I sitt første apostoliske brev fordømmer pave Leo XIV både nyliberalismen og politikere som vender ryggen til de fattige. «Hvis politikerne ikke lytter til de fattige, visner demokratiet», advarer han.
Pave Leo XIVs første apostoliske skriv, Dilexi te («Jeg elsket deg»), ble offentliggjort torsdag og markerer starten på hans pontifikat. Dokumentet, som opprinnelig ble påbegynt av pave Frans, bærer tydelige spor av forgjengerens fokus på solidaritet, fattigdom og sosial rettferdighet, skriver Le Monde.
Kontinuitet med pave Frans
Leo XIV viderefører Frans’ kamp for en kirke som står nær de mest utsatte. Han knytter sin tolkning av kristendommens historie til et grunnleggende ansvar for de fattige – og han gjør det uten forbehold.
«Kjærligheten til de fattige er kirkens evangeliske kjennetegn,» skriver paven. «En tro som ignorerer de fattiges behov, har mistet sitt hjerte.»
Han minner om at både menn og kvinner gjennom historien har levd ut dette kallet, og oppfordrer dagens kirke til å gjenoppta en «primær forpliktelse» ved siden av dem som lider.
Dobbel fordømmelse
Paven retter samtidig en skarp kritikk mot to tendenser: ultraliberalismen og en tro redusert til privat fromhet. Han advarer mot «den voksende rike eliten som lever i en boble av luksus, nesten i en annen verden enn vanlige mennesker».
«Illusjonen om at velstand drypper nedover, skjuler de dramatiske ulikhetene som splitter samfunnet,» heter det i teksten.
Les også: Pave Frans: Den siste peronist
Han avviser også en kristendom som kun handler om bønn og personlig vitnesbyrd. Tro, kjærlighet og rettferdighet hører sammen, understreker paven – og en kirke som glemmer dette, mister sin troverdighet.
Et direkte politisk budskap
Leo XIV går lenger enn mange av sine forgjengere i å knytte tro til politikk. Han sier rett ut at «de fattiges situasjon er et rop som utfordrer våre samfunn, våre økonomier og ikke minst kirken».
Han siterer pave Frans og advarer mot politikere som ikke lytter til folket:
«Hvis politikerne ikke lytter til de fattige, visner demokratiet. Det blir et slagord, en formalitet, og mister sin representasjon av virkelige mennesker og deres kamp for verdighet.»
Paven tar også et oppgjør med sparepolitikk og uregulerte markeder, som han mener tjener «et lykkelig fåtall». Han oppfordrer statene til å ta ansvar for økonomien slik at den gagner alle, ikke bare de mektige.
En appell til kirkens samvittighet
Til slutt utfordrer Leo XIV både kirkeledere og troende til å forlate likegyldigheten og stille seg side om side med de svakeste:
«Har ikke de svake samme verdighet som oss? Er de som fødes med færre muligheter mindre verdifulle som mennesker?»
Han avslutter med en tydelig advarsel: Verdien av våre samfunn – og vår egen framtid – avhenger av hvordan vi svarer på disse spørsmålene.
