En av årets viktigste bøker ble utgitt i mars i år, uten at den har fått redaksjonell oppmerksomhet i noen medier. Det er Øystein Norengs velskrevne debattbok om utviklingen av det norske samfunnet. Han lar energipolitikken være det faglige utgangspunktet for en bred analyse av utviklingen landet vårt er inne i.
Godt voksne Noreng er statsviter, med doktorgrad i statsvitenskap fra Sorbonne i Paris. Fra 1977 til 2012 var han professor i petroleumsøkonomi ved BI. Han har en omfattende karriere, i Norge i Statoil, Finansdepartementet og BI. Han har hatt oppdrag for både FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.
Noreng har gitt ut flere bøker, blant andre «Oljeboblen» i 2018. Det går klare linjer fra den til årets bok. I begge bøkene stiller han kritiske spørsmål til hvordan norske politikere forvalter de store verdiene en godhjertet natur har gitt oss. Mens oljeinntektene var utgangspunktet i 2018, tar Noreng i årets bok utgangspunkt i forvaltningen av vannkraftressursene, og setter energipolitikken under lupen.
Noreng har skarpe øyne og en spiss penn. Nå tar han oss på en tankevekkende tur via energipolitikken inn i et bredt perspektiv på (den politiske) historien om det samfunnet vi lever i. Det er kanskje ikke tilfeldig at denne boka kom i et valgår. For Noreng er ikke nådig mot en del av det våre sentrale politikere gjør, – og enda skarpere mot det de ikke gjør!
Les også: Norsk energi til Europa – men SV vil ikke!
Kortversjonen av Norengs syn på energipolitikken som har vært ført siden 1990, er at den er direkte mislykket. Den har ført til en helt unødvendig men voldsom flytting av verdien av vannkraften, fra brukerne av strøm til produsentene. Det har skjedd ved å knytte Norge stadig sterkere til høyprisområdene i Europa, spesielt til Tyskland og England. Som Noreng skriver: «Det er ingen teknisk eller økonomisk selvfølge at strømprisene i Norge skal tilpasses nivået i Storbritannia og Tyskland, to land med en usedvanlig mislykket energipolitikk».
Han viser her til at flere EU-land, med Frankrike i spissen, beskytter sin befolkning imot EUs egne bestemmelser, mens EØS-landet Norge er «mer katolsk enn paven» i å følge Brüssels direktiver på energiområdet.
Vannkraftverkene er i all hovedsak eid av det offentlige. Men etter at vi fikk en energilov i 1990 ble de i praksis nærmest selvstyrt. Dette ble sett tidlig av historikeren Lars Thue. Han skrev følgende allerede i 1996, i en bok om NVEs historie: «Nå ville energiloven gi friere spillerom for energiverkenes ledere. En forventet overgang til aksjeselskap ville både gi større frihet fra politisk innblanding, og større muligheter til å bedre energiverkets lederlønninger.»
Nettopp dette at kraftbransjen er fått «frihet fra politisk innblanding» opptar Noreng. Og han går langt i å mene utviklingen skyldes at sterke krefter, spesielt i Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker stadig tettere tilknytning til EU. Han påpeker også at mye av det som har skjedd, har skjedd uten åpne politiske prosesser. Et eksempel er at Statnett har fått selge strømbørsene ut av landet uten noen form for politisk behandling. Noen «snakker sammen», også på energiområdet.
Boken har et stort antall referanser, til sammen 266. Spesielt interesserte kan grave dypt i det som har skjedd og ikke skjedd i den nyere energihistorien, via referansene.
«Kraften, makten og pengene» er gitt ut på Sandnes forlag. 206 sider.
