Mens Norge snakker om allianser, bygger Kasakhstan og Nord-Makedonia institusjonell uavhengighet og strategisk autonomi.
Det er ikke lenger de største som setter retningen – men de mest prinsippfaste. Når verdensledelsen svikter – og de små viser vei.
Vi lever i en tid der stormakter låser seg i rivalisering, globale institusjoner mister tillit, og lederskap reduseres til PR. Men det finnes unntak. På Astana International Forum 2025 var det ikke G7 som definerte fremtiden, men to “små” stater – Kasakhstan og Nord-Makedonia – som demonstrerte hvordan normativ kraft og strategisk autonomi kan veie tyngre enn militærmakt.
Jeg var til stede i Astana og ble vitne til et skifte: ekte prinsippfasthet, ikke pakket inn i floskler, men levert med substans. Det er på høy tid at Norge våkner og gjenoppfinner sin rolle – før vi blir irrelevante i den nye verdensordenen.
Siljanovska-Davkova: En leder med ryggrad
“Hvordan kan det ha seg at FN, etter mer enn 80 år, aldri har hatt en kvinnelig generalsekretær?” — President Gordana Siljanovska-Davkova
Det var ikke symbolpolitikk. Det var en strukturell diagnose. Der stormaktene talte i koder, stilte Nord-Makedonias president det spørsmålet alle kjenner svaret på, men få våger å uttale. Hun fulgte opp med klare krav:
- Demokratisering av FNs sikkerhetsråd
- En handlekraftig generalforsamling
- Bindende dommer fra Den internasjonale domstolen
- Reell inkludering av kvinner og unge i beslutningsprosesser
Les også: Geopolitisk strategi for mindre makter 🔒
Dette er norm entrepreneurship. Ikke identitetspolitikk, men normativ statshåndverk.
Kasakhstan: Fra randstat til geopolitisk arkitekt
Kasakhstan har utviklet seg fra post-sovjetisk randstat til en strategically autonomous middle power. Under president Tokayev har landet etablert Astana International Forum som et reelt alternativ til Davos og München – ikke en scene for stormaktens selvbekreftelse, men en plattform for småstaters stemme og regional balanse.
Landet investerer ikke bare i diplomati, men i digital suverenitet:
- To superdatamaskiner er under utvikling
- Partnerskap med NVIDIA sikrer tilgang til AI-teknologi
- Nasjonal digital infrastruktur regnes som sikkerhetskritisk
Mens Vesten importerer sin sikkerhet, bygger Kasakhstan den.
Norge: Fra fredsarkitekt til politisk lydvegg?
Norge var en gang fredsnasjon og internasjonal idébærer: Oslo-avtalen, Kirkenes-erklæringen, Kyoto-prosessen. I dag er vi redusert til et lydspor for Brussel. Vi deltar – men formulerer ikke. Vi følger – men utfordrer ikke.
Vi snakker om digitalisering, men selger datasentre til utenlandske fond. Vi omtaler innovasjon, men outsourcer vår AI-strategi. Mens Kasakhstan bygger suverene løsninger, har Norges teknologiske ambisjoner blitt redusert til konsulentrapporter og skjemaoptimalisering.
Vi har blitt policy-taker i en verden som nå krever policy-making. Et vakuum vi ikke kan forsvare med størrelse – men som vi kan fylle med mot.
Fire ting Norge må gjøre – nå
- Utvikle en norsk normstrategi Vi må gjenreise vår stemme i globale spørsmål, ikke bare samstemme med andres.
- Gjenvinne teknologisk selvstendighet KI, datasentre og infrastruktur må sees som sikkerhet – ikke som marked.
- Etablere et eget geopolitisk dialogforum Et “Nordic Dialogue Summit” i Oslo kan bli et svar på Astana – et nytt tyngdepunkt for småstater i en multipolar tid.
- Gjenreise det normative lederskapet Norges kraft ligger i idé – ikke størrelse. Men det krever vilje, ikke bare verdier.
Når historien skrives om vår tid, vil ikke spørsmålet være hvem som var størst. Det vil være hvem som våget – mens de andre ventet.
Geopolitisk fotnote
I internasjonale relasjoner omtales middle powers som stater med moderat materiell kapasitet, men høy normativ og diplomatisk påvirkning. Både Kasakhstan og Nord-Makedonia utøver det Joseph Nye beskrev som soft power realism – der legitimitet og prinsipper gir geostrategisk tyngde. Norge, en tidligere pioner i dette feltet, står nå i fare for å miste både relevans og respekt hvis vi ikke revurderer vår rolle.
