Når autoritære regimer bruker mineraler som pressmiddel, blir eierskap en sikkerhetspolitisk strategi. Fensfeltet kunne vært Norges motsvar – men staten holder seg foreløpig på sidelinjen.
Norge sitter på en geopolitisk gullgruve i Fensfeltet – Europas største dokumenterte forekomst av sjeldne jordartsmetaller. Likevel har den norske regjeringen nylig valgt å ikke opprette et statlig eierselskap for å forvalte denne ressursen. Et forslag fremmet i Stortinget om å etablere et statlig mineralselskap med oppdrag å drive leting og utvinning ved Fensfeltet fikk bare begrenset støtte (Rødt, SV, Senterpartiet og delvis Ap) og ble nedstemt. Regjeringspartiene viste til at man først bør avvente den kommende mineralloven og utrede konsekvensene grundigere – blant annet fordi privat eierskap normalt er hovedregelen i næringslivet. Næringsministeren argumenterte for at det er “for tidlig” å ta stilling til et statlig gruveselskap før andre virkemidler er vurdert, men denne beslutningen framstår som en strategisk feilvurdering, sett i lys av dagens globale geopolitiske og sikkerhetspolitiske situasjon.
Fensfeltet inneholder en ressurs som allerede er blitt omtalt som “den nye oljen”, med et potensial for verdiskaping og industriell utvikling i flere generasjoner fremover. Å avstå fra aktiv statlig involvering i en så kritisk ressurs reiser viktige spørsmål om nasjonal kontroll, forsyningssikkerhet og strategiske prioriteringer. Manglende statlig eierskap og kontroll over Fensfeltet er kortsynt i lys av den delikate globale situasjonen: Verdensmarkedet for sjeldne jordarter og andre kritiske mineraler domineres av stormakter som Kina og i noen tilfeller Russland – autoritære aktører som allerede har vist vilje til å bruke råvaremonopol som geopolitisk pressmiddel. Norge og Europa må forstå den strategiske betydningen av å sikre tilgang og eierskap til slike kritiske mineraler, både for forsvarsevne, den grønne omstillingen og teknologisk suverenitet.
Geopolitisk bakteppe: Kritiske mineraler under autoritær kontroll
Sjeldne jordarter (rare earth elements, REE) er essensielle komponenter i høyteknologi – fra smarttelefoner og vindturbiner til jagerfly og missilsystemer. Til tross for dette er vestlige land i stor grad avhengige av import fra et fåtall land. Særlig dominerer Kina globalt innen utvinning og foredling av sjeldne jordartsmetaller. I 2019 fikk EU hele 98 % av sitt forbruk av sjeldne jordarter dekket gjennom import fra Kina. Per i dag kommer alle sjeldne jordarter EU trenger for å produsere permanente magneter (kritisk i alt fra elbiler til forsvarsteknologi) fra Kina. Denne monopolsituasjonen gjelder ikke bare Europa – i 2021 kom rundt 78 % av USAs sjeldne jordarter-import fra Kina. Etterspørselen etter REE og andre kritiske mineraler er ventet å øke eksponentielt fremover i takt med det grønne skiftet, noe som forsterker sårbarheten ved dagens situasjon.
Les også: Gruverevolusjonen i Rwanda 🔒
Kina har gjennom tiår bevisst bygd opp en nærmest hegemonisk posisjon på dette området. Allerede på 1990-tallet erklærte Beijing sjeldne jordarter som strategiske mineraler og subsidierte sin industri for å presse ned prisene globalt. Dette utkonkurrerte vestlige gruver og raffinering, slik at Kina kunne overta markedet. I dag kontrollerer Kina ikke bare råvareutvinningen, men også rundt 90 % av verdens kapasitet for raffinerings- og foredlingsprosessene. Resultatet er at Vesten i praksis er helt avhengig av Beijings velsignelse for å skaffe nødvendige materialer. Historien har vist at Kina ikke nøler med å bruke denne posisjonen: landet har tidligere innført eksportrestriksjoner på sjeldne jordarter som pressmiddel i diplomatiske konflikter. Med den tilspissede stormaktrivaliseringen vi ser i dag – enten det gjelder handelsteknologikrigen mellom USA og Kina, eller Kinas mulige ambisjoner overfor Taiwan – er det en reell frykt at Kina kan strupe tilgangen på kritiske råvarer som et geopolitisk pressmiddel.
Kina er ikke alene om å utøve råvaremakt. Også Russland – selv om de ikke dominerer sjeldne jordarter spesifikt – er en stor aktør på flere kritiske mineraler og metaller (f.eks. titan, aluminium, nikkel, palladium). Russlands invasjon av Ukraina i 2022 utløste en energikrise i Europa som blottstilte risikoen ved avhengighet av autoritære regimer. Europa erfarte smertefullt hvordan en autoritær stat kunne bruke energi som våpen. Tilsvarende kan kontroll over mineralforsyninger bli brukt til å påvirke eller presse vestlige lands politikk. Dette er ikke hypotetisk: da EU innførte sanksjoner mot Russland, svarte Moskva med å begrense eksport av visse metaller.
Den geopolitiske realiteten er altså at store deler av forsyningskjeden for kritiske råmaterialer kontrolleres av stater som ikke nødvendigvis deler liberale demokratiske verdier eller Vestens interesser. Dette utgjør en strategisk sårbarhet. Mario Draghi, tidligere italiensk statsminister og ECB-sjef, ledet i 2024 et høynivåutvalg om Europas økonomiske konkurransekraft. Draghi-rapporten understreket nettopp at Europa er særlig utsatt i en geopolitisk urolig tid fordi man er avhengig av “en håndfull tilbydere” for kritiske råmaterialer og teknologier. Rapporten argumenterer for at EU må styrke egen produksjon og bygge kapasitet innen strategiske sektorer – herunder sikre tilgang på viktige mineraler – for å redusere denne sårbarheten. Europa må med andre ord redusere sin strategiske avhengighet av autoritære leverandører. Dette bakteppet er essensielt for å vurdere Norges beslutning om Fensfeltet.
Kritiske mineraler for forsvar, grønn omstilling og teknologisk suverenitet
Det er bred enighet – også i Stortingets næringskomité – om at tilgang på kritiske råmaterialer er avgjørende for moderne industri og teknologi. Sjeldne jordartsmetaller og andre strategiske mineraler utgjør grunnmuren i både den grønne omstillingen og i forsvarsindustrien. Uten disse råstoffene stopper produksjonen av alt fra elektriske kjøretøy og vindmøller til avanserte sensorer, databrikker og våpensystemer.
For det første er forsvars- og sikkerhetspolitikken tett knyttet til kontroll over mineralressurser. Avanserte forsvarssystemer er materialkrevende. For eksempel inneholder hvert F-35 kampfly omkring 417 kg sjeldne jordartsmetaller; en destroyer i Arleigh Burke-klassen bruker rundt 2,4 tonn, og en Virginia-klasse ubåt over 4 tonn REE. Missiler, radarer og satellitter er avhengige av spesialmaterialer som kun sjeldne jordarter kan levere. NATO-landenes forsvarsevne – inkludert Norges eget forsvar og forsvarsindustri – er derfor sårbar dersom tilgangen på disse mineralene ikke er sikret. NATO har de siste årene identifisert teknologiavhengighet og forsyningslinjer som kritiske områder for alliansens sikkerhet, noe som gjør mineraltilgang til et sikkerhetspolitisk anliggende. Som Norsk Bergindustri påpeker i et notat, har Vesten gjort seg “helt avhengig av å kjøpe disse råstoffene fra land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med”, noe som utgjør en sikkerhetspolitisk utfordring.
Les også: Kinas strammer grepet om sjeldne jordarter: Konsekvenser for Europa og Norge
For det andre er kritiske mineraler uunnværlige for den grønne omstillingen. Elektrifisering og fornybar energi krever enorme mengder metaller: Litium, nikkel og kobolt til batterier; silisium og sjeldne jordarter til solceller og vindturbiner; kobber til strømnett og elektriske motorer. EU-kommisjonen har anslått at behovet for slike materialer vil skyte i været i takt med klimamålene. Uten sikker tilgang risikerer man å bremse overgangen til fornybar energi. Teknologisk suverenitet henger også på dette: Skal Europa og Norge beholde kontroll over verdikjedene for fremtidens industrier (f.eks. elbilproduksjon, digital teknologi, romfart), kan man ikke basere seg på import som kan kuttes over natten av eksterne makter. Teknologisk suverenitet innebærer evnen til å produsere kritisk teknologi på egen hånd eller gjennom sikre allianser, noe som fordrer at man har råmaterialene. Uten kontroll på inputfaktorene vil både det grønne skiftet og digitaliseringen kunne sinkes av geopolitisk ustabilitet.
Det er i lys av dette at EU har reagert med politiske tiltak. Den nye Critical Raw Materials Act (CRMA) som EU vedtok i 2024 setter klare mål for å redusere avhengigheten: Innen 2030 skal minst 10 % av strategiske råmaterialer komme fra utvinning innen EU selv, 15–25 % fra resirkulering, og minst 40 % av foredlingen skje i Europa. EU signaliserer med dette at business as usual ikke er holdbart – man er nødt til å bygge opp egen kapasitet og kontroll for å sikre industriell og sikkerhetspolitisk handlefrihet. Norge, selv om det står utenfor EU, er tett integrert i Europas økonomi og sikkerhetsfellesskap. Norske myndigheter har derfor uttrykt støtte til EUs linje; næringsministeren har fremhevet at Norge kan spille en nøkkelrolle i Europas kamp for råvare-uavhengighet. I denne konteksten fremstår Fensfeltet som et nasjonalt bidrag av stor verdi: med en forekomst som potensielt kan dekke en betydelig del av Europas behov for sjeldne jordarter i overskuelig fremtid, kunne Norge sikre både seg selv og allierte tilgang på en kritisk ressurs.
Hvorfor manglende statlig eierskap er en strategisk feilvurdering
Gitt den geopolitiske betydningen av Fensfeltets ressurser, kan man argumentere for at staten burde innta en mer aktiv rolle som eier eller tilrettelegger. Regjeringens valg om å ikke opprette et statlig eierselskap kan forsvares ut ifra markedsøkonomiske argumenter – man ønsker å tiltrekke privat kapital, unngå unødig statlig inngripen og heller stimulere gjennom raskere konsesjonsprosesser og støtteordninger. Det er også pekt på alternative modeller som et statlig investeringsfond eller offentlig-private partnerskap, i tråd med erfaringer fra Finland (Finnish Minerals Group). Norsk Bergindustri (bransjens interesseorgan) har advart mot direkte statlig overtakelse og heller foreslått tiltak som endrede investeringsmandater for eksisterende fond (f.eks. Nysnø) for å kanalisere kapital til mineralnæringen. Disse argumentene handler om økonomisk effektivitet og risikoavlastning, men de overser et større strategisk bilde.
Nasjonal kontroll: Uten noe statlig eierskap risikerer Norge å miste styring med hvordan Fensfeltet utvikles. Per i dag er det private selskapet Rare Earths Norway som har rettighetene og driver utforskningen. Selskapet har gjort en imponerende jobb med å dokumentere ressursen, og trekker veksler på europeiske samarbeidsprogrammer. Like fullt kan et rent privat-eid prosjekt bli gjenstand for kommersielt press som ikke nødvendigvis ivaretar norske sikkerhetsinteresser. For eksempel kan utenlandske aktører forsøke å kjøpe seg opp i prosjektet eller sikre langsiktige offtake-avtaler på mineralene. Kinesiske gruveselskap har globalt investert i en rekke miner for å sikre forsyninger – det er ikke utenkelig at de vil finne Europas største REE-forekomst interessant. Uten en statlig “gullaksje” eller deltagelse kan norske myndigheter ha begrensede virkemidler til å stoppe uønsket oppkjøp eller eksport av råstoff til mindre pålitelige mottakere.
Les også: Gruvedrift: Drivkraften bak den økonomiske transformasjonen i Elfenbenskysten
Statlig eierskap gir derimot mulighet til å garantere nasjonal kontroll over ressursstrømmene. Som Rødt påpekte i forslaget sitt, handler dette om å sikre at strategiske ressurser forblir under nasjonal suverenitet. Sverige tilbyr et interessant sammenligningsgrunnlag: det statlige gruveselskapet LKAB (100 % eid av den svenske stat) kunngjorde i 2023 et stort funn av sjeldne jordarter i Kiruna, og planlegger nå utvinning i egen regi. Den svenske modellen viser at staten kan kombinere kommersiell drift med samfunnsansvar og strategiske hensyn – LKAB investerer nå også i separasjonsanlegg for REE og batteriverdikjeder, styrt av et nasjonalt mandat. Norge risikerer å sakke akterut dersom man ikke har tilsvarende mekanismer for å beholde verdikjeden innenfor allierte rammer.
Forsyningssikkerhet og beredskap: Et statlig eierselskap kunne ha mandat til å sørge for at en andel av produksjonen fra Fensfeltet forblir reservert for kritiske nasjonale behov (for eksempel forsvarsindustri eller strategiske lagre). Uten slik tilrettelegging er det fullt mulig at all produksjon går ut på det åpne markedet til høystbydende. I en krisesituasjon – tenk en potensiell konfliktsituasjon i Asia som kutter global leveranse av REE – ville Norge og Europa da stå i kø med andre for å kjøpe tilbake råstoff som i utgangspunktet ble hentet ut fra europeisk jord. Dette paradokset kan unngås ved at staten i fredstid bidrar til å bygge beredskapslagre og prioriterte leveranser. Draghi-rapporten anbefaler også at europeiske land bygger opp lagre av kritiske materialer der det er hensiktsmessig. En aktiv statlig rolle i Fens-prosjektet kunne sikre at noe av materialet forblir innenlands og foredles her, i tråd med nasjonale sikkerhetsinteresser, fremfor å bare bli en råvare for eksport.
Verdiskaping og teknologi: Ved å investere i Fensfeltet kan staten også styre prosjektet mot maksimal innenlandsk verdiskaping – for eksempel ved å legge til rette for at raffineringsanlegg legges til Norge eller nærområdet. Den største verdien i verdikjeden for sjeldne jordarter ligger ofte i separasjon og foredling, ikke i selve råmalmen. I dag skjer 90 % av slik foredling i Kina. Dersom Norge utvinner råstoffet men sender det til Kina for prosessering, vil man ikke bryte avhengighetslenken – tvert imot kan man bli fanget i samme sårbarhet som før, bare på et tidligere steg i kjeden.
En statlig aktør med langsiktig perspektiv kan investere i den kostbare infrastruktur som trengs for å raffinere og produsere ferdige metalllegeringer eller magneter i Norge eller Europa. Dette vil støtte ambisjonene om teknologisk suverenitet og gi Norge en rolle i den høyteknologiske delen av verdikjeden, ikke bare som råvareleverandør. Uten statlig medvirkning er det usikkert om private aktører alene vil ta den risikoen det er å bygge opp en ny industri fra bunnen – spesielt når konkurrentene i øst har tunge statlige subsidier i ryggen.
Til syvende og sist koker det ned til strategisk besluttsomhet. Norges håndtering av olje- og gassressursene på 1970-tallet, med etableringen av Statoil (nå Equinor) og et bevisst statlig engasjement, sikret at nasjonen fikk både kontroll og betydelig utbytte av petroleumsformuen. Den gang innså man at energireservene var av så stor betydning at de ikke kunne overlates fullt ut til utenlandske selskaper. I dag har kritiske mineraler – som fylkesordføreren i Telemark bemerket – fått en tilsvarende strategisk betydning som “den nye oljen”. Det bør mane til en tilsvarende tenkning.
Les også: Når ideologi svekker selvstendighet: Kritiske råvarer og Norges strategiske blindspor
Selvfølgelig er ikke alle historiske paralleller direkte overførbare; gruvedrift har andre utfordringer enn olje, og staten trenger ikke nødvendigvis 100 % eierskap. Men en offensiv eierskapsstrategi – om det så er gjennom et eget selskap, et statlig fond eller tunge medeierskap – kan være nødvendig for å utløse potensialet på Fen og samtidig ivareta nasjonale interesser. Per i dag er signalene fra myndighetene nølende: man vil vurdere et statlig mineralselskap som en del av mineralloven, men ønsker å se om andre tiltak “treffer bedre”. Denne tilbakeholdenheten kan koste verdifull tid.
Strategisk feilvurdering
I en tid der forsyningslinjer og råvarer er blitt like mye et sikkerhetspolitisk anliggende som et økonomisk spørsmål, kan beslutningen om å ikke etablere et statlig eierselskap for Fensfeltet vise seg å være en strategisk feilvurdering. Fensfeltet representerer ikke bare en potensiell ny industri for Norge, men et geopolitisk kort Norge kan spille for å styrke egen og europeisk uavhengighet fra autoritære leverandører. Som stortingsrepresentanter har påpekt, vil realisering av utvinning på Fen kunne gjøre Norge og våre allierte “mindre avhengig av totalitære stater, og gi oss større strategisk handlingsrom”. Å sikre kontroll over kritiske mineraler handler om å forutse fremtidige behov og konflikter før de inntreffer. Europas erfaring med russisk gass og Kinas råvaredominans har vist at reaktiv politikk – å handle etter at krisen er et faktum – er kostbart og risikabelt.
Norge har nå muligheten til å være proaktiv: ved å ta grep om Fensfeltet kan vi bidra til å bygge en robust, alliert forsyningskjede for materialer som er livsnerven i morgendagens teknologi. Det vil kreve investering, politisk mot og vilje til å tenke langsiktig utover kortsiktige budsjettkonsekvenser. Alternativet – å overlate utviklingen utelukkende til markedet og utenlandske aktører – kan føre til at vi våkner opp om noen år og oppdager at vi gikk glipp av sjansen til å sikre oss et strategisk overtak. I dagens verdensbilde, der teknologi, energi og sikkerhet veves stadig tettere sammen, er ikke kritiske mineraler lenger bare en handelsvare. De er geopolitikk.
Regjeringens nøling med Fensfeltet sender feil signal både nasjonalt og internasjonalt. Det er nå på høy tid at Norge, i likhet med våre naboer, oppgraderer mineralpolitikken fra et rent næringsperspektiv til et strategisk nivå. Å sikre tilgang og eierskap til kritiske mineraler er å sikre fremtiden – for forsvaret, for den grønne omstillingen og for vårt teknologiske og økonomiske handlingsrom i verden. Manglende statlig engasjement på Fen kan vise seg å være et valg vi som nasjon vil angre på i etterpåklokskapens klare lys. Nå kreves handlekraft og strategisk klarsyn for å gjøre Fensfeltet til det fordelskortet for Norge og Europa det har potensial til å være.
