Når Trump bruker toll som pressmiddel, er det ikke fordi USA mangler alternativer. Det er fordi Europa gjør det. Å omtale dette som proteksjonisme er analytisk svakt. Dette er geoøkonomi.
Den felles uttalelsen fra Norge og sju europeiske land om at amerikanske tolltrusler «undergraver transatlantiske relasjoner», fremstår ved første øyekast som en naturlig og forståelig reaksjon. I realiteten er den et symptom på et langt dypere og alvorligere problem: Det er Europas manglende evne – og i økende grad manglende vilje – til å erkjenne at realpolitikkens tid ikke bare er tilbake, den har aldri forsvunnet.
La meg derfor være helt tydelig fra begynnelsen av, også for å avverge enhver form for feilaktig tolkning: Jeg deler overhodet ikke synet om at Grønland skal bli amerikansk. Grønland er en del av Kongeriket Danmark, og grønlendernes rett til selvbestemmelse er ukrenkelig. Det er det prinsipielle, politiske og folkerettslige utgangspunktet.
Men nettopp derfor er Europas reaksjon så avslørende. For det er fullt mulig – ja, helt nødvendig – å være imot amerikansk overtakelse av Grønland, samtidig som man forstår og tar alvorlig USAs reelle sikkerhetsinteresser i Arktis. Det er denne distinksjonen Europa konsekvent nekter å gjøre. I stedet velger man moralsk indignasjon fremfor strategisk analyse.
Når moralsk retorikk erstatter strategisk ansvar
Transatlantiske relasjoner er ikke bygget på følelser, velvilje eller gode intensjoner. De bygger på makt, evne og gjensidige forpliktelser. Når europeiske ledere hevder at relasjonen undergraves av amerikanske tolltrusler, snur de årsak og virkning på hodet.
Forholdet er ikke svekket fordi USA plutselig har endret seg. Det er svekket fordi Europa over lang tid har valgt ikke å ta ansvar for egen sikkerhet.
Les også: Nvidias fremvekst blottlegger Europas geoøkonomiske svakhet
USA under president Donald Trump, bruker toll som pressmiddel. I europeisk debatt fremstilles dette som uforutsigbart, aggressivt, og nærmest usivilisert. I realiteten er det et klassisk realpolitisk virkemiddel – det er geoøkonomi i praksis. Toll er ikke primært handelspolitikk. Det er maktpolitikk.
Når man nekter å erkjenne dette, blir man tatt på senga.
Hirschman: Europas glemte læremester
For å forstå hvorfor Europa står så svakt nå, må vi hente frem en tenker som burde vært obligatorisk pensum i både Brussel og europeiske utenriks- og forsvarsdepartement:
Albert O. Hirschman.
Allerede på 1940-tallet beskrev Hirschman hvorfor handel og økonomiske relasjoner aldri er nøytrale. Avhengighet skaper makt og avmakt. Den aktøren som kontrollerer strukturelle knutepunkter – markedsadgang, sikkerhet, logistikk eller militær kapasitet – vil alltid kunne politisere forholdet når og hvis det anses som nødvendig.
Hirschmans poeng er brutalt enkelt:
Den som mangler alternativer, mister handlingsrom.
Europa har brukt tre tiår på å bygge en slik strukturell avhengighet. Militær avhengighet av USA. Energimessig avhengighet først av Russland, deretter av et stadig mer utsatt globalt marked. Industrielt av Asia. Og endelig har det gjort seg politisk avhengig av forestillingen om at normer og regelverk erstatter maktutøvelse.
Europas situasjon skyldes ikke uflaks. Det er resultatet av bevisste politiske valg.
Grønland – når kartet betyr mer enn retorikken
Grønland er ikke et symbol. Det er ikke et moralsk prosjekt. Det er et strategisk nøkkelpunkt i Arktis – militært, teknologisk og geoøkonomisk.
Kontrollen over Grønland handler i realiteten om tre forhold:
- Militær projeksjon i Nord-Atlanteren
- Tidlig varsling og missilforsvar
- Fremtidige handels- og ressurslinjer i Arktis
Når USA øker presset på Grønland, er det ikke uttrykk for impulsiv politikk eller politisk lunefullhet, men strategisk kontinuitet. Forskjellen er at denne gangen uttrykkes det eksplisitt og uten diplomatisk innpakning.
Europa reagerer på formen og nekter å forholde seg til innholdet.
Å omtale dette som «eskalering» eller «uproposjonalt» avslører et grunnleggende problem: Man analyserer et maktspill som om det var et verdibasert og normativt prosjekt. Hirschman ville gjenkjent dette umiddelbart – og advart mot konsekvensene.
NATO og Europas mentalitet som gratispassasjer
Kjernen i Europas problem er stadig den samme: Systematisk underinvestering i forsvar og sikkerhet.
I NATO har Europa gjennom flere tiår nytt godt av amerikanske sikkerhetsgarantier, samtidig som egen forsvarsevne gradvis er blitt bygget ned. Militær kapasitet har blitt betraktet som en anakronisme. Forsvarsbudsjetter som et politisk irritasjonsmoment – ikke som en forutsetning for suverenitet.
Les også: Geoøkonomiens tidsalder – hva Norge kan lære av Kasakhstan 🔒
Resultatet er en ekstrem asymmetri: USA har evnen, Europa har forventningene.
Når USA kobler sikkerhet, handel og politisk lojalitet tettere sammen, fremstilles det i Europa som et brudd med spillereglene. I realiteten er det et sent, men uunngåelig oppgjør med Europas ansvarsfraskrivelse.
Europas paradoks: avhengighet uten dialog
Her ligger Europas største – og selvpåførte – paradoks.
På den ene siden roper Europa på amerikansk støtte. Når kriser oppstår, er det Washington man vender seg til. Ikke Brussel. Ikke Berlin. Ikke Paris. USA er fortsatt den uunnværlige sikkerhetsaktøren.
På den andre siden reagerer Europa med moralsk indignasjon når USA eksplisitt formulerer egne sikkerhetsinteresser – slik vi ser i spørsmålet om Grønland.
Dette er ikke bare inkonsistent. Det er strategisk umodent.
Hvis Europa erkjenner at USA er en nødvendig sikkerhetsaktør i Arktis, må neste steg være dialog, ikke fordømmelse. Det finnes et betydelig mulighetsrom mellom full amerikansk overtakelse av Grønland og europeisk moralsk posering uten sikkerhetsansvar.
En moden europeisk respons ville være å gå i reell strategisk dialog med USA:
Hvordan kan USA sikre sine legitime sikkerhetsbehov på Grønland – militær tilstedeværelse, varsling og operativ kontroll – uten at Grønland mister sin politiske tilknytning til Danmark eller sin selvbestemmelse?
Dette er ikke suverenitetsavståelse. Det er klassisk alliansepolitikk.
Hirschman viste at strukturell avhengighet kan håndteres med institusjonelle løsninger – men bare dersom man erkjenner maktforholdene. Europa har valgt å fornekte dem. Resultatet er ensidig amerikansk press.
Toll som makt – Hirschman i levende live
Når Trump bruker toll som pressmiddel, er det ikke fordi USA mangler alternativer. Det er fordi Europa gjør det.
Å omtale dette som proteksjonisme er analytisk svakt. Dette er geoøkonomi – akkurat slik Hirschman beskrev. Den aktøren som kontrollerer markedstilgangen og sikkerheten, kan bruke disse virkemidlene politisk.
Når Frankrikes president Emmanuel Macron truer med å ta i bruk EUs anti-tvangsinstrument, er det en sen, men viktig erkjennelse av det samme: Økonomi og makt kan ikke skilles. Problemet er at Europa har brukt flere tiår på å late som om de kan nettopp det.
Norge står midt i stormen uten et helhetlig overblikk
For Norge er dette særlig alvorlig. Geografisk befinner vi oss i skjæringspunktet mellom amerikanske sikkerhetsinteresser, europeisk institusjonell treghet og økende stormaktsrivalisering i nord. Likevel behandles disse spørsmålene stykkevis og delt.
Grønland er utenrikspolitikk. Toll er handelspolitikk. NATO er sikkerhetspolitikk. Arktis er miljøpolitikk. I realiteten er dette én og samme sak.
Småstater overlever ikke på moralsk posering. De overlever på korrekt diagnose og strategisk disiplin.
Fra fredsdividende til strategisk analfabetisme
Utviklingen vi ser kan heller ikke forstås uten å ta inn over seg Europas lange ferd fra forsiktig realisme til det som best kan beskrives som strategisk analfabetisme.
Etter den kalde krigens slutt ble den såkalte fredsdividenden brukt til alt annet enn å bygge fremtidig robusthet. Forsvaret ble bygget ned. Industrien flyttet ut. Energisystemene ble sårbare. Kapitalen ble allokert til politisk populære, men strukturelt svake prosjekter.
Europa valgte komfort fremfor kapasitet.
I Hirschmans terminologi innebærer det at Europa systematisk har redusert sine egne alternativer – militært, industrielt og geoøkonomisk – samtidig som avhengigheten av andre har økt. Man har bundet seg til globale forsyningskjeder uten sikkerhetsforankring, til energikilder uten politisk kontroll, og til amerikansk militærmakt uten å betale den virkelige prisen for alliansen.
Dette er bakteppet for dagens sjokkartede reaksjoner blant euroepiske ledere.
Les også: Trump, Federal Reserve og geoøkonomiens brutale logikk 🔒
Når USA eksplisitt kobler sikkerhet, handel og territoriell kontroll tettere sammen, er det ikke fordi amerikanerne har blitt mer kyniske. Det er fordi systemet er blitt mer konfliktfylt – og fordi USA, i motsetning til Europa, aldri har sluttet å tenke ut fra et perspektiv om maktbalanse.
Europa har derimot brukt flere tiår på å oppdra både politiske eliter og velgere til å tro at makt var noe man hadde lagt bak seg. Resultatet er beslutningstakere som er gode på formulere normer og verdier, men svake på konsekvensanalyse. Man snakker varmt om verdier, men kaldt om realiteter – og blir genuint forbauset når andre aktører ikke deler denne selvforståelsen.
For Norge er dette ekstra farlig. Vi har i økende grad importert EUs verdensbilde, også der det åpenbart ikke passer vår geografi. Arktis kan ikke styres som et klimaprosjekt alene. Nordområdene er ikke en seminarøvelse. De er et strategisk rom der makt, militær tilstedeværelse og alliansepolitikk avgjør handlingsrommet.
Å ikke forstå dette er ikke idealisme. Det er uansvarlighet.
Avslutning: Europa må se seg i speilet
Realpolitikken har ikke gjort comeback. Den har alltid vært der. Det nye er at Europa ikke lenger kan late som om dette ikke gjelder oss.
Men Europas sjokk over at makt igjen brukes eksplisitt, sier langt mer om den europeiske politikkens tornerosesøvn enn amerikansk aggresjon.
Før Europa anklager andre for å undergrave transatlantiske relasjoner, må Europa stille seg det ubehagelige, men helt nødvendige spørsmålet:
Hvem er det som i årevis har underinvestert i forsvar, sikkerhet og strategisk kapasitet?
Svaret er ikke USA.
Svaret er Europa.
Inntil vi erkjenner det – og handler deretter – vil realpolitikken fortsette å fremstå som sjokkartede overraskelser. Ikke fordi verden har blitt farligere, men fordi vi har valgt ikke å følge med.
