Russlands stadig mer akutte avhengighetsforhold overfor Kina setter landet i en svært kinkig geopolitisk situasjon. I ytterste konsekvens kan landets suverenitet være truet.
De siste avsløringene om at den russiske etterretningstjenesten ser på Kina som en rival – til og med en fiende – er ikke overraskende. På tross av alt det overdådige offisielle pratet om et «vennskap uten grenser» er forholdet mellom Bjørnen og Dragen farget av en dyp mistillit, forankret i historiske antagonisme. Dagens geopolitiske romanse mellom Moskva og Beijing er kun basert på skjøre felles realpolitisk interesser, som i prinsippet kan forandre seg over natten.
På tross av Kremls insistering på det motsatte, er det en illusjon å tro at Moskva er en likeverdig partner med Beijing. Dette er et svært asymmetrisk bilateralt forhold som strekker seg over en rekke domener, og sistnevnte fortsetter å styrke seg voldsomt seg vis-à-vis førstnevnte – med potensielt katastrofale geopolitiske konsekvenser for Russland som nasjon.
For Beijing er Putins Russland kun et instrument for å tilegne seg makt, og så fort Moskva har utspilt sin rolle og mistet sin realpolitiske nytteverdi, vil Zhongnanhai snu ryggen til Kreml. Kina vil da kreve full servilitet av en skadeskutt bjørn som må sikke sine sår i flere tiår som kommer, grunnet den katastrofale invasjonen av Ukraina.
Siden Russland har hermetisk kuttet seg selv vekk fra Vesten – økonomisk, teknologisk, diplomatisk, politisk og militært – vikler Moskva seg sakte men sikkert lengre og lengre inn i det kinesiske avhengighetsnettet. Ikke bare når det kommer til et økonomiske anliggende, men også – og kanskje viktigst – med tanke på fremtidens teknologier.
Med mindre Kreml klarer å gjenopprette forholdet til Vesten relativt raskt, kan denne utviklingen utgjøre en direkte trussel mot Russland som suveren nasjon i fremtiden.
Økonomisk avhengighet
Russlands stadig økende økonomiske avhengighet av Beijing – ikke bare i form av råvareeksport, men også i form av import av industrivarer og høyteknologi – gjør at Russland nå i stor grad lever på Beijings nåde for å holde de økonomiske hjulene i gang, ikke bare i den militære, men også i den sivile økonomien.
Asymmetriene mellom landene er enorme: Russlands eksport til Kina utgjør nå omkring 31 % av russisk totaleksport, mens importen fra Kina utgjør omtrent 38 % av totalimporten. Til sammenligning står Russland for kun rundt 3–3,9 % av Kinas totale eksport og utgjør cirka 5,1 % av Kinas totale import. Slike tall setter Kreml i en svært geoøkonomisk svak posisjon vis-à-vis Zhongnanhai, og denne sårbarheten vil bare fortsette å vokse så lenge Russlands isfront med Vesten vedvarer.
Dette geoøkonomiske avhengighetsforholdet kan, når tiden er moden, omgjøres til et geopolitisk pressmiddel. Beijing har ved en rekke anledninger vist seg mer enn villig til å bruke sin økonomiske tyngde for å presse gjennom geopolitiske innrømmelser fra andre stater i det internasjonale systemet – ikke bare fiendtlige, men også «vennlige». Å tro at Kina vil behandle Russland annerledes hvis og når muligheten byr seg, er grenseløst naivt.
Fremtidens teknologier
Økt økonomisk avhengighet av Kina er likevel ikke det Russland burde frykte mest. Kreml fortsetter å klandre seg til sin stormaktstatus, men faktum er at Russland ikke er i stand til å utvikle en rekke høyteknologiske produkter knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi på egenhånd. Disse teknologiene er helt avgjørende for å bygge fremtidens maktmidler – ikke bare økonomisk, men også militært.
Ikke bare mangler Russland selskaper som kan produsere konkurransedyktig maskinvare til 5G-løsninger, som ventes å omforme hele den globale økonomien, men også – og kanskje enda viktigere – de avanserte databrikkene og programvareekspertisen som er nødvendige for å høste de mange gevinstene, både økonomiske og militære, som følger med den globale utrullingen av kunstig intelligens.
Det er i prinsippet to aktører – Kina og Vesten (med USA i spissen) – som innehar den nødvendige ekspertisen til å ta Russland inn i det 21. århundret. Uten tilgang til disse spydspiss informasjons- og kommunikasjonsteknologiene vil Russland falle helt bakpå i det globale systemet, ikke ulikt hvordan landet gradvis falt bak Vest-Europa i teknologisk utvikling fra 1500-tallet og utover.
I Dragens IKT-nett
For Russlands del, som en dverg innen informasjon- og kommunikasjonsteknologi, ville det gitt mest mening å finne en mellomposisjon mellom kinesiske og vestlige teknologi og selskaper for å best verne sin tekno-suverenitet i denne kommende nye digitale verdensordenen. Fra en svak posisjon ville Kreml stått sterkere ved å spille de to aktørene opp mot hverandre for å presse frem innrømmelser.
Men ettersom Russland nå er helt avskåret fra vestlig teknologi, har ikke Russland noe annet valg enn gå å dypere og dypere inn i den kinesiske teknologisfæren, med potensielle katastrofale realpolitiske følger. Jo lenger Russland vikler seg inn i det kinesiske teknologiøkosystem-nettet, jo mer sårbart vil det være vis-à-vis Kina og maktasymmetrien dem imellom vil øke ytterligere.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Gitt den altomfattende og dyptgripende naturen til morgensdagens informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og et kinesisk nasjonalt lovverk som påtvinger selskaper å overrekke enhver informasjon om utenlandske aktører som Zhongnanhai måtte ønske tilgang til, er dette en svært urovekkende utvikling for Kreml. Jo mer utspredt kinesisk teknologi er i Russland, jo mer sårbart gjør Russland seg for alle typer for spionasje – militært, økonomisk, teknologisk og politisk.
Så, i takt med at Russland blir mer og mer infiltrert av kinesiske kommersielle aktører, vil det bli vanskeligere og vanskeligere for landet å beholde sine stats-, industri-, teknologi-, og etterretningshemmeligheter. I ytterste konsekvens vil Kremls kapasitet til å holde kineserne vekk fra sitt cyberrom forsvinne helt og landet vil i prinsippet miste sin suverenitet og ende opp som en digital vassalstat – en åpen bok som Beijing kan lese og utnytte etter ønske.
Gårsdagens avskrekking
Enn så lenge så lener Kreml seg på sitt enorme atomvåpenarsenal for å holde en viss paritet til Zhongnanhai. Men gitt utviklingen i anti-missilteknologi over de siste tiårene, er det ikke lenger utenkelig at russerne mister det eneste kortet de har igjen mot en kinesisk totaldominans over landet deres.
Det strategiske Oreshnik-missilet, som Putin insisterer på at er ustoppelig, er kanskje ikke det lenger dersom kinesiske militæringeniører kjenner til hver minste detalj av Russlands militærhemmeligheter – samtidig som kunstig intelligens for alvor integreres i Kinas væpnede styrker.
Så, idet Russlands teknologiske avhengighetsforhold til Kina når nye høyder i takt med at kinesiske selskaper fortsetter å utvide sine operasjoner i landet, er det større og større risiko for at Moskva vil tappes for sine teknologiske og industrielle hemmeligheter. Og når Russland har utspilt sin rolle og Zhongnanhai føler at tiden er moden for å reorganisere sitt forhold med Kreml, vil Kina kreve tributt, slik det alltid har gjort i historien, og prisen kommer til å bli høy.
Zhongnanhai glemmer aldri og har ikke glemt Russlands rolle i å angripe den kinesiske staten under «Ydmykelses århundre» under Qing-dynastiet. Det er ikke vanskelige å forstille seg at Beijing vil kreve å reforhandle traktaten ved Aigun i 1858, som formaliserte den russiske annektering av historisk kinesisk land i det fjerne Østen.
For å snu utviklingen, har ikke Russland noe annet valg gjenopprette forholdet sitt til Vesten, men er det i det hele tatt mulig uten å gå på et sviende nederlag i Ukraina?
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
