Kampen om kontroll over havet ble avgjørende for utfallet av begge verdenskrigene, men ble formet av en stadig kamp mellom etablerte makter og nye, uforutsigbare våpen. I dette spenningsfeltet ble strategier, teknologi og logistikk satt på sin ytterste prøve.
Den 22. september 1914, i en Nordsjø dominert av Royal Navy etter seieren 28. august ved slaget ved Helgoland, senket U-båten «U9» tre britiske panserkryssere i løpet av én time, med nærmere 1 500 sjømenn om bord. Undervannsvåpenet hadde dermed gjort sitt dramatiske inntog i historien. Et lignende scenario utspilte seg ved starten av andre verdenskrig: natten mellom 13. og 14. oktober 1939 trengte U-47 inn i Scapa Flow, hovedbasen til Royal Navy i Nordsjøen, og torpederte slagskipet HMS Royal Oak. Skipet var en veteran fra første verdenskrig – riktignok ikke lenger særlig slagkraftig, men fortsatt et symbol på makten til den tradisjonelle «havets hersker».
Disse to episodene illustrerer tydelig rammene for kampen om maritim overlegenhet, som utspiller seg i Atlanterhavet og Nordsjøen og danner bakteppet for begge verdenskrigene. Utfallet av konfliktene er i stor grad betinget av denne kampen: den overlegne «thalassokrator»[1], som undervurderer et nytt eller fortsatt umodent våpen, og dristigheten til «forstyrreren», for å bruke admiral Raoul Castex’[2] uttrykk. Sistnevnte er i stand til spektakulære slag – som ødeleggelsen av slagkrysseren HMS Hood av Bismarck i 1941 – men blir maktesløs når trusselen først blir tatt på alvor og møtt med effektive mottiltak.
«Thalassokrator» mot landmaktens herre
Den strategiske situasjonen i de to verdenskrigene er påfallende lik, oppsummert av Winston Churchill som forholdet mellom «hvalen og elefanten». Tyskland baserer seg primært på sine landstyrker for å vinne krigen, mens sjømaktens rolle er mer avskrekkende enn offensiv. I 1914 hadde byggeprogrammet initiert av Alfred von Tirpitz i 1890 løftet Tyskland til verdens nest største marine, men uten ambisjon om å utfordre Royal Navy om herredømmet til sjøs. Britene disponerte fortsatt en flåte med dobbelt så stor tonnasje som den keiserlige marinen, som kun var jevnbyrdig når det gjelder antall ubåter.
Les også: Big Week (20.–25. februar 1944): Det siste argumentet 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Sjøslaget ved Tsushima (27. mai 1905): Starten på en ny æra i geopolitikken 🔒
