Det Sentral- og Øst-Europa gjør nå, vil forme en hel region
Tretti-fem år etter Berlinmurens fall står Sentral- og Øst-Europa foran nok en gjenoppbygging. Denne gangen er det ingen som svinger hakker. Regionens elleve EU-medlemmer har brukt tre tiår på å bytte ut planøkonomi med frie markeder. Jobben er gjort. Nå gjenstår det å kvitte seg med rollen som Europas billige verksted – til fordel for noe langt mer ambisiøst.
Tallene ser bra ut. Ifølge Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) vil Polen vokse med 3,5 prosent i år, Kroatia med 3,2 prosent, Litauen med 2,6 prosent og Tsjekkia med 2 prosent – alle godt over EUs gjennomsnitt på 1,5 prosent. Samlet overstiger regionens BNP to billioner euro. De 130 millioner innbyggerne overgår til sammen Tyskland, Østerrike og Sveits i antall.
Utover skrue og mutter
Den gamle oppskriften – å tiltrekke vestlige fabrikker med billig arbeidskraft og motorveier til Tyskland – har spilt sin rolle. Lønningene stiger. Arbeidskostnadene i regionen nærmer seg resten av Europa. Land som vil forbli attraktive for investeringer, må finne nye triks.
Les også: Økonomi i fokus: Polen
Noen har allerede skjønt det. Polen huser nå over 40 digitale vekstselskaper som henter mesteparten av inntektene sine på nettet. Tsjekkia har 15. Slovenia og Tsjekkia leder an på innovasjon og digitalisering, mens Romania og Bulgaria – ikke overraskende – henger etter.
Skiftet er logisk. Digitale bedrifter betaler bedre, vokser raskere og skaper generelt mindre støy enn tungindustrien. De trenger heller ikke store parkeringsplasser eller bekymre seg mye for transportinfrastruktur.
Den store utvandringen
Demografien er fortsatt et problem. Mellom 1995 og 2017 mistet regionen sju prosent av sin arbeidsstyrke. Det var ikke pensjonister som trakk seg stille tilbake – men unge, utdannede og mobile mennesker. Romania scorer dårligst på «hjerneflukt»-indeksen med 5,3 poeng. Polen så 2,3 millioner borgere pakke kofferten bare i 2007.
Noen land kjemper smart tilbake. Estland bygde en digital forvaltning så effektiv at teknologiarbeidere faktisk ønsker å bli værende. Tallinns e-forvaltningssystem har blitt et rekrutteringsverktøy. Romania klarte å holde på sine IT-folk ved å tilby skattefritak – som så ble fjernet i januar, noe som kan vise seg uklokt.
Det er fortsatt mye å hente. Kvinners deltakelse i arbeidslivet ligger på 60 prosent – ti prosentpoeng under Vest-Europa. Å få flere kvinner i arbeid ville bidra til å fylle tomrommet etter dem som har emigrert.
Grønn vekst som forsprang
Klimapolitikken gir nye muligheter. Regionen var i tiår Europas røykfulle bakgård. Nå løper den om kapp for å bli laboratoriet for ren energi. Tjenestepersoner i Den europeiske investeringsbanken peker på at den største fornybarsatsingen i Europa skjer nettopp i Sentral- og Øst-Europa.
Potensialet er enormt. Kombinasjonen av digitalisering og fornybar energi kan redusere regionens karbonutslipp med 70 prosent og energikostnader med 80 prosent. Estland sikter mot 100 prosent fornybar strøm innen 2030. Datasentre skyter opp i Polen, Ungarn og Romania som sopper etter regn.’
Les også: Warszawas nyervervede selvsikkerhet
Den grønne bølgen tjener flere formål. Energiuavhengighet fra Russland ble akutt etter 2022. Brussel belønner i økende grad de som beveger seg tidlig i klimapolitikken. Og å lede Europas grønne omstilling er langt bedre enn å følge Tysklands industristrategi for alltid.
Kappestriden om digital dominans
Teknologi gir den beste muligheten til å ta spranget forbi Vest-Europa. Covid-pandemien ga digitaliseringen et massivt løft i regionen, og skapte 12 millioner nye nettbrukere – flere enn innbyggertallet i Slovakia, Kroatia og Slovenia til sammen.
Bulgaria, Ungarn, Polen og Romania har fire plasser blant verdens 25 fremste STEM-land. Suksesshistoriene vokser raskt. Verdien av regionens selskaper har økt 7,6 ganger siden 2017. Private equity-fond snuser rundt etter fragmenterte markeder å konsolidere.
Hva skjer nå
Neste fase blir alt annet enn enkel. Landene må holde fabrikkene i gang samtidig som de bygger teknologisektorer. De ønsker utenlandske investeringer, men vil unngå å bli filialøkonomier. Og viktigst av alt: de må overbevise sine klokeste hoder om at fremtiden ligger hjemme – ikke i London eller Berlin.
Grunnlaget er solid. Institusjonene fungerer rimelig godt. EU-medlemskapet gir både penger og troverdighet. Geografien hjelper – man kan kjøre en lastebil fra Praha til Hamburg på seks timer. Landene i Sentral- og Øst-Europa har doblet antallet forskere og utviklingsarbeidere det siste tiåret.
Mangel på kompetanse er fortsatt et problem. Produktivitetsveksten bremser. Konkurransen fra Asia og USA blir stadig hardere.
Likevel: å vedde mot regionen er risikabelt. Den har allerede trosset spådommene én gang. Landene som mestrer denne neste transformasjonen, vil rykke opp til Europas øverste divisjon. De som bare flyter med, vil forbli komfortable – men irrelevante. Og de som mislykkes? De havner på historiens skraphaug.
Hvordan Polen ble nøkkelen til Europas suverenitet innen halvledere