Når 27 land skal bli enige om alt, blir resultatet ofte det minste felles multiplum. Det utfordrer EUs evne til å reagere raskt i en mer urolig verden.
Europas Schengen-område, verdens største passfrie reisesone, gjør det mulig for mer enn 450 millioner mennesker å bevege seg fritt uten grensekontroller mellom 29 land. I dag er ordningen uløselig knyttet til Den europeiske union (nye medlemsstater er tross alt traktatforpliktet til på sikt å tilslutte seg dette systemet), og det er lett å glemme at Schengen opprinnelig var en enkel mellomstatlig avtale, undertegnet i 1985 av lederne for Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland og det daværende Vest-Tyskland. De fem landene inngikk Schengen-avtalen uavhengig av resten av Det europeiske fellesskap fordi det var umulig å oppnå enighet blant samtlige medlemsstater.
Selv om Schengen-avtalen og de tilknyttede konvensjonene ble innlemmet i hovedstrømmen av EU-retten gjennom Amsterdam-traktaten i 1997, er fire av dagens medlemmer (Island, Liechtenstein, Norge, Sveits) ikke EU-medlemmer. To EU-medlemmer deltar heller ikke: Irland har et unntak for å beskytte sitt felles reiseområde med Storbritannia, mens Kypros er forpliktet til Schengen-medlemskap, selv om den tyrkiske okkupasjonen av den nordlige delen av øya kompliserer prosessen.
Schengen er uten tvil det hittil mest vellykkede eksempelet på at EUs medlemsstater har samarbeidet (i det minste opprinnelig) utenfor Den europeiske unions institusjonelle rammeverk. På mange måter var dette det første konkrete uttrykket for det som senere er blitt omtalt som et «Europa i to hastigheter» (noen medlemsstater samarbeider når andre, av ulike årsaker, avstår). Dette er en idé som de siste ukene igjen er kommet på den europeiske dagsordenen, etter at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen tidligere denne måneden uttalte at «Selv om vår ambisjon alltid bør være å oppnå enighet blant alle de 27 medlemsstatene, bør vi, når mangelen på fremdrift eller ambisjoner risikerer å undergrave Europas konkurranseevne eller handlekraft, ikke vike tilbake for å benytte de mulighetene traktatene gir for forsterket samarbeid.»
Hennes uttalelser kom i forbindelse med opprettelsen av en ny koalisjon, E6, i januar på initiativ av finansministrene fra Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Polen og Spania, som ønsker å presse frem «besluttsomme tiltak og rask fremdrift» på fire strategiske områder: kapitalmarkeder, euroens internasjonale rolle, forsvarsanskaffelser og forsyningskjeder.
Les også: Europas vei mot digital suverenitet i en ny realpolitisk virkelighet 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
