Slaget ved Munda er det siste i en trilogi som gjorde det mulig for Caius Julius[1] å gjøre ende på faksjonen som var lojal til Pompeius. Etter seieren ved Farsalos i år 48 f.Kr. som tvang Pompeius på flukt til Egypt – der han ble myrdet – og etter å ha gjenerobret Nord-Afrika eter seieren ved Thapsus (-46), knuste Cæsar Pompeius’ hær i Hispania, et typisk siste tilfluktssted for beseirede romerske opposisjonelle.
Dermed lå det an til at en konflikt like gammel som den romerske republikken, var avgjort – en konflikt som i det siste århundret før vår tidsregning fikk et stadig mer krigersk preg, og som til slutt endte med republikkens fall og overgangen til imperiet. Striden dreide seg om hvilken plass folket – plebeierne – skulle ha i statens styring, og åpnet for to motstridende oppfatninger av demokratiet: den ene begrenset til et oligarki av de dominerende samfunnsklassene, den andre forsøkte å lytte til folket.
En strid mellom aristokrater
Men la oss ikke trå feil: Med få unntak var det en strid mellom aristokrater. Også de som hevdet å tale og handle på folkets vegne, tilhørte senatstanden eller i det minste ridderstanden, og var følgelig «rike» med adgang til cursus honorum, karriereløpet via de høyeste embetene i administrasjon, hær og styre. Partiet som forsvarte Senatets privilegier – det yperste uttrykket for den herskende klassen – ble kalt Optimates, de beste, de verdigste, og er en direkte oversettelse av det greske «aristokrater». Motstanderne ble følgelig kalt Populares.
Rivaliseringen utviklet seg for første gang til åpen konflikt tidlig på 100-tallet f.Kr., etter at Caius Marius 157–86 f.Kr.), leder for folkepartiet, hadde grepet makten mens prokonsulen Sulla (Lucius Cornelius Sulla,138–78 f.Kr.) var fraværende. Tiåret mellom 88–77 f.Kr. omfattet to borgerkriger, vunnet av Sulla, samt det første opprøret i Hispania – som da var et kjerneområde for Populares – og ble slått ned av den unge prokonsulen Pompeius. Her vant han tilnavnet «den store» (Cnaeus Pompeius Magnus, 106–48 f.Kr.). Etter en lang periode med ro, bare avbrutt av den tredje slavekrigen mot Spartacus (73–71 f.Kr.), som midlertidig forsonte de to leirene, brøt krigen ut på nytt 10. januar 49, da Cæsar krysset Rubicon med en legion. Denne lille kystelven (35 km lang) ved den sørlige grensen av Posletten, markerte skillet mellom det romerske Italia og Gallia Cisalpina; romerske generaler hadde forbud mot å krysse den med tropper for å beskytte Roma mot statskupp.
Påskuddet Cæsar påberopte seg, var å komme Marcus Antonius til unnsetning. Han var folketribun og var nylig jaget ut av Senatet sammen med andre Populares. Folketribunene, ti i tallet hvert år, ble innstiftet i begynnelsen på 400-tallet f.Kr., rett etter avskaffelsen av kongedømmet. De fungerte som en motmakt til senatsoligarkiet fordi en tribun kunne nedlegge veto mot enkelte beslutninger fattet av konsulene for å verne om folket. Et av de få embetene som forble fullt ut valgbare i forsamlinger forbeholdt folket var de plebeiiske tribusforsamlingene. I romersk historie fungerte tribunatet som en sosial stige og et redskap for å integrere de italienske folkselagene. Slik var det også for Caius Marius, som hadde dette embetet tidlig i sin karriere, i år 119 f.Kr. Men Senatet fryktet det demagogiske presset som de mest talentfulle tribunene kunne utøve, for den eneste reelle begrensningen på tribunenes makt – gitt deres ukrenkelige og hellige status – var byens territorium, selve Urbs, det vil si Roma.
I tillegg til påskuddet var konflikten også strukturell. Da erobringene økte i omfang – Cæsar fullførte erobringen av Gallia mellom år 58 og 52 f.Kr. – vokste hæren i omfang, og rekrutteringen ble bredere. Marius hadde åpnet legionene for frivillige plebeiere; de ble profesjonelle soldater og i lange perioder stasjonert i de erobrede områdene. Legionærene knyttet seg til sine seirende øverstkommanderende generaler – det er den opprinnelige betydningen av ordet imperator, som senere ble til «keiser» – og støttet deres politiske karriere i håp om utbytte i form av krigsbytte og eventuelle tildelinger av jord i de nye provinsene. I teorien skulle avslutningen av militæroperasjonene føre til at soldatene ble dimittert, men ambisiøse generaler var ikke villige til å gi slipp på dette formidable redskapet for popularitet og press mot Senatet, ikke minst uten garanti for at motstanderne gjorde det samme.
Les også: Keiser Augustus: Arkitekten bak det evige Romerriket🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
