«Håpet skiftet side, kampen skiftet sjel.» (Victor Hugo)
Da Victor Hugo skrev dette berømte verset i La Légende des Siècles (Lengenden om århundrene), beskrev han ikke Lepanto, men Waterloo. Likevel fanger formuleringen presist den geopolitiske virkningen av slaget som 7. oktober 1571, ved utløpet av Patrasbukten, stilte den osmanske flåten opp mot en koalisjon av Middelhavets fremste kristne makter.
Det er sjelden et sjøslag omtales som «avgjørende», men Lepanto fortjener utvilsomt denne betegnelsen – med de forbehold den innebærer. Nær 500 fartøyer og om lag 170 000 mann – flere enn i et landslag på den tiden – barket sammen i løpet av tre intense timer. Resultatet ble en nesten fullstendig utslettelse av den osmanske flåten. Likevel rokker ikke slaget alene ved Det osmanske rikets maktstilling; det inngår snarere i en bredere serie av tilbakeslag for rikets ekspansjon. Samtidig varsler det et taktisk skifte i gjennomføringen av marineoperasjoner – et skifte som skulle vise seg å bli varig.
Stigende tidevann
Tidevannet[1] det her siktes til er en metafor. Det handler om Det osmanske rikets ekspansjon fra slutten av 1300-tallet – en ekspansjon som etter erobringen av Konstantinopel i 1453 fremstod som nærmest ustoppelig. Ved begynnelsen av 1500-tallet hadde osmanerne sikret seg kontroll over kystlinjene i det østlige Middelhavet, fra Syria til Egypt, hvor de styrtet mamelukkene som hadde hersket der i nær tre århundrer. De erobret også Arabia og tok kontroll over profetens relikvier samt symbolene på det abbasidiske kalifatet, som ble sendt til Konstantinopel. Selve gjenopprettelsen av kaliftittelen skulle imidlertid først finne sted på 1700-tallet.
Under regjeringstiden til Suleiman den store (1520–1566), den lengste i dynastiets historie, ekspanderte imperiet i alle retninger. Særlig på Balkan rykket osmanerne frem og erobret størstedelen av Ungarn etter seieren ved Mohács (1526). Samtidig styrket riket sin stilling i Middelhavet gjennom alliansen med Barbareskstatene i Maghrib. Denne alliansen ga osmanerne maritim overlegenhet, noe seieren ved Preveza (1538) tydelig demonstrerte. Der ble en tallmessig overlegent italiensk-spansk flåte, ledet av den genovesiske admiralen Andrea Doria, slått. Suleiman erobret også Rhodos (1522) og forviste johannitterordenen, som var grunnlagt i Det hellige land på 1100-tallet. Ordenen trakk seg deretter tilbake til Malta. Han ble imidlertid stanset foran Wien i 1529 og døde under innledningen til et nytt felttog mot den østerrikske hovedstaden. Året før hadde han blitt slått tilbake på Malta, forsvart av johannitterridderne, etter å ha mistet 30 000 soldater (1565).
Les også: Malta, akt I (1565): Den store osmanske beleiringen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Slaget om Wien (12. september 1683): Begynnelsen på slutten 🔒
