Skyggekrigen: Hvordan terrorangrepet i Pahalgam redefinerer forholdet mellom India, Kina og Pakistan

Terrorangrepet i Pahalgam i april 2025, utført av den Pakistan-støttede gruppen The Resistance Front (TRF), var ikke bare nok en episode i den langvarige rivaliseringen mellom India og Pakistan. Det var et varselskudd i et bredere og mer sammensatt geostrategisk landskap som nå utvetydig inkluderer Kina.

Indias reaksjon var i stor grad resolutt, rask og målrettet terrororganisasjonene som får ly i Pakistan. Lanseringen av Operasjon Sindoor – et presist militært svar rettet mot terrorinfrastruktur på den andre siden av kontrollinjen (LoC) – markerte en avgjørende utvikling i Indias avskrekkingsdoktrine og signaliserte en nulltoleranse­strategi overfor terror. Mer enn et taktisk angrep var det et budskap: India vil svare med besluttsomhet, ikke tilbakeholdenhet, når sivile blir angrepet.

Operasjonen trakk klare paralleller til luftangrepene mot Balakot i 2019, men konteksten hadde endret seg. Den regionale situasjonen i 2025 er langt mer ustabil, med trilaterale spenninger som ulmer i Himalaya.

Hendelsen i Pahalgam har avslørt dype spenninger i det regionale maktforholdet. Kinas strategi i etterkant – preget av påfallende taushet, nøye utvalgte formuleringer og diplomatisk vingling – tydeliggjør den økende avstanden mellom landets selverklærte rolle som ansvarlig stormakt og dets faktiske opptreden i Sør-Asia. Ved å unnlate å erkjenne terroraspektet ved slike angrep eller legge press på sin nære partner Pakistan, avslører Beijing en urovekkende motvilje mot å ta ansvar som en reell stabiliserende kraft i regionen. Kinas dobbeltrolle blir stadig mer åpenbar for omverdenen.

Er Kina egentlig forpliktet til regional fred og stabilitet, eller er landet bundet av foreldede strategiske allianser som setter geopolitisk vinning over normativt ansvar? Kan en makt som utgir seg for å være arkitekt for verdensordenen, undergrave sin troverdighet ved å beskytte en stat som forbindes med grenseoverskridende terror? Hva bør være Indias strategiske svar på denne skyggekrigen?

Beijings balansegang: nøytralitet eller strategisk medvirkning?

Etter Indias gjengjeldelse fulgte verden spent med på de diplomatiske konsekvensene. Kinas reaksjon var et skoleeksempel på kalkulert tvetydighet. Beijing omtalte Indias militære aksjon som «beklagelig», men unnlot iøynefallende å fordømme selve terrorangrepet. Det kinesiske utenriks­departementet nevnte verken ofrene i Pahalgam eller TRFs pakistanske forbindelser. I stedet fokuserte Beijing ensidig på å oppfordre til «tilbakeholdenhet» og «dialog», i tråd med en velkjent fremgangsmåte som ofte har skjer­met Islamabad fra internasjonal kritikk.

Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒

Dette er ikke et nytt mønster fra kinesiske myndigheter. Beijing har gjentatte ganger brukt sin vetorett i FNs sikkerhetsråd for å blokkere at kjente ekstremister basert i Pakistan blir terrorlistet – blant dem Sajid Mir, en Lashkar-e-Taiba-leder involvert i Mumbai-angrepene i 2008. Denne diplomatiske beskyttelsen viser Kinas strategiske kalkyle: Pakistan er mer enn en alliert – det er et nøkkelledd i Beijings Sør-Asia-strategi og et bolverk mot indisk fremmarsj i regionen.

Det som gjør Kinas holdning spesielt problematisk, er den vedvarende nektelsen av å skille mellom Indias kontraterror­aksjoner og aggressiv atferd. Kinesiske statlige medier og offisiell retorikk slår ofte sammen indiske reaksjoner langs LoC med handlinger langs den reelle kontroll­linjen (LAC), og skaper et narrativ der India fremstilles som en aggressor. Denne fordreiningen gjør det mulig for Beijing å støtte Pakistans sikkerhetssyn, samtidig som det gir inntrykk av å opptre nøytralt.

Videre speiler Kinas fremgangsmåte en bredere geopolitisk linje: interne trusler som «uigursk separatisme» møtes med kompromissløs statlig vold, mens eksterne trusler som rammer naboland som India bagatelliseres eller ignoreres. Denne selektive indignasjonen gir innblikk i Beijings doble standard når det gjelder terror og statlig suverenitet.

Skyggekriger og tause partnere: Å tegne det diplomatiske kartet på nytt

Bak retorikken hviler Beijings tilknytning til Pakistan på harde interesser. Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridoren (CPEC), kronjuvelen i Xi Jinpings Belte-og-vei-initiativ, går gjennom den pakistansk-okkuperte delen av Kashmir. Prosjektet dreier seg ikke bare om veier og rørledninger – det gir strategisk dybde. Enhver indisk utfordring mot dagens territorielle status quo truer investeringene til både Pakistan og Kina, og styrker logikken bak Beijings indirekte medvirkning.

Denne medvirkningen strekker seg inn i det diplomatiske rommet. I multilaterale fora som Shanghaigruppen (SCO) har Kina jevnlig stanset indiske forsøk på å belyse Pakistans rolle som sponsor av grense­overskridende terror. I stedet fremmer Beijing kontraterrorrammeverk som samsvarer med dets egne innenrikspolitiske narrativer – særlig de som gjelder Xinjiang – mens spørsmål som stiller Pakistan til ansvar, bevisst unngås.

Les også: Vann som våpen: Kinas «økodominans»-strategi i Himalaya 🔒

Samtidig fortsetter Pakistan sin strategiske taushet om Kinas undertrykking av uigurene, til tross for at Islamabad liker å fremstille seg som en forkjemper for den islamske verden. Denne gjensidige blindsonen – om terror og menneskerettigheter – har blitt grunnmuren i den sino-pakistanske aksen. Og India, som selv har balansert varsomt i spørsmål om Xinjiang, Tibet og Taiwan, har ikke fått tilsvarende diplomatisk nøytralitet eller støtte tilbake.

Geopolitikken er tydelig: Mens India og Pakistan strides om grenser og ideologi, spiller Kina dobbel­rollen som tilrettelegger og sikkerhetsnett for Islamabad. Enten det dreier seg om bakromsdiplomati eller arbeid i internasjonale institusjoner, jobber Beijing jevnlig for å dempe presset mot Pakistan og styrke en strategisk trekant som systematisk svekker New Delhi.

Kinas bevisste utelatelse av pakistanske provokasjoner og grense­overskridende vold i pressemeldingene etter Operasjon Sindoor vitner om en kalkulert strategi. Tausheten reflekterer Kinas fortsatte allianse med Pakistan og viser at større geopolitiske hensyn veier tyngre enn umiddelbare bekymringer om regional ustabilitet.

India står foran et strategisk veivalg

I dette stadig mer innfløkte nettverket av interesser må India revurdere sin Kina-doktrine. Forestillingen om Beijing som en mulig stabiliserende makt i Sør-Asia har lite rot i virkeligheten. I stedet har Kina vist en konsekvent vilje til å prioritere strategiske partnerskap og investeringer over regional fred eller felles kamp mot terror.

Én mulighet for India er å innføre prinsippet om normativ gjensidighet. Dersom Kina insisterer på å omtale Jammu og Kashmir som et «omstridt territorium», kan India begynne å ta opp Kinas sensitive anliggender mer åpent – inkludert Tibet, Xinjiang, Hongkong og eventuelt Taiwan – og revurdere sin «ett-Kina-politikk». Inntil nå har New Delhi i stor grad respektert en praksis med gjensidig sensitivitet. Mens Kina har gjort Kashmir til et internasjonalt tema, har India avstått fra tilsvarende kommentarer om Kinas sårbare regioner. Denne asymmetriske tilbakeholdenheten har gjort det mulig for Beijing å forme narrativer uten motvekt.

Å engasjere Taiwan mer åpent – særlig innen handel, teknologi og demokratisk samarbeid – bringer India på linje med andre demokratier som USA og Japan, som gradvis har normalisert uoffisielle bånd. Styrket samhandel med Taiwan kan gi India tilgang til avansert produksjon, spesielt halvledere, der TSMC dominerer de globale forsynings­kjedene. Et tettere India–Taiwan-forhold kan inngå i en bredere Indo-stillehavsstrategi for å balansere kinesisk adferd, særlig kombinert med sikkerhetsdialoger som Quad.

Les også: Tollkrigen: En amerikansk-indisk storavtale i emning? 🔒

Direkte tiltak knyttet til Taiwan vil trolig utløse sterke diplomatiske reaksjoner og mulige økonomiske mottiltak fra Beijing – som grensepress langs LAC, handelshindringer eller dataangrep. Ethvert grep vil ha større effekt hvis det koordineres med partnere som USA, Japan eller Australia; et ensidig steg kan gi begrenset uttelling og høy kostnad.

Derfor må India fortsette å satse tungt på multilaterale og små koalisjoner som ekskluderer eller balanserer Kina, som Quad, Indo-Japan-Australia-trioen og et tettere samarbeid med EU. Indias ambisjon om å bli anerkjent som stormakt, også i det såkalte «globale sør», avhenger ikke bare av materiell kapasitet, men også av normativ innflytelse – spesielt i å forme globale diskusjoner om terror. Etter terroren i Pahalgam kan New Delhi ha behov for å justere kursen ved å styrke samarbeidet med normbaserte aktører, mellommakter i Europa og Asia, transnasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner og multilaterale institusjoner. Indias lederroller i fora som G20 og BRICS er viktige plattformer for å omdefinere sikkerhetsnarrativer og fremme sin visjon for kontraterror-normer.

På hjemmebane må India forberede seg på det lange løp. Muligheten for et koordinert to-fronts scenario – med Pakistan som fører asymmetrisk krig gjennom stedfortredere og irregulære metoder, mens Kina gir strategisk og diplomatisk ryggdekning – er ikke lenger hypotetisk. For å møte dette kreves en helhetlig sikkerhets­strategi som omfatter militær modernisering, institusjonell motstandskraft og samfunnsmessig beredskap. Forbedret grense­infrastruktur, oppgraderte etterretnings- og overvåkings­systemer og styrket strategisk avskrekking er ufravikelige elementer i Indias forsvarsplan.

Langvarig beredskap forutsetter en robust forsvars-industribase, solide forsynings­kjeder og god økonomisk planlegging. India må fortsette reformer som reduserer avhengigheten av utenlandske våpen, stimulere egen forskning og utvikling, og bygge strategiske reserver av kritiske materialer. Styrking av logistikk­nettverk, særlig i grense­stater og høyfjells­områder, vil forbedre troppe­mobilitet og sikre langvarige utplasseringer. Tett sivilt-militært samarbeid i prosjekter som veier, flyplasser og telekommunikasjon både i vest og øst er avgjørende.

Dette endrede trusselbildet krever at India beveger seg forbi reaktive holdninger. Både Pakistan og Kina er dyktige til å bruke informasjons­krigføring og desinformasjon for å påvirke opinionen og så splid. India må investere i mottiltak mot desinformasjon, strategisk kommunikasjon og opplysnings­kampanjer for å bygge regional og samfunns­messig motstand. Her kan Taiwan bli en sterkere partner.

New Delhi må i langt større grad styrke sin evne til å føre kampen om fremstillingen – en strategisk innsats for å forme oppfatninger, styre narrativet og påvirke internasjonal opinion. Dette innebærer ikke bare å motstride fiendtlige narrativer, men også å fremme sin egen historie med klarhet, troverdighet og moralsk tyngde.

Les også: Bangladesh ved et veiskille 🔒

For å lykkes må budskapet spres på mange globale plattformer – fra FN og internasjonale medier til tankesmier, akademiske fora og digitalt diplomati – for å avsløre de destabiliserende rollene til både Pakistan og Kina og gjøre verdenssamfunnet oppmerksom på Indias sikkerhets­bekymringer. Beslutningen om å sende delegasjoner til 32 land er et viktig første skritt. Publisering av troverdige bevis, som satellittbilder, finansielle spor eller avlyttede kommunikasjoner, kan styrke faktagrunnlaget for Indias fortelling og forebygge motpåstander.

Konklusjon: Pahalgam som et vendepunkt

Terrorangrepet i Pahalgam vil ikke bare bli husket for de menneskelige tapene, men for hva det avslørte om de skiftende tektoniske platene i regional maktpolitikk. Det var et øyeblikk av klarsyn: India står ikke bare overfor en stridslysten nabo i Pakistan, men må også håndtere en slu og dobbeltmoralsk stormakt i Kina som er villig til å tilsløre terror bak strategisk egeninteresse. Kinas handlinger – eller kalkulerte passivitet – gjør landets strategiske motsetninger stadig tydeligere for verdenssamfunnet, utfordrer sammen­hengen i Sør-Asia-politikken og svekker påstanden om upartiskhet i konfliktløsning.

New Delhis utfordring er todelt. Landet må avskrekke asymmetriske trusler over grensen og samtidig avkode og motvirke de mer stillferdige aktørene som muliggjør disse truslene. Det betyr ikke bare sterkere grenser, men skarpere diplomati. Ikke bare bedre våpen, men bedre argumenter. En vellykket kamp om narrativet gjør det mulig for India å ikke bare forsvare sin posisjon, men å forme den globale dagsordenen om terror og regional orden og styrke sin normative lederrolle som fremvoksende makt.

Pahalgam var en tragedie for India, men også et vendepunkt. En ny utenrikspolitisk realisme må følge. For i dette geopolitiske teatret er skyggene like farlige som sverdene.

Terroren i Kashmir – her er Pakistans versjon 🔒