grad enig i dette, men det er også viktig å påpeke at EU-kommisjonen er svært feminin. La oss være ærlige om det – feminiseringen av EU er et problem. Nyere forskning på handlingsmønstre på tvers av kjønn viser at kvinner har langt bedre sosiale samarbeidsevner enn menn. De er gjennomgående mer likandes enn menn.

– Men kvinner liker dårligere enn menn å stå alene. Et trekk ved mannlige lederskikkelser er at de ofte ikke er spesielt likandes. Ta for eksempel Charles de Gaulle – sannsynligvis en person man ikke ville likt å tilbringe en hyttetur med. Han var kantete og hard på mange måter. Bare se på relasjonen mellom de Gaulle og Winston Churchill – jeg ler meg i hjel.

– Selv om de Gaulle presiderte over dårlig utrustede, flyktende franske tropper i Storbritannia under andre verdenskrig, anså han seg selv som Frankrikes store beskytter og handlet deretter. Selv om Frankrike var okkupert, opptrådte han med en stor grad av selvsikkerhet, noe som fikk Churchill til å rive seg i håret: «Vet han ikke at landet hans ikke finnes?» Men de Gaulle var en mann som senere bygde Frankrike, nettopp fordi han ikke gikk av veien for noen.

– Ledertyper er ofte vanskelig å like. Dette gjelder i industri og næringsliv, men også i politikk. Problemet med feminiseringen av europeisk politikk – noe vi ser i de aller fleste land – er at vi velger mennesker vi liker. Mennesker med høyt utviklede sosiale evner. Samtidig blir de som ikke har høyt utviklede sosiale evner – som ofte er konservative, harde menn – straffet for dette.

Les også: Rheinmetall AG, en europeisk forsvarsgigant 🔒

– Disse får ingen mulighet til å nå helt opp i politikken lenger. De straffes for hardt for å ha glemt å si «hei», for å ha uttrykt seg på en udelikat måte, eller for å gi blanke i følelsene dine, slik at du måtte gå på do og gråte etter at lederen økset ned presentasjonen din.

– Den typen ledere har vi ikke i Europa i dag, og det er en viktig grunn til at Europa sannsynligvis ikke vil gjøre det bra i tiden som kommer. Vi gir lederstillinger til mennesker uten lederegenskaper. Grunnen til at jeg sier dette så åpent, er at jeg nettopp har lest Freiheit, Angela Merkels biografi, som jeg synes var veldig opplysende.

– Jeg innrømmer det, jeg var en del av heia-gjengen til Angela Merkel og bodde i Berlin under Merkels gullalder. Hun ble oppfattet som politikkens nullpunkt, en leder som representerte det absolutte politiske sentrum: forutsigbar og rolig. Hun tok mye av giften ut av politikken og styrte på en måte som vi likte. Vi gjorde virkelig det i Berlin. Men i ettertid ser vi at hun byttet Tysklands fremtid mot husfred. Hun skapte husfred, men på bekostning av fremtiden.

– Konklusjonen jeg trakk etter å ha lest boken, er at vi overvurderte Merkel. Vi overvurderte henne noe helt vanvittig, fordi hun aldri hadde det som kreves av en leder. Hun hadde ikke den nødvendige hardheten for å prioritere. Og det er denne typen prioritering som er nødvendig for å skape økonomisk og politisk handlingsrom for reform. Dette handlingsrommet oppstod aldri. Hun var en veldig god «husmor» som alltid sørget for at pengene ble riktig fordelt etter den etablerte matrisen.

– Men hun var aldri i stand til å innse at Tyskland stod foran en overgang som ville kreve investeringer. Hun var aldri villig til å gå i konflikt med fagforeninger, amerikanerne, Frankrike, eller noen andre for å tvinge frem det nødvendige handlingsrommet. Resultatet er at dette handlingsrommet nå vil være langt dyrere å skape i Tyskland enn det ville vært tidligere.

– Hva er det mest sannsynlige geopolitiske scenariet for Europa fremover?

– Jeg tror det mest sannsynlige scenariet er at Europa gradvis blir mer mørkeblått og kaotisk. Ja, jeg sa det. Det er sikkert mye pent å si om nasjonalkonservative bevegelser og partier, men én viktig ting å huske er at de alle er nasjonale. Det var for eksempel fascinerende å se da Steve Bannon kom fra USA for å skape en europeisk konservativ bølge. Det han ikke innså, var at europeiske konservative ikke leker særlig pent sammen.

– Jeg har selv sett det. Jeg er konservativ og veldig glad i konservative, men det er alltid underholdende å se britiske og franske konservative, som deler mange av de samme tankene og innfallsvinklene. Men når de begynner å diskutere initiativer og praktiske politiske løsninger, dukker uenighetene raskt opp. Det tar vanligvis bare et par timer før begge parter har gravd seg ned i skyttergravene. De finner fort noen uenigheter de er villige til å kjempe til siste mann over.

Les også: I Kremls vev: Strategiene som truer Europas demokratier 🔒

– Og det er problemet med konservative og nasjonalkonservative. De har ikke liberalernes innstilling om å gi og ta. De har ikke det som den første generasjonen av europeiske ledere – de som bygde det europeiske prosjektet – hadde. Jean Monnet, for eksempel, var en mann som startet med å finne ut hvordan Storbritannia og Frankrike kunne kjøpe korn sammen på internasjonale markeder under første verdenskrig for å maksimere transportkapasiteten og sikre lavest mulig pris. En veldig praktisk mann.

– Men var han veldig nasjonal? Nei, egentlig ikke. Forresten, vet du hva han likte å lese? Norske Thor Heyerdahl. Jeg var i hjemmet hans, et fantastisk og hyggelig sted utenfor Paris, og der så jeg alle bøkene til Heyerdahl. Jeg kan forstå det, fordi Monnet og Heyerdahl var slike typer som ikke var særlig bundet opp i sine respektive nasjoner, men hadde originale ideer og stor gjennomføringskraft. Ra og Kon-Tiki er på mange måter litt som begynnelsen på det europeiske integrasjonsprosjektet.

– Men slike eliter har ikke Europa akkurat nå, og i den grad de finnes, er de upopulære. Det er mer Marine Le Pen i Frankrike, Sahra Wagenknecht i Tyskland og Nigel Farage i Storbritannia som vekker velgernes interesse. Og dette er folk som er veldig nasjonale, som ikke tenker transnasjonalt. I en slik setting tror jeg det vil være vanskelig å få de europeiske nasjonalstatene med på noe stort geopolitisk løft i noen som helst retning. Akkurat nå tror jeg alle klamrer seg til «matmor», samtidig som matmor er i ferd med å bevege seg mot døren.

– Stephen Wertheim, en av de mest interessante geopolitiske tenkerne i USA akkurat nå, hadde nylig et intervju med Die Zeit i Tyskland. Der sa han rett ut noe jeg tidligere bare har hørt amerikanerne hviske: Det er ikke sikkert at USA vil gå til krig over artikkel 5. Ikke slik situasjonen er nå. Amerikanerne må gjøre veldig nøye kalkyler om hvor de ønsker å investere sin militærmakt. Det er ikke sikkert USA vil sende hele U.S. Marine Corps, U.S. Air Force og alle Abrams-stridsvognene for å kjempe om ungarske eller rumenske provinser.

– Når det kommer til EU og universalisme, realpolitikk og folkerett, finnes det noen måter i din fantasi at EU kan komme seg videre og klare å ta det neste steget? Eller er det fordømt til å bli, som du sier, en irrelevant organisasjon som kun eksisterer på papiret uten noen reell gjennomslagskraft?

– Jeg tror ikke det, og det skyldes hvordan EU er oppfattet av sine borgere. Hvis EU visste hvor upopulært det er, ville de ikke ha sovet om natten. Men EU aner det ikke. Brussel er som en osteklokke isolert fra omverdenen, der den geopolitiske virkeligheten føles veldig fjern. Europeiske eliter marsjerer frem mot den europeiske fremtiden under den blå stjernefane, men de har ikke lagt merke til at ingen følger dem. Verken i det offentlige ordskiftet eller blant befolkningene, som fremdeles er primært nasjonale.

– Utviklingen vi har sett de siste årene, med velgere som migrerer til fløypartiene og et krympende politisk sentrum, viser ingen tegn til å avta. Samtidig holder EUs eliter fast på troen på den europeiske fremtiden, uten å innse at de først må levere økonomisk vekst og sikkerhet. Man kan ikke be om tillit – man må gjøre jobben først.

– Du pekte helt riktig på at EU har lovet å få kontroll på unionens yttergrenser siden migrantkrisen i 2015. Men har de det? Overhodet ikke. Dette er noe Macron for øvrig har presset EU mye på. Han er like frustrert som alle andre over EU. Unionen har blitt en politisk institusjon befolket av et falmende aristokrati og liberale internasjonalister – en utrydningstruet gruppe mennesker hvis evne til selvgratulasjon synes ubegrenset.

Les også: Giorgia Melonis lærepenge til Europa 🔒

– De har alltid høye og nye tanker om hvordan man skal skape flere ting som befolkningen kan betale for, men gjett hva? Befolkningen har ikke mer penger å gi til det europeiske prosjektet. At EU finner nye måter å skvise penger ut av dem gjennom grønne skatter, i tillegg til nasjonale skatter og andre avgifter, hjelper ikke.

– Med mindre EU finner en måte å løse dette på, tror jeg unionen vil slite fremover. For meg var det et veldig mørkt og trist øyeblikk da Ursula von der Leyen holdt sin andre innsettelsestale i det europeiske parlamentet. Jeg vil gå så langt som å sitere gamle A.J.P. Taylor, som en gang skrev om Tyskland i 1848: «Tysk historie hadde kommet til et vendepunkt, men Tyskland hadde latt være å vende.»

– Det han mente, var at Tyskland ikke valgte demokratiet, men prøyssisk militarisme. På samme måte mener jeg at Europa nå har kommet til et vendepunkt, der EU kunne valgt å stå på befolkningens side. I stedet har de valgt å være liberale internasjonalister helt til det siste.

– Nå ser man at svært høyrevridde og innvandringsrestriktive regjeringer vokser frem i Europa. Man har Wilders i Nederland og Meloni i Italia. Slike politiske krefter presser også på i viktige europeiske land: Nasjonal Samling, Vox, AfD og Sverigedemokratene i henholdsvis Frankrike, Spania, Tyskland og Sverige. I tillegg er landene i Øst-Europa stort sett veldig konservative. Er det helt umulig at disse politiske kreftene klarer å presse EU til å gjøre de nødvendige reformene?

– Saken er at hvis Marine Le Pen faktisk skulle bli president, eller hvis AfD skulle danne regjering i Tyskland, hva ville skjedd da? De ville blitt bekjempet av sitt eget rettsvesen gjennom lawfare. Marine Le Pen står allerede i fare for å bli fengslet, og AfD står i fare for å bli forbudt i Tyskland i det vi snakker nå.

– Så hvis disse politiske kreftene hadde kommet til makten, ville hele statsapparatet i deres respektive land ha reagert omtrent som det gjorde under Trumps første periode. De ville rett og slett ikke gjennomført regjeringens politikk på noen forutsigbar måte, noe som bare ville ført til at disse statene ble enda mer dysfunksjonelle.

– Man må også huske hva Altiero Spinellis visjon var da han utformet ideen om europeisk integrasjon i 1944. Tanken var at en kjerne av dedikerte internasjonalister skulle bygge dette prosjektet. Som resultat er EU konstruert med veldig tykke lag av isolasjon – bevisst designet for å skjerme integrasjonsprosjektet fra vox populi, fra folkeopinionen. Derfor er EU rett og slett ikke i stand til å være lydhør.

– Jeg kan ikke se for meg noen annen løsning enn at hvis Tyskland og Frankrike sammen enes om å presse EU, da vil ikke EU kunne stå imot. Men så lenge det bare er én av dem, eller en koalisjon av mindre stater, tror jeg dette bare vil degenerere i endeløs lawfare.

– I prinsippet ser jeg derfor for meg en «italienifisering» av EU. Europa, med et EU som legger et vått teppe over økonomiene, ender opp med å bli stadig mer som Italia i dag. Altså med enkeltregioner som er velutviklede og hypereffektive, men også med andre regioner som er så tilbakeliggende at de kun egner seg for rustikk turisme.

– Og dette bildet har dessverre blitt noe europeiske ledere ofte sier til hverandre: «Hvis vi ikke klarer å reformere oss, vil vi ende opp som et museum, der mennesker fra alle deler av verden reiser for å se hvordan man levde i gamle dager.»

Brüssel-veteran: – EU er uskikket til å håndtere dagens geopolitiske utfordringer 🔒