Fra «den lange freden» til gjenopprustningens æra.
Lenge henvist til en sekundær rolle på den vestlige militære scenen har Spania siden begynnelsen av 2020-årene gjennomført en dyptgripende transformasjon av sitt forsvarsapparat – en omstilling som nå fremstår som strukturell. Denne utviklingen må ses i lys av en internasjonal kontekst preget av slutten på de såkalte «fredsdividendene» og en tydelig tilbakevending av konflikt, særlig etter krigen i Ukraina. Madrid søker dermed å balansere to hovedhensyn: på den ene siden å styrke sin atlantiske forankring i NATO, og på den andre siden å bidra til europeisk strategisk autonomi.
Denne omposisjoneringen bygger først og fremst på et markant budsjettbrudd med det foregående tiåret. Etter å ha nådd et lavpunkt på 0,81 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2016, har de spanske militærutgiftene i 2026 passert den symbolske terskelen på 2 %, og nådd 2,1 % av BNP i henhold til alliansens kriterier. Dette tilsvarer nær 33,9 milliarder dollar (omtrent 31,3 milliarder euro), hvorav over 16,1 milliarder går til Forsvarsdepartementet alene.
Det er ikke bare volumet som øker – også sammensetningen av utgiftene endres. Nå går 44,17 % til materiellinvesteringer, mot 37,87 % til personell, noe som tydelig signaliserer en overgang mot et mer teknologibasert forsvar.
Budsjettutfordringen: mellom strategisk ambisjon og sosiale hensyn
Den oppadgående utviklingen kan likevel vise seg å være et mellomstadium. På NATO-toppmøtet i Haag i 2025 ble det fastsatt et langt mer ambisiøst mål: å øke sikkerhetsutgiftene til 5 % av BNP innen 2035, hvorav 3,5 % skal gå til forsvar i snever forstand. For Spania representerer dette en betydelig politisk utfordring. Den venstreorienterte regjeringen til Pedro Sánchez har uttrykt klare forbehold og omtalt målet som en «absolutt feil», med henvisning til risikoen det innebærer for velferdsmodellen i mange land – inkludert deres eget – samt dets begrensede realisme.
Les også: Er det spanske økonomiske lokomotivet på solide skinner? 🔒
Madrid forsøker likevel å forhandle frem tolkningsrom ved å inkludere investeringer knyttet til klimamotstandskraft og energisikkerhet i denne utvidede innsatsen. Den nasjonale debatten er intens: hvordan finansiere en omfattende militær satsing uten å undergrave de offentlige ordningene som bærer den spanske velferdsstaten?
Et forsvar i omforming
Den spanske militære transformasjonen begrenser seg imidlertid ikke til finansielle forhold, men omfatter også menneskelige ressurser. I 2026 teller de spanske væpnede styrkene 122 395 aktive soldater, støttet av 25 374 reservister. Målet er å nå 127 500 militært personell innen 2029, noe som krever en vedvarende og målrettet rekrutteringsinnsats. Året 2026 markerer i så måte et vendepunkt, med utlysningen av nær 11 913 stillinger fra Forsvarsdepartementet.
Utfordringen er imidlertid like mye kvalitativ som kvantitativ. Behovene forskyves mot høyt kvalifiserte profiler, som eksperter innen cybersikkerhet, ingeniører med spesialisering i kunstig intelligens (KI), og spesialister på vedlikehold av komplekse systemer. Samtidig styrkes reservestyrkene som et verktøy for nasjonal beredskap, i stand til raskt å mobilisere sivil kompetanse ved større kriser.
En forsvarsindustri i kjernen av suvereniteten
Denne oppbyggingen støttes av et industrielt økosystem som i økende grad anses som strategisk. Forsvarssektoren utgjør nå om lag 12 % av Spanias industrielle BNP og genererer mer enn 215 000 direkte og indirekte arbeidsplasser. Den er strukturert rundt store aktører, særlig Airbus Defence and Space, som dominerer med over halvparten av den nasjonale produksjonen – spesielt gjennom sine anlegg i Sevilla (Andalucía) og Getafe (Madrid-regionen).
Innenfor det maritime området representerer det nasjonale flaggskipet Navantia teknologisk spisskompetanse, blant annet gjennom utviklingen av ubåten S-80 Plus. Selskapet Indra spiller en sentral rolle innen elektroniske systemer og fremtidige luftfartsprogrammer, mens Santa Bárbara Sistemas står for produksjon av landbaserte systemer.
Det er imidlertid viktig å understreke at den spanske sektoren fortsatt er fragmentert, særlig når det gjelder små og mellomstore bedrifter. Dette begrenser fortsatt den samlede konkurranseevnen sammenlignet med større europeiske aktører.
Innovasjon og europeisk samarbeid: nøkkelen til fremtiden?
For å kompensere for sin relativt begrensede militære tyngde i Europa satser Spania tungt på innovasjon. Investeringene rettes mot banebrytende teknologier som kunstig intelligens, autonome systemer, kvanteteknologi og digitale tvillinger anvendt på militært vedlikehold. Denne strategien inngår i en tydelig europeisk ramme, hvor Madrid er sterkt involvert i Det europeiske forsvarsfondet og flere permanente samarbeidsprosjekter.
Programmet Future Combat Air System (FCAS), utviklet i samarbeid med Frankrike og Tyskland, illustrerer denne ambisjonen. Målet er å gi Europa en luftmilitær kapasitet av neste generasjon innen 2040, med integrasjon av droner, kampnettverk (combat cloud) og kunstig intelligens.
Samtidig trues prosjektet av uenigheter, særlig mellom Frankrike og Tyskland. Dette kan undergrave de spanske ambisjonene og har fått Madrid til å holde flere alternativer åpne. Målet er å unngå kompetansetap og sikre muligheten til å inngå i andre internasjonale samarbeid dersom det blir nødvendig.
Et arsenal i rask utvikling
På det operative nivået vitner de spanske våpenprogrammene om en akselererende modernisering. Marinen nyter godt av S-80 Plus-programmet, hvor den andre ubåten (Narciso Monturiol) etter planen skal settes i drift i 2026, noe som styrker den konvensjonelle avskrekkingsevnen. Fregattene av typen F-110, utstyrt med avanserte sensorer og deteksjonssystemer, illustrerer også denne kapasitetshevingen samt Spanias evne til å utvikle avanserte marineplattformer.
Les også: Hinduene i Ceuta: en liten minoritet med stor innflytelse 🔒
Hæren gjennomgår samtidig en transformasjon rundt det pansrede 8×8-kjøretøyet Dragón – en integrert digital plattform tilpasset det nettverksbaserte slagfeltet. Luftforsvaret moderniserer sin flåte med nye Eurofighter-fly og forbereder fremtiden gjennom FCAS-programmet, samtidig som det styrker sine transportkapasiteter (gjennom anskaffelsen av A400M Atlas) og sine droner (som Razor fra det spanske selskapet Sener).
Økt internasjonal tilstedeværelse
Denne utviklingen gjenspeiles også i en styrket internasjonal tilstedeværelse. Om lag 4 000 spanske soldater er permanent utplassert i rundt femten land. Spania spiller dermed en sentral rolle i flere operasjoner, særlig den europeiske maritime operasjonen Atalanta i Indiahavet, som har som mål å bekjempe piratvirksomhet og ledes fra basen i Rota (Andalucía).
På NATOs østlige flanke leder Madrid dessuten en kampgruppe i Slovakia og bidrar til forsvaret av de baltiske statene. Landet er også sterkt engasjert i Libanon gjennom UNIFIL, samt i Afrika, hvor det bidrar til opplæring av lokale styrker – særlig i Sahel og i Guineabukta.
Mellom Atlanterhavet og Middelhavet: geopolitiske utfordringer
Overordnet sett bygger den spanske militærstrategien på en skjør balanse mellom lojalitet til NATO og ambisjoner om europeisk autonomi. Den ledsages av et særlig fokus på «sørflanken», som anses som prioritert. Forholdet til Marokko er fortsatt sensitivt, særlig knyttet til de autonome byene Ceuta og Melilla (som Rabat gjør krav på), mens ustabiliteten i Sahel utgjør en direkte trussel – både når det gjelder sikkerhet og migrasjon.
Samtidig står Spania overfor en økning i hybride trusler, som cyberangrep, desinformasjon og press mot kritisk infrastruktur. Disse sammensatte utfordringene understreker behovet for styrket nasjonal beredskap og tettere koordinering mellom sivile og militære aktører.
En makt i redefinering
Samlet sett fremstår Spania i 2026 som en militærmakt i omforming, som i det minste delvis har brutt med kronisk underinvestering og etablert seg som en troverdig aktør innen kollektivt forsvar. Modellen hviler på tre hovedpilarer: økte budsjetter, teknologisk innovasjon og internasjonalt engasjement.
Samtidig vedvarer sårbarheter, særlig knyttet til teknologisk avhengighet og finansiell bærekraft. Likevel fremstår Madrid som fast bestemt på å innta en tydeligere rolle i en stadig mer ustabil internasjonal orden. I skjæringspunktet mellom myk makt og militær styrke er Spania i ferd med å redefinere rammene for sin suverenitet i det 21. århundre.
