President Erdoğans selvsikre utenrikspolitikk kan ikke forklares kun med hans egen strategiske teft. En vesentlig årsak finnes i svakheten hos Tyrkias hovedopposisjon, hvis historiske byrde og manglende evne til å bygge allianser gir Erdoğan det spillerommet han trenger på den internasjonale arenaen.
Tyrkias indre politiske splittelse er ikke bare en nasjonal affære; den former landets rolle som en uforutsigbar og avgjørende aktør på den globale scenen. Mens verdens øyne ofte er rettet mot President Recep Tayyip Erdoğans utenrikspolitiske manøvrer, ligger en vesentlig del av forklaringen på hans handlefrihet i svakheten hos landets egen opposisjon. En analyse av hovedopposisjonspartiet CHPs (Det republikanske folkeparti) strategiske svikt avslører hvordan dette har gitt Erdoğan rom til å forfølge en stadig mer selvsikker og transaksjonell utenrikspolitikk.
CHP er bæreren av den kemalistiske arven, en ideologi smidd i republikkens tidlige fase som en ettpartistat. Denne arven er dypt ambivalent: på den ene siden drev den frem en imponerende modernisering, sekularisering og innføring av vestlige rettsprinsipper. På den andre siden ble den bygget på en kompromissløs, autoritær nasjonalisme. Målet var å skape en homogen tyrkisk nasjon. Dette innebar en aktiv politikk for å undertrykke minoritetsidentiteter, hvorav den kurdiske var den mest fremtredende. Gjennom tvangsflytting, forbud mot språk og brutal undertrykkelse av opprør, som i Dersim i 1937-38, ble den kulturelle diversiteten i Anatolia sett på som en trussel mot den nye, enhetlige staten.
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
Selv om CHP har forsøkt å reformere seg og appellere til en mer urban og liberal velgermasse, sitter de nasjonalistiske refleksene dypt. Dette forklarer hvorfor partiet har vært så ambivalent og handlingslammet i møte med “det kurdiske spørsmålet”. Hver gang en fredsprosess har blitt initiert, har CHP stått på sidelinjen, fanget mellom ønsket om å fremstå som demokratisk og frykten for å fremmedgjøre sin tradisjonelle, nasjonalistiske kjernevelgermasse.
Et kroneksempel er hvordan partiet har håndtert støtten fra det pro-kurdiske DEM-partiet. Da DEM ga sin avgjørende, uformelle støtte til CHPs kandidater i viktige lokalvalg, var det en historisk invitasjon til å bygge en bred, demokratisk allianse. Men CHP tok aldri imot den utstrakte hånden med den respekten og det alvoret den fortjente. De ønsket stemmene, men unngikk den politiske alliansen. Resultatet var at den skjøre tilliten smuldret bort.
De geopolitiske ringvirkningene
Denne mangelen på en samlet og funksjonell opposisjon har direkte geopolitiske konsekvenser.
Styrket presidentmakt. Uten et reelt innenrikspolitisk press har Erdoğan kunnet konsolidere makt og styre utenrikspolitikken med minimalt innsyn og motstand. Dette muliggjør raske, taktiske skifter i allianser, som vi har sett i forholdet til Russland, NATO og aktører i Midtøsten. Tyrkias politikk blir mer personavhengig og mindre institusjonelt forankret.
Nasjonalisme som utenrikspolitisk verktøy. Den uløste kurdiske saken internt brukes aktivt som et utenrikspolitisk verktøy. Militære operasjoner i Syria og Irak rettet mot kurdiske grupper tjener også til å mobilisere en nasjonalistisk base hjemme, og splitter opposisjonen ytterligere. CHP blir handlingslammet, i frykt for å fremstå som “upatriotiske”.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
En uforutsigbar alliert. For vestlige partnere, spesielt innenfor NATO, betyr fraværet av en sterk, samlet opposisjon at det er få alternativer til Erdoğans linje. En mer demokratisk og pluralistisk innenrikspolitikk, som en funksjonell CHP-DEM-allianse kunne representert, ville sannsynligvis ført til en mer forutsigbar og institusjonelt forankret utenrikspolitikk.
Strategisk manøvrering
Erdoğans tilnærming til DEM-partiet er et tydelig eksempel på strategisk manøvrering. Med velutviklet maktpolitisk teft utnytter han splittelsen han vet eksisterer, ikke for å løse det kurdiske spørsmålet, men for å sikre seg støtte til grunnlovsendringer som kan befeste hans makt. Igjen ser vi hvordan innenrikspolitisk manøvrering er uløselig knyttet til hans langsiktige strategiske mål.
En svak og splittet tyrkisk opposisjon er ikke bare et hinder for landets demokratiske utvikling. Den er en sentral forutsetning for Erdoğans utenrikspolitiske handlefrihet og Tyrkias fremvekst som en uavhengig, men ustabil maktfaktor. Så lenge CHP ikke tar et endelig oppgjør med sin egen historiske byrde, vil de fortsette å score selvmål som får konsekvenser langt utenfor Tyrkias grenser.
Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
