I skyggen av global geopolitikk skifter Russlands prioriteringer tydelig mot Kina, noe som stiller spørsmål ved styrken i dets historiske bånd med India.
India må konfrontere noen ubehagelige sannheter om sitt langvarige forhold til Russland, som har vist seg å verdsette forbindelsen til Kina høyere. Til tross for påstander om et «tidstestet vennskap» har Russland aldri støttet India uten å ta hensyn til sitt eget forhold til Kina, skriver Anita Inder Singh i National Interest.
India står i en kinkig situasjon, sterkt avhengig av Russland for våpen og, siden 2022, også for olje for å støtte sin økonomi. Dette skjer samtidig som de stoler på Amerikas militære nærvær i Asia for å holde Kina i sjakk i Indo-Stillehavsområdet. Imidlertid, med Moskva og Beijing som allierte mot amerikansk global dominans, kan ikke India forvente å drive en kile mellom Moskva og Beijing.
Forholdet mellom Kina og Russland har vært preget av økonomi og handel, hvor Kinas behov for gass og olje har ført til et vennlig forhold til nabolandet Russland, en av verdens største energiprodusenter. Siden Russlands annektering av Krim fra Ukraina i 2014, har kinesiske investeringer hjulpet Russland med å omgå sanksjoner pålagt av Vesten.
Les også: Samarbeidet mellom India og Norden blomstrer som aldri før
Til tross for et langvarig militært forhold, har Russland aldri sett på India som sin øverste strategiske partner. Dette ble klart under det offisielle besøket til den russiske presidenten Vladimir Putin i New Delhi den 6. desember 2021, hvor Putin bare en uke tidligere hadde uttalt at det var «naturlig» at Kinas «militære makt vokser sammen med den økonomiske potensialet».
India, med en økonomi på over 3 billioner dollar og forsvarsutgifter på omtrent 75 milliarder dollar i 2025, kan ikke forventes å drive en kile mellom Moskva og Beijing. Indias primære strategiske bekymring er dens omstridte grenser med Kina og Pakistan i Sør-Asia.
Russlands nøytralitet da kinesiske og indiske tropper kolliderte på deres felles grense i juni 2020, og Moskvas side med Beijing under Sino-indisk krig i 1962, understreker ytterligere at
Anita Inder Singh avslutter med å skrive at Russland har sin egen dagsorden, som ofte har ignorert Indias strategiske interesser. Med denne bakgrunnen må India utforme en strategi for å motvirke deres delende manøvrere, samtidig som det realistisk vurderer internasjonale prioriteringer som påvirker både øst og vest.
