Teknologi, tillit og den strategiske naiviteten i Vesten.
NRKs avsløring om at norsk undervannsteknologi over tid kan ha funnet veien til russiske militære lyttesystemer i Barentshavet er mer enn en eksportskandale. Det er et symptom på en vestlig systemsvikt – et Europa og et Norge som fortsatt tror at verdens mest avanserte teknologier kan styres gjennom sjekklister, prosedyrer og tillit. Verden våkner. Vi sover.
Når teknologi blir geopolitikk
Teknologi er ikke lenger nøytral. Den er maktens språk. Den avgjør hvem som ser, hvem som vet, og hvem som kontrollerer. Russland har forstått det. Kina har forstått det. USA har forstått det. Men Norge og EU? Vi behandler fortsatt teknologi som et handelsprodukt, ikke som et strategisk virkemiddel.
Geoøkonomi og geopolitikk har smeltet sammen. Kampen om sensorer, datalinjer, undervannsnett og posisjoneringsteknologi er nå den virkelige maktkampen. Den som kontrollerer infrastrukturen, kontrollerer informasjonen – og dermed beslutningsevnen. Spørsmålet er ikke lenger hvem som eier ressursene, men hvem som eier teknologien som overvåker dem.
Barentshavet som speil – og varsko
Barentshavet har alltid vært et grenseområde mellom makt og mistillit. Her møtes NATO og Russland, og under overflaten pågår en stille kamp om informasjonsdominans.
Når vestlig høyteknologi, inkludert norskprodusert undervannsteknologi – om så indirekte – kan bidra til å styrke russiske lyttesystemer, er det ikke bare en eksportglipp. Det er et uttrykk for strategisk blindhet.
Les også: Norges teknologiske avhengighet – en sikkerhetspolitisk og økonomisk trussel
Dette er kjernen i NRKs avsløring 23. oktober 2025: norskutviklet utstyr, delvis eid av staten, ble solgt til en mellommann som senere videresolgte det til et russisk selskap. Selskapet har bygget et lyttenettverk i Barentshavet – kjent som Garmonija – som beskytter Russlands atomubåter og overvåker NATOs bevegelser.
Hvordan kunne dette skje i et land – og et kontinent – som hevder å ha verdens mest ansvarlige eksportkontroll?
Tillit som dogme
Den norske og europeiske modellen er bygd på tillit. Vi tror på åpenhet, god vilje og ansvarlighet. Denne tilliten har vært vår styrke, men i dagens globale maktspill er den blitt vår akilleshæl.
Der våre etater stoler på papirsertifikater, opererer andre land med komplekse forsyningskjeder og fiktive eierskap. Der vi ser formaliteter, ser rivalene muligheter. I møte med aktører som systematisk bruker stråselskaper og frontorganisasjoner, er tillit ikke et forsvar – det er en sårbarhet.
I vår tro på at alle spiller etter reglene, har vi glemt at geopolitikk handler om dem som skriver dem.
Et system uten sentrum
Feilen ligger ikke bare i enkelthendelser, men i systemets arkitektur. Ett departement gir eksportlisens, et annet eier selskapet, et tredje skal ivareta nasjonal sikkerhet. Resultatet er et vakuum – et system med mange hender, men uten hjerne.
Når feil oppstår, peker alle på hverandre. Ingen ser helheten, ingen tar ansvar. Dette er ikke byråkratisk uflaks – det er strategisk risiko. Norge og EU har skapt forvaltningssystemer designet for å unngå feil, men ikke for å oppdage dem.
Når lojalitet til prosedyre blir illojalitet mot landet
Reaksjonen på avsløringen sier alt:
«Vi har fulgt regelverket.»
Men regelverket er ment å beskytte landet – ikke etatene. Å gjemme seg bak prosedyre er å redusere sikkerhet til formalitet. I en verden der trusler utvikler seg raskere enn lover, er lojalitet til skjemaet blitt en form for illojalitet mot nasjonen.
Vi har bygget systemer som følger alle regler, men glemmer hvorfor reglene finnes. Det er selve definisjonen på strategisk svikt.
Den mentale systemsvikten
Dette handler ikke om teknologi alene, men om mentalitet. Vi har gjort «compliance» til mål i seg selv – som om korrekt oppførsel var synonymt med sikkerhet. Men geopolitikk belønner ikke regelretthet. Den belønner dømmekraft.
Når Norge og EU snakker om sikkerhet, snakker vi om dokumentasjon. Når Russland, Kina og USA snakker om sikkerhet, snakker de om makt. Det er denne forskjellen som definerer verdens nye skillelinje.
Geoøkonomisk naivitet
Europa og Norge besitter noen av verdens mest avanserte teknologimiljøer innen havrom, energi og digital infrastruktur. Likevel opptrer vi som om teknologi kan selges uten risiko, så lenge papirene er i orden.
Les også: Norge selger sin frihet for billig teknologi 🔒
Dette er en form for økonomisk idealisme – et ekko fra 1990-tallets tro på globalt samarbeid. Men den æraen er over. Frihandel er erstattet av maktbalansehandel. Teknologi er blitt valuta i et geoøkonomisk spill.
Kina investerer massivt i civil-military fusion, USA har etablert National Security Innovation Base og CHIPS Act, mens Russland integrerer industri og militærteknologi i sine forsvarsstrategier.
Europa derimot står igjen som idealisten i et rom av realister. Som Edward Luttwak beskrev allerede i 1990: Geoøkonomien er krig med økonomiske midler. Og vi har fortsatt ikke forstått at vi deltar i den.
Et apparat uten strategisk puls
Selv etter at Norge fikk sin første nasjonale sikkerhetsstrategi, er styringsmodellen uendret. Ingen samordnet linje mellom statlig eierskap, eksportkontroll, innovasjon og forsvarsteknologi.
EU har forsøkt å rette opp dette med initiativer som Strategic Compass og Critical Technology Roadmap, men uten samordning mellom medlemslandene forblir de politiske dokumenter uten operativ kraft.
Vi har ESG i alle styrerom – men ingen NSG: National Security Governance.
Vi mangler institusjoner med myndighet til å si nei, og et apparat som evner å se sammenhengen mellom teknologi, kapital og nasjonal suverenitet.
Albert O. Hirschman advarte i 1945 om at handel og teknologi skaper avhengighet, og at økonomisk samarbeid uten strategisk kontroll fører til politisk sårbarhet. Europa ser nå konsekvensene av å ha ignorert dette.
Barentshavet som symbol på sårbarhet
Barentshavet er mer enn geografi. Det er et geopolitisk speilbilde av vår egen svakhet:
- En teknologiutvikling som har løpt fra kontrollsystemene.
- En forvaltning som tror at papir beskytter mot maktspill.
- En stat som tror den kan være eier, regulator og garantist – uten ett strategisk sentrum.
Når norskprodusert teknologi kan ende opp med å beskytte russiske ubåter, er det ikke bare en glipp. Det er et varsel. Et varsel om at vi har mistet forståelsen av hva makt egentlig er.
Fra tillit til årvåkenhet
Norge og EU må bevege seg fra tillit til årvåkenhet. Trygghet skapes ikke av prosedyrer, men av strategisk dømmekraft, informasjonsflyt og ansvar.
Tre grep er nødvendige:
- Etablering av et felles europeisk sikkerhetsråd for teknologi og eierskap, som binder sammen etterretning, industri og politikk.
- Krav om strategisk risikoanalyse før statlig eierskap i høyteknologiske virksomheter.
- Revisjon av eksportkontrollsystemet for å håndtere front- og stråselskaper og muliggjøre koordinert sanksjonskontroll.
Dette handler om å forstå konsekvenser – ikke bare regler. Om å handle før, ikke etter, skaden har skjedd.
Norge og EU: aktør eller tilskuer?
Verden restruktureres rundt teknologisk makt. USA og Kina bygger strategiske allianser mellom industri og forsvar. Russland opererer i det skjulte.
Europa – og Norge – fortsetter å forvalte sine teknologiske gullgruver som om de var aksjer på børsen. Det er ikke bare utdatert – det er farlig. For hvis vi ikke tar grep om vår egen teknologiske suverenitet, vil andre gjøre det for oss.
Den største trusselen er ikke Russland, Kina eller cyberangrep. Den største trusselen er vår egen tro på at regelverket beskytter oss.
Vi må våkne
Dette er ikke en enkel skandale. Det er et speilbilde av et kontinent som har gjort prosedyre til politikk, og tillit til doktrine.
Geoøkonomisk makt utøves ikke gjennom skjemaer, men gjennom strategi.
Norge og EU må gjenfinne sin strategiske puls – evnen til å forstå hvordan teknologi, makt og politikk henger sammen, og viljen til å handle når situasjonen krever det.
For spørsmålet er ikke lenger om systemet fungerer.
Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes noen hjemme i Norge og Europa.
Vi har bygd et system som følger alle regler – men glemmer hvorfor de finnes.
Det er selve definisjonen på strategisk svikt.
Matsikkerhet er nasjonal sikkerhet – og Norge svikter totalt
